• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Konsert: Jens Lekman

John Dee, Oslo 15. september 2007: To av grooves anmeldere bevitnet den svenske sølvstrupen.

Asle Frøkedal, Tor Hernan Floor 

Del på Facebook18.09.07

Lekmanister

Av Tor Hernan Floor

Ridende på en bølge av gode kritikker og mediepublisitet kom Jens Lekman til John Dee på en sen høstkveld i Oslo by. For mange ble det nok et etterlengtet møte med han og bandet i dette formatet, og det skulle vise seg at Lekman selv også hadde sett frem til møtet med sine norske fans: Tross relativt intenst oppmøte i Norge i senere tid; først på Slottsfjell, også på Øya.

Så når han kom var det som alltid med et glimt i øye, våkent overblikk og et stramt grep om sitt publikum. Det ble tidlig klart at dette var en promotur for hans nye album Night Falls over Kortedala for kvelden skulle for det meste bestå av hans nye låter fra denne hitmaskinen av et album.

Det første som slo meg ved denne konserten var hvor godt egnet John Dee var for Lekmans format, det var ikke for stort (som eksempelvis det var på Slottsfjell) og bevarte derfor den ytterst nødvendige kontakten mellom artist og publikum som Lekman baserer så mye av sitt scenefrieri på. Det er ikke uten grunn at han blir ansett som en av skandinavias mest sjarmerende artister, han balanserer nemlig mellom å være tradisjonell scenekunstner og festkaptein.

Vel vitende om at publikum visste hvorfor de kom til John Dee nettopp denne kvelden sparket Lekman avgårde en hitparade av dimensjoner for gamle Lekmanister, og med en god dose beundring for sine nye fans. Konserten åpnet med en gammel slager Black Cab, en av Lekman beste låter noensinne. Han fulgte deretter opp med sin nye single The Opposite of Hallelujah og gav de fremmøtte frysninger allerede fra starten. Via en refererende fortelling om bakgrunnen for sangen A Postcard to Nina fortsatte Lekman sin lekne dog elegante fremføring.

Om det er noe som skal utsettes på denne kvelden må det være at den ble profilert som en konsert hvor Lekman skulle ha med seg band. I forhold til både Slottsfjell og Øya var oppmøtet her sterkt redusert, og det ble mer en egotripp, bandet ble først presentert rett før de gikk av og bidro i liten grad på den måten jeg har sett de gjøre tidligere.

Når det var tid for den siste låten, var det ganske innlysende at Lekman ikke var ferdig for kvelden uten å gjøre sin aller største hit You Are the Light, men han overrasket litt med å gjøre hele to låter til av eldre materiale, og spesielt den svenske versjonen av Maple Leaves som virket mer eller mindre improvisert overbeviste publikum og undertegnede om at Lekman har oppnådd den posisjonen han har av en grunn.

Det blir derfor neppe lenge til vi får se han i Norge igjen, og godt er det. Jeg bare håper at han ikke får noen større scene enn dette. For det som gjorde konserten minneverdig var nettopp å bevitne en artist på springbrettet til kommersiell suksess, som fremdeles innehar muligheten og lysten til å kommunisere og fortrylle sitt publikum. Dette er et stadie hvor hans karrière kan bikke begge veger, men som etter all sannsynlighet bare vil føre han videre opp mot toppen om han fortsetter i dette tempoet.

Stemmen, vesenet, låtene

Av Asle Frøkedal

Det er som om han har gravd seg ned i diskografien til Jonathan Richman, for så ha studert, lært og perfeksjonert seg på å tvinge frem sjarmerende, små sanger om tinga som rører ved oss alle, men som de fleste av oss beholder på innsida. Om den søteste jenta, den skumleste sivgerfaren og den lesbiske venninna som aldri kan avduke sin legning. Om anti-krigs demonstrasjonen, postkortet som betydde noe helt spesielt og - selvsagt - kysset han aldri kommer over. Om å stå på kjøkkenet og tilbrede et måltid, for så å ende opp hodestups forelsket.

Ja, Jens Lekman er sannsynligvis den eneste mannen i hele verden som kan åpne en kjærlighetshistorie med å kutte opp en avokado. Vel, ved siden av Jonathan Richman i alle fall. Sammenligningen er utslitt, men mer relevant enn noen gang. For sisteplata Night Falls Over Kortedala er enda mer av det Lekman tidligere har glimtet til med. De små observasjonene, de banale beskrivelsene og den - så til de grader - sympatiske fremtoningen.

Denne var knallsterk også på John Dee, med en setliste sentrert rundt sisteplata, tilsatt snadder fra debuten When I Said I Wanted to Be Your Dog og samleren Oh You're So Silent Jens. Den geniale, magnetiske Stephin Merrit-imitasjonen Black Cab åpnet kvelden, mens tilsvarende geniale, strykersterke You Are the Light avsluttet.

Et sted i mellom hadde vi alle hilst på den søteste jenta, den skumleste pappaen og den lesbiske jenta. Et sted inni der hadde vi fått høre Pocketful of Money, Your Arms Around Me og A Sweet Summer Night On Hammer Hill. Vi hadde fått oppleve verdens mest jordnære svenske på Oslos desidert beste scene, med en lyd og atmosfære som kommer til å holde hovedstaden varm helt til neste gang Lekman stikker innom. Og det burde ikke blir for lenge til.

Her er hovedgrunnene til hvorfor:

1. Stemmen til Jens Lekman har aldri imponert meg veldig - før nå. Han setter hver tone, drar opp og ned. holder igjen, vandrer i sitt begrensede - men tilstrekkelige - register, og ender alltid opp på hårstråetder han skal. Jeg tenker Morrisey i sine beste Smiths-år, eller et sted der Stephin Merrit skal slite med å komme til, selv på plate.

2. Vesenet hans er uskyldig som en nyfødt fuglunge, samtidig som det er sterkt som en fullvoksen havørn. Han prøver aldri å være en autoritet - i noen som helst grad - men ender opp med å kontrollere omgivelsene akkurat som han vil. Karisma, heter det vel.

3. Låtene er sterkere enn noensinne. Den nye plata hans styrket diskografien, med en jevnhet langt over pari fra denne kanten. Trekløveret The Oppsite of Halleluja, A Postcard to Nina og Friday Night at the Drive-in Bingo er alene grunn nok til å gå til innkjøp av sisteplata. Resten følger like bak.

Det samme gjør bandet hans, som kanskje ikke føles helt verdige, hele tida. Det skurrer litt i noen av blåsene, deler av strykene og toner i koringa. Men heldigvis aldri nok til at det rekker å trekke ned opplevelsen det etter hvert har blitt å se Jens Lekman live. For større progresjon skal du lete lenge etter. Det blir som å starte med Grand Prix og ende opp på Woodstock.

Lekman kunne i tilfellet stått helt fremst på scenen, pirket i gitaren sin og sunget en sang om å miste den sjuende trikken til himmelen, for så å komme seg hjem med en av de sorte taxiene med de skumle sjåførene.

They might be psycho killers
but tonight I really don't care
so I say turn up the music
take me home or take me anywhere

Låtliste:

Black Cab
The Opposite of Hallelujah
A Postcard to Nina
It Was a Strange Time in My Life
Slipping on the Sweet Nectar
Your Arms Around Me
A Higher Power
Into Eternity
Kanske jag är kär i dig
Friday Night at the Drive-in Bingo
You Are the Light
Maple Leaves
Pocket Full of Money