Konsert: For hodet, for hjertet: Lars Petter Hagen

Nå er det bevist: Også konservatorie-utdannede samtidskomponister kan skape inderlig musikk. Blå, Oslo 8. februar 2006.

Vi er mange som har hatt fordommer mot samtidsmusikken. Uten å egentlig utsette oss for den, har vi gjort oss opp en mening: Den kommuniserer ikke. Den er rar. Utilgjengelig. I blant hender det at de mest taleføre av oss, vi som tror vi ikke liker samtidsmusikk, løfter vår røst og klager: "Hei, hva er det dere holder på med!? Skal det der være MUSIKK, liksom?" Og Ny Musikk-leiren (som samtidsmusikken kalles i miljøet) svarer, alltid like forutsigbart: "Nei nei nei, slutt å tulle, sånt går det ikke an å si, dere kan ikke bare avvise en hel kunstretning bare fordi dere ikke forstår den".

La dette stå som innledning til konserten som her skal anmeldes. Onsdag 8. februar var det konsert på Blå i Oslo, i konsertserien Ultron – en konsertserie som forsøker å bringe samtidsmusikk ut til folket. Kveldens musikk var skrevet av Lars Petter Hagen, en ung, fremadstormende komponist som dessuten har en sentral posisjon i det norske Ny Musikk-miljøet. Jeg har aldri vært på Ultron-konsert tidligere, og må innrømme at jeg heller ikke har vært på så mange andre samtidsmusikk-konserter. Så hva var da dette? Aldeles ikke som myten sier at en samtidsmusikk-konsert skal være: Akademisk, fjern og distansert. Tvert imot: Dette var levende. Nært.

Komponist Lars Petter Hagen, som for meg er et nytt bekjentskap, er ikke redd for å kommunisere med lytteren. Han er ikke redd for følelsene, for det private, for det nære. Spesielt stykket Kronologi (som for øvrig er med på den siste platen til POING): Det er langsomt, meditativt og repeterende. Likevel er det bare så sinnsykt vakkert. Og framifrå framført av solist Lars-Erik Nystrøm. Men vi fikk også høre mer abstrakte, såkalt konseptuelle stykker: Lydinstallasjoner. Musikk kompet av video. Og ikke minst poplåten True Colors, nydelig sunget av Trond Reinholdtsen, til et orkestrert, New Age-aktig komp. Og vi fikk oppleve mer enn musikk: Mellom låtene satt komponist Hagen og pratet lavmælt med sin venn og komponistkollega Trond Reinholdtsen – om musikken, til dels om seg selv, om hva han tenkte da han skrev musikken.

I lange partier var dette vakkert, og i lange partier "interessant" (ordet sånne som meg bruker når vi ikke helt forstår eller liker noe, men ikke vil innrømme det). Men denne konserten var interessant også som fenomen: Sier den noe om hvor samtidsmusikken i Norge er på vei? Lars Petter Hagen er en sentral figur i Ny Musikk-miljøet i Norge. Han er kunstnerisk leder for foreningen Ny Musikk, han har vært med på å arrangere musikkfestivalen Happy Days, han var initiativtager og redaktør for musikktidsskriftet Parergon. Hagen kommer fra ”innsiden”: Han KAN modernismen, han kan musikkteorien, han kan konsept-kunst og alt det der. Likevel, på tross (eller på grunn?) av sin intellektuelle ballast lager han musikk som er direkte, som kommuniserer, som er FØLSOM. På onsdag var Stockhausen langt borte, for å si det sånn.

Spesielt tydelig var det under fremføringen av True Colors. Hagen nærmet seg her popen og kitschen, utvetydig og skamløst: Popmusikk fremført med New Age-intsrument! Selvfølgelig kan vi merke en viss ironi, en distanse. Men likevel: Jeg, og mange med meg, kunne ikke unngå å bli beveget av dette. Hagens distingverte distanse lever side om side med noe annet: Inderlighet, sentimentalitet. Det kunne vi også merke da stykket Silent Places ble fremført. Hagen kledde av seg på overkroppen, blottet seg selv og sin personlige skamfølelse. Samtidig ble det vist en video på storskjerm der Hagen filmet sin egen kropp i detalj, hvor det ble fokusert på røde eksem. Etter hvert reiste Hagen seg opp, løftet en klarinett og spilte. Svevende, melankolske toner. Det var nært. Ubehagelig nært. Her la Hagen modernismens idealer langt bak seg. Å gi av seg selv, uten forbehold, ligger nærmere det tradisjonelle romantiske kunstneridealet, der det er KUNSTNEREN selv som er i fokus.

Denne kombinasjonen – av følelse og intellekt, av inderlighet og distanse – gjorde kvelden til en opplevelse utenom det vanlige. Og det gav oss et fint innblikk i universet til en ung komponist som garantert vil gjøre seg bemerket i årene som kommer.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Mclusky - The Difference Between Me and You Is That I'm Not on Fire

(Too Pure)

Mcluskys tredje og kanskje beste skive er en frydefull utøvelse i pulveriserende støyrock.

Flere:

Vapnet - Döda Fallet
Wilco - Yankee Hotel Foxtrot