JAZZCAMP: Frisk og ung jazz i Trøndelag

grooves utsendte har vært på Jazzcamp for kvinnelige instrumentalister i Trøndelag, med avrunding på Molde Jazzfestival. 'Don’t be nice - get mad', var en av oppfordringene på årets camp.

Kvinnelige instrumentalister er en sjeldenhet ved jazzlinja i Trondheim. Ved studiestart kjente saksofonist Kristin Andresen og gitarist Nina Kristine Linge et behov for flere jenter å spille sammen med. Dette dannet grunnlaget for Jazzcamp for kvinnelige instrumentalister (JCFK), som ble arrangert for første gang på Trøndertun folkehøgskole i Melhus i Sør-Trøndelag i fjor sommer.

Skjev kjønnsfordeling i musikkmiljøet
Fra 10.-15. juli i år ble campen arrangert for andre gang. Campen er den første i sitt slag, og den eneste i Norge som er forbeholdt kvinnelige instrumentalister. Målsetningen er å øke andelen kvinnelige instrumentalister i norsk jazz. Arrangørene ønsker via jazzcampen å rekruttere, synliggjøre og fremme kvinnelige instrumentalister, og være med på å skape et inkluderende miljø, slik at det blir mer innbydende for kvinner å satse videre på musikk.

De mener at årsaken til den skjeve kjønnsfordelinga i alt musikkliv som ikke er organisert, er sammensatt; et mannsdominert musikermiljø, jazzens image, fastlåste tradisjoner og mangel på kvinnelige forbilder og rollemodeller kan være noen av grunnene.

Dette ønsker initiativtagere Nina Kristine Linge og Kristin Andresen å gjøre noe med, og inviterte derfor til Jazzcamp for andre gang.

Deltagerne til årets camp var i alderen femten til førti. Hovedvekten er norske jenter fra hele landet som er elever ved musikklinjer ved videregående skoler, men campen hadde også deltagere fra Sverige, Sveits og Holland.

Campens lærere er kun kvinner, og opplegget består av samspill og improvisasjon, workshops, teoriundervisning, lytting, jam, konserter, seminarer og foredrag. Det er fokus på improvisasjon og samspill, god mat og uhøytidelig jamming. Prikken over i’en var avslutningskonserten på Moldejazz 15. juli, hvor danske Marilyn Mazur, årets artist in residence, var musikalsk gjest.

De ulike lærerne har forskjellige opplegg. Den norske saksofonisten Beate Elstad var lærer på campens første dag og tok for seg ulike innfallsvinkler til improvisasjon. Deltakerne fikk prøve seg på blues, jazzharmonikk og fri improvisasjon etter visse regler.

Christine Jensen (Canada, saksofon) og Maggi Olin (Sverige, tangenter) var campens hovedlærere og jobbet blant annet sammen med deltakerne med egen musikk i små ensembler og arrangerte for JCFK ”storband”. Etter tre dagers øving ble musikken fremført av 27 kvinnelige instrumentalister under avslutningskonserten i Molde.

Kontrabassisten Nina de Heney (Sverige) hadde ansvaret for undervisningen på lørdag. Solospilling er sentralt for de Heney, og hun oppfordret instrumentalistene til å spille for hverandre én og én. Det viktig å få campdeltagerne til å lytte til hverandre.

- Alle ulike musikere har sitt eget personlige uttrykk, sin unike måte å uttrykke seg på, sier de Heney. - Hver og en høres ut som seg selv.

Hun er svært opptatt av at jenter må slutte å være så bevisste på hva andre synes:

- Ikke vær redd for å gjøre feil. Ikke vær for fokusert på hva publikum synes om din opptreden, oppfordrer hun deltagerne. de Heney fokuserer i stor grad på fri improvisert musikk og eksperimentell musikk.

- Livet er polyrytmisk!, sier hun, og utdyper:

- Livet består av ulike tempi, og polyrytmikken reflekteres i musikken vi skaper.

Det er lite plass til improvisasjon i dagens samfunn, mener Nina de Heney, som selv etterstreber å være kreativ hele tida. Hun vektlegger å handle i øyeblikket, og å reagere på miljøet rundt en.

Jenter må tørre å ta plass
Campen handler om å skape et miljø og nettverk for kvinnelige instrumentalister. På campen skal alle bli sett, hørt og utfordret til å gå utenfor komfortsonen sin. Tubaist Damae Jongkind fra Holland påpeker at jenter må slutte med alltid å la noen andre gå først:

- Kvinner må lære oss å bli komfortable med å ta opp mye plass. Kvinnelige musikere kan ha vanskelig for å nå frem.

Damae påpeker videre ulike problemer kvinner møter innen musikk

- Jenter har en lei tendens til å sitte fast i negative tankemønster av typen ”jeg er ikke flink nok, og de andre deltagerne synes ikke at jeg spiller godt.” En må slutte å sammenligne seg selv med andre. Don’t be nice - get mad! sier lærer Nina de Heney, som en reaksjon på innadvendt spilling fra deltakere. Hun er opptatt av at jenter må bli flinkere til å ta plass, tørre å utrykke og komme i kontakt med seg selv.

Saksofonist Miriam Rintelen understreker at hun ved påmelding tenkte mer på at campen er en jazzcamp enn en jentecamp. Fiolinist Hanna Furuseth hadde en annen tilnærming til campen. Hun forklarer at hun hadde lettere for å melde meg på denne campen enn andre jazzcamper:

- De fleste jazzcamper har en tendens til å være mannsdominerte, så det er lettere for meg å melde meg på en jentejazzcamp, enn en camp med både mannlige og kvinnelige instrumentalister.

Oppsøke et kreativt miljø
Blant årets tjue deltagere finner man jenter med svært forskjellig bakgrunn, nivå og ambisjoner. En del av deltagerne er opprinnelig klassisk skolerte og har liten erfaring med jazz og improvisasjon, noen har spilt en del jazz, men nesten ikke improvisert, og andre har mye erfaring. Felles for alle er at de vil lære mer om jazz og improvisasjon og ønsker spille sammen med andre. Årets deltakerne trakterte bass, trommer, piano, gitar, fiolin, bratsj, tuba, trombone, sopran-, alt- og tenorsaksofon og fløyte.

På spørsmål om hvorfor deltagerne er her, smiler trompetisten Helen Hillevi Ruud, som er deltaker for andre år på rad, at hun ikke kunne la muligheten til å spille på Moldejazz gå fra seg. Videre påpeker hun at når en ikke tilhører et fast band, er det viktig å utnytte muligheten til å delta i et kreativt miljø, og knytte nye kontakter.

- Jeg tror ikke folk vet hvor heldige de er som har denne campen, og mulighetene campen bringer med seg, sier hun.

Hillevi Ruud verdsetter initiativet til å øke andelen kvinnelige instrumentalister innen jazz, men synes ikke kjønnskvotering er rette veien å gå. Saksofonist Mette Rølvåg samtykker:

- Hvis jeg blir tatt inn på jazzlinja, vil jeg bli tatt inn fordi jeg er flink til å spille, og ikke fordi jeg er jente.

Inkluderende camp
Deltagerne berømmer initiativtagerne for at nesten hvem som helst kan delta. Forutsett at du er femten år eller eldre, kan alle delta, uansett nivå.

- Musikken og opplegget er romslig og byr på utfordringer både for nybegynnere og erfarne. Krav om nivå vil være ekskluderende og vi vil miste jenter som står i innfallsporten og vil inn. Det er ofte der problemet ligger for jenter som ønsker å spille jazz; de har ingen i nærmiljøet å spille med, de syntes de er for dårlig og får aldri sjansen til å utvikle seg til bedre musikere sammen med andre, sier arrangør Nina Kristine Linge.

- Folk er flinke til å gi hverandre plass. Folk gir deg plass, selv om du kanskje ikke er en person som tør å ta plass, forteller bratsjist Line Bragstad.

Elevene på campen er også fornøyde med at de ulike lærerne representerer forskjellige typer jazz. De mener det er bra å ha noen faste lærere som kommer tilbake hvert år, og å ha noen lærere som skiftes ut fra år til år. Både Maggi Olin og Nina de Heney underviste på campen i fjor, mens Christine Jensen og Beate Elstad er nye av året.

Flere av deltagerne påpeker at det er fint å ha teori, for deretter å ha muligheten til å utføre teorien i praksis gjennom samspill og improvisasjon umiddelbart etterpå. På spørsmål om hva som kunne vært gjort annerledes, sier fiolinist Hanna at hun kunne ha ønsket seg enda mer teoriundervisning. Hun påpeker at utfordringen med campen ligger i å skjønne jazztankegangen. Mer teori hadde hjulpet for de av deltagerne som er flinke til å spille, men som ikke er inne i jazztankegangen.

Ettersom alle deltagerne bor på ulike steder i Norge og utlandet, er det ikke like lett å starte faste band når campen er over. Likevel setter jentene pris på samspillet på campen så lenge det varer. Deltagerne har knyttet kontakter, fått inspirasjon og motivasjon, og tilbrakt en uke i et svært kreativt og skapende miljø.

Linge har det siste året vært elev ved ”tjeielinjen” på Fridhems folkhögskola i Sverige, hvor også Kristin Andresen og flere av deltagerne og lærerne har vært elever.

- Jeg skulle ønske at noen kunne starte en jazzlinje for kvinnelige instrumentalister ved en folkehøyskolemusikklinje i Norge også, slik at det blir mer kontinuitet i opplegget og samspillet enn hva en ukes intensiv sommercamp greier å gi.

Jazzlinjen for kvinner på Fridhems Folkhögskola har allerede eksistert i 9 år, og har vært betydningsfullt og et viktig springbrett ut i videre musikalsk virke for de som har gått der. Initiativtager og primus motor Nina Kristine Linge har flere mål og ønsker for neste års camp:

- Vi jobber mot et samarbeid med MMINO, som er et fond som gir støtte til utdanning og utveksling mellom Norge og Sør-Afrika, og vi satser på sørafrikanske representanter både på deltaker og lærersiden under JCFK 09. Vi ønsker å bidra til et internasjonalt nettverk og miljø for kvinnelige instrumentalister, arrangere kulturell utveksling, prosjekter, workshops og undervisning der kvinnelige instrumentalister samarbeider og skaper musikk på tvers av sosiale og kulturelle grenser.

Mer om Jazzcamp for kvinnelige instrumentalister finner du på deres hjemmeside.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Funeral Diner - The Underdark

(Alone Records)

Med The Underdark har emosjonell hardcore fått sin Sgt Pepper!

Flere:

Okkervil River - The Stage Names
Simon Joyner - Out Into the Snow