Anal Cunt, Elm Street 3. oktober

Det blir ikke stort mer politisk ukorrekt enn dette, og selv om man kan ha et snev av dårlig samvittighet når man ler, så er det ustyrtelig morsomt iblant.

Foto: Bjørnar Håland

Det skulle blitt en av de mest legendariske kveldene på lang lang tid for alle som er interesserte i hardcore/grindcore, med Anal Cunt, Haggis, Whalers og selveste Mark Chopper Read. Men slik ble det ikke. Først ble det klart at den australske gangsterlegenden, nå hip-hopper og barnebokforfatter, Chopper ikke kunne komme. Mannen har visst en stund at han er døende, og hadde nå blitt for dårlig til å reise på turné. Så den eneste sjansen man fikk til å se han gjøre hva enn han hadde tenkt å gjøre, den glapp dessverre for oss nordmenn.

Og da var det bare tre igjen. Anal Cunt, den andre hovedattraksjonen var jo tross alt fremdeles klar, så resten skulle gå som planlagt. Så kom den store dagen, så måtte også Whalers trekke seg ut. Plutselig var det bare to igjen, og selv om de selvfølgelig er gjeve band begge to så er det vel ikke til å unngå at en liten skuffelse allerede er et faktum.

Men Haggis brukte ikke lang tid på å få oss til å glemme alt det der, og leverte et kontant og overraskende catchy sett, og en aldri så liten forsmak på den høyst politisk ukorrekte aftenen vi uten tvil hadde i vente. Om den ikke var det fra før av, så var i alle fall stemningen satt da vokalist Ottar Stangeland, aka The Fat Animal, synes Elm Street burde tatt litt mer av – ”Eg har sett villare festar i Auschwitz!”

Ja, og villere ble det da også. De har holdt det gående i over 20 år nå, og selv om det aldri ville vært rom for å bli større enn det Anal Cunt har blitt, så har de nok fått utnyttet alt humor, kontroverser og avsky kunne åpnet for. Men på scenen fremstod de overraskende joviale og sympatiske – til å begynne med. Trommis Tim Morse hadde mildt sagt en kort lunte og havnet i klammerier med publikum ved to anledninger, den siste endte med det som så ut som et spark mot magen mot en som stod ved siden av scenen. Det var en uggen stemning en liten stund for å si det mildt, selv om de fleste som så på synes det var veldig festlig. Selvfølgelig.

Men det var da heldigvis bare fokus i korte perioder. Minutter etterpå ser vi vokalist Seth Putnam gjøre sin mest innbitte grimase mens han styrer både knyttneve og flathånd om hverandre mot mikrofonen i en rasende fart mens han skriker av full hals. Og hva er det som kommer ut? Jo, intet mindre enn den mest kontroversielle hitparaden på denne siden av GG Allin og Madonna til sammen. I Became a Councelor So I Could Tell Rape Victims They Asked For It, Hitler Was a Sensitive Guy, I Just Saw the Gayest Guy on Earth og knallcoveren av Bee Gees klassikeren Staying Alive. For ikke å glemme antydning til allsang på Ha Ha Holocaust, noe som på sett og vis kompletterte en totalt sett ganske så surrealistisk opplevelse.

Det er egentlig litt vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til et band som Anal Cunt, og det var like vanskelig å vite hva man kunne forvente seg av denne aftenen på Elm Street. De ekstreme inntrykkene lot vente på seg, men det kom egentlig som en positiv overraskelse. At Anal Cunt er mer enn bare bråk og moro skal jeg likevel ikke påstå, men hvem trenger egentlig mer enn bråk og moro når alt kommer til alt?


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Vidar Sandbeck - En fergemanns vise

(Normann)

En av de viktigste populærmusikkhistoriske arkivutgivelser på lang tid.

Flere:

Love - Forever Changes
Rumble In Rhodos - Signs Of Fervent Devotion