Bukta 2007

Årets Buktafestival var utvilsomt den beste så langt, mener grooves medarbeider i Tromsø. Han mener at Bukta er landets fremste festival for rendyrket rock.

Det er alltid et kraftig antiklimaks når festivalens siste band går av scenen, og det antiklimakset blir ikke mindre når mannen heter Iggy Pop og bandet heter The Stooges. Årets Buktafestival har uten tvil vært tidenes beste, noe festivalplakaten for så vidt hadde lovet på forhånd. Men uforutsette elementer gjorde at i alle fall en av konsertene ble særdeles spesiell. Jeg snakker selvfølgelig om Sivert Høyem. Og Robert Burås ble hyllet av de aller fleste norske bandene som stod på Buktascenen, og det skulle da bare mangle. Og været har vel rett og slett vært bortimot så ille som det kunne bli, men uansett hvor guffent det var til tider, så hadde det aldri noen innvirkning på stemningen i Telegrafbukta. Vi e da vikinga!

TORSDAG 19. JULI:

Det er vel på tide med ny skive fra The Hives snart, og det vanket flere smakebiter under Buktakonserten. Bandet var det første som klarte å dra en relativt solid folkemengde i festivalstemning, selv om Ska Patrol hadde gjort sitt beste tidligere med blandet resultat. Med lovnad om å få fjell til å revnes og å sprenge opp en ny fjord så kunne man slå fast at Howlin’ Pelle ikke akkurat har blitt mer beskjeden med årene. Og selv om det til tider kan fremstå vel mye som rutine for The Hives, så er det aldri kjedelig. De nye låtene var stort sett tøffe nok, og befriende variert i forhold til hverandre. Særlig tøff var verdenspremieren på Try It Again, og med den en erklæring om at Bukta er den nye Woodstock. Det er ikke helt favorittbandet mitt slik de påstår at det er, men det er avsindig tøft uansett!

Fra Portland, Oregon kom The Thermals, også med en hel mengde catchy saker. At de har hørt en del på Pixies er det vel neppe noen tvil om, men det er jo aldeles ingenting å skjemmes over. Min historie med The Thermals startet da de ble annonsert til Bukta, og bandet virket da absolutt interessante nok. Godbiter ble servert fra alle tre skivene, inkludert deres ferske The Body, The Blood, The Machine, samt flere fra den forrige, Fuckin A, (som How We Know og God and Country). De kunne lett blitt en av festivalens store underdogs, men selv om det var et generelt bra sett de spilte så var det et noe uengasjerende over det.

Calexico i Tromsø - det hviler noe svært eksotisk over den kombinasjonen, og det skulle da sannelig vise seg å bli litt av en konsert også. Var det ett band som i teorien skulle være i stand til å jage vekk skyene og regnet så var det vel nettopp Calexico. Men selv om de ikke klarte det, og selv om jeg personlig hadde ønsket meg et par til fra Feast of Wire, så stod de for en av festivalens sterkeste konserter.

Mer om Calexico på Bukta.

”Æ blir så kåt når æ e heime”, sier Hank. Man er aldri i tvil om hva man går til når man ser Turboneger. Og selv om deres siste skive blekner kraftig i forhold til det meste som har kommet fra den kanten før, så fungerte også de fleste bidragene derfra også. Singelen Do You Do You Dig Destruction samt åpneren We’re Gonna Drop the Atom Bomb. Det blir likevel aldri bedre enn når Apocalypse Dudes låtene kommer, og selvfølgelig "æ har ståkuk". Og sistnevnte fungerer jo mange ganger bedre når det kan fremføres på nordnorsk, det gjør for øvrig det meste av banning og vulgariteter generelt. Turboneger er med andre ord i sitt rette element her, og det hjelper når man ser et band som det er fort gjort å bli litt mett på som dette.

FREDAG 20. JULI:

De lokale heltene i Taliban Airways tok steget opp i elitedivisjonen av norsk stonerrock med sin debut Blues for the Almighty tidligere i år, og det de presterte som dagens første band var intet mindre enn fenomenalt. Selv om de har fått det til å fungere bortimot optimalt på skive, så er det da virkelig live de kommer til sin rett. Easily Amused, Still Holding on to You og Social Swing er alle helt suverene og sørget for den ultimate åpningen av festivalens andre dag. Dette må da uten tvil være et av Norges beste liveband!

Så da, festivalens desidert mest hyperaktive. New Bomb Turks, for anledningen med ”Liza Minelli” på vokal. Kjennskapen min til dette bandet har så langt vært svært begrenset, men den som ikke fikk noe ut av det showet de leverte må enten ha vært totalt sveiseblind eller ha puttet hodet sitt i fjorden i en drøy time. I mellomtiden så fikk i alle fall vokalist Eric Davidson/Liza Minelli de få som var i Bukta til å sitte på huk for så å få samtlige til å gjøre et solid hopp tilbake opp i stående stilling. Klovn som få andre, men samtidig show som få andre får til.

Så tid for helt andre saker. Fra Texas kom de som stod bak en av fjorårets triveligste skiver, nemlig Midlake. The Trials of Van Occupanther ble møysommelig pløyd gjennom, og de fikk naturlig nok best respons på deres aldri så lille hit, Roscoe. Men det er sannelig flere solide øyeblikk på skiva i form av Young Bride, Head Home og We Gather In Spring. Det ble fremdeles et par dødperioder, som for eksempel når de tok løs på låta som de har gjort sammen med Chemical Brothers på deres siste skive.

The Waterboys har jeg egentlig aldri brydd meg med, og avfeid dem som noe faren min ville hørt på. Der bæsja jeg litt på leggen gitt. Det var da med åpent sinn jeg tok imot dem, og jeg ble i grunn litt målløs. Og jeg tror de fleste som forventet seg et dvaskt show fikk seg en overraskelse. Til og med uten kjennskap til diskografien var det meste usedvanlig umiddelbart catchy og slagkraftig.

BigBang var tilbake i Bukta for første gang siden debutåret til festivalen i 2004, og har siden, hvis de ikke allerede da var det, rukket å bli et av Norges desidert største band både på og av scenen. Det begynner å ligne en ren hitparade det BigBang leverer live, og det funker som bare det. Legg til et fullstendig mislykket forsøk på stagediving av Greni så har du komedie i tillegg, og et prikkfritt show.

Det var en del band på årets plakat som kom som usedvanlig hyggelige overraskelser med tanke på booking. Supergrass var definitivt ett av dem. Bare tanken på at man skulle få servert slagere fra det som er noen av nittitallets sterkeste utgivelser, for det var sannelig alle tre fra Supergrass på den tiden, stelte i stand fjortistendenser her i gården. Settet ble pangstarta med Caught By The Fuzz, og etter det var det bare slag i slag med klassikere. Strange Ones, Sitting Up Straight, Lenny, Sun Hits The Sky, Richard III, Moving. For en stakkar liten britrock-entusiast var det som en våt drøm gikk i oppfyllelse. Og det var over så alt for tidlig, til og med før vi fikk gjennombruddslåta Alright eller Mary. Men det vi fikk var suverent, og at de utelot det meste fra deres siste utgivelse, Road to Rouen, var helt i orden.

LØRDAG 21. JULI:

FORMIDDAG:

Tradisjonen tro tilbød festivalen et gratisarrangement på lørdag formiddag, og første band på scenen var Magnet. Bergensmannen var jo ikke helt ukjent med det været som var i Bukta, for formiddagsværet var ikke nådig heller. Guffent var det, men når Even Johansen hadde såpass mye selskap på scenen så ble det mye lyd, og mye som varmet. I fjor var det Brant Bjork som hadde kommentar som fjernet regnet fra publikums bevissthet, og i år tror jeg sannelig det var Magnet, hvor enn cheesy det var. For selv om det regner ute så skulle vi bare huske at vi "skinner alle på innsiden..." Jo da. Ikke helt Brant Bjorks "rain is cool", men det fikk duge.

Et knippe lokale band hører med på en slik festival, det er tross alt ut fra disse miljøene festivalen har oppstått. Desert Highway var på plass på formiddagsprogrammet, og bandet som deler medlemmer med Taliban Airways. Det var for så vidt greit nok, men det er nok å ta tak i hos Desert Highway. Vokalen var for ofte ikke der den skulle vært, den ble rett og slett litt for svak. Låtmaterialet var vel til tider litt uinteressant også, dog det fantes øyeblikk der de viste at de er i stand til å engasjere. Og i en så streit og anonym type rock de beveger seg i så må de nesten være i stand til det litt oftere enn det de klarte denne gangen.

Den svenske duoen Johnossi lager så visst en del lyd til å være bare to, og det er i grunn drøyt catchy mye av det som kom fra debuten deres fra i fjor. White Stripes sammenligninger er uunngåelige, selv om dette ikke var like åpenbart live. Spor som Man Must Dance og The Execution Song ble naturlige høydepunkter i et sett som dessverre stort sett bare ble bevitnet av en flokk barnefamilier. Heldig for de, mindre heldig for alle andre.

KVELD:

Hva skal man si da. Det er sterkt det man ser Sivert Høyem gjør oppe på scenen sammen med sitt The Volunteers. Og ikke minst det han gjør helt til slutt alene når han spiller The Kids Are on High Street. En låt han har spilt utallige ganger sammen med kompis og kollega Burås, og selv om, eller kanskje mest på grunn av at, et sentralt element manglet så var det ikke usannsynlig det sterkeste øyeblikket de aller fleste av oss noen gang har vært vitne til.
Mer om Sivert Høyem & The Volunteers på Bukta.

Samme bandet to ganger på en dag er i drøyeste laget i grunn, selv om første gangen var solid. Johnossi tok nemlig til scenen nok en gang, siden Nebula hadde forsovet seg såpass at de mistet flyet fra Mo i Rana og Vikafestivalen etter å ha tatt den litt for langt ut på nachspiel. Stonerheltene spilte imidlertid på Driv ved totiden senere på natta, til en hel mengde dritingse folk. Folkekaoset på Driv var uutholdelig og turen hadde allerede gått til Blårock da beskjeden om Nebula-gig ble kjent. Men å se Nebula rett etter DEN suverene festivalavslutningen av The Stooges kunne blitt passe snålt, og kanskje rett og slett litt feil.

Brut Boogaloo med ”special guest” Cato Salsa på keyboards var jo dømt til å bli en perfekt festivalkonsert, og oppfylte alle kravene. Det kunne blitt enda bedre om de hadde vartet opp med låter som Eat My Underwear og Do the Boogaloo, men det er passe liv i det meste fra debutskiva When the Dog Takes Over. Sånn bortsett fra at de ligner litt vel mye på nyere Hellacopters hadde det kunne blitt en enda mer solid opplevelse, men moro var det lell.

Ash har jeg slengt en del dritt om i mitt liv. Det har vært et eller annet irriterende med dem, særlig vokalen til Tim Wheeler, selv om flere låter i utgangspunktet har vært unektelig catchy. Litt på samme måte som jeg har hatt det med Feeder i grunn, de har vært i samme bås lenge for min del. Men jeg var da så visst på Bukta med åpent sinn, og ble rett og slett imponert over det som foregikk på scenen. Det var flere misfornøyde i etterkant av konserten fordi de utelot de beste låtene. Candy og Shining Light ble nevnt i samme sammenheng, men hvis dere aner hvor glad jeg er for at disse ble utelatt. Candy er rett og slett en katastrofe av en låt. Shining Light er ikke så veldig mye bedre spør du meg. Når det er sagt så finnes det brukbare låter også på Free All Angels, for eksempel låten de åpnet gigen med, Burn Baby Burn, eller There's a Star, som de utelot, men jeg får rett og slett brekninger av sånt som Candy. Det er vel heller fra debuten 1977 som inneholder det som ble høydepunktene. Det var vanskelig å motstå Goldfinger, Oh Yeah og Girl From Mars. Også bandets aller nyeste materiale fremsto svært solid, inkludert den supercatchy singelen You Can’t Have It All. Sydvesten av for Ash, rett og slett!

Med Motörhead i fjor og Iggy & the Stooges i år er det ikke rart folk spør hva som skal skje for å toppe dette. Jeg aner ikke hvor lenge Stooges spilte, men de rakk å pløye gjennom alt som var verdt å spille, pluss noen til. Det brydde meg absolutt ingenting at sånt som My Idea of Fun fra årets miserable The Weirdness ble ispedd et sett som selvfølgelig inneholdt flust av klassikere.

Mer om Iggy & The Stooges på Bukta.

Det ble nevnt av flere, men det var en grunn til dette: Man sitter virkelig igjen med en følelse at Burås var tilstedeværende under hele festivalen, og det er sannelig det eneste rette også. Bukta er Norges beste festival for rock, og at Bukta 2007 fungerte som en gjennomgående hyllest er rett og slett på sin plass og var med på å gjøre årets festival til noe helt spesielt. Takk for i år til Buktafestivalen, og takk for alle de foregående årene til Robert Burås.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Simon Joyner - Out Into the Snow

(Team Love)

Ein løyndom verdt å avsløre: Simon Joyner er ein av dei aller beste songtekstforfattarane på denne sida av Blood on the Tracks.

Flere:

Philip Kane - Time: Gentlemen
Motif - Expansion