Falls Festival 2007

Lorne, Victoria i Australia, 29. desember - 1. januar: Musikk, camping, gummikyllinger og bilbomber – Det ble en festival med en litt annen vri i år.

Tre dager i skogen utenfor idylliske Lorne er noe man neppe kommer til å glemme med det første. Særlig ikke når 2007-utgaven kunne skilte med band som KINGS OF LEON, BUILT TO SPILL, BLACK REBEL MOTORCYCLE CLUB, THE GO! TEAM (bildet), PAUL KELLY og GROOVE ARMADA blant andre, i tillegg til en topptemperatur på tett opp mot 40 grader på nyttårsaften. Uforutsette hendelser gjorde også sitt for å sette sitt preg på festivalen.

LØRDAG 29 DESEMBER

NEW YOUNG PONY CLUB har med sin debut, Fantastic Playroom, hatt et magisk år. London-bandet har lenge vært populære i Australia, og har siden sist gang signert med den überhippe labelen Modular Recordings. Etter tre timer i kø for å komme seg inn på campingen, fikk NYPC bli festivalens første konsert – selv om man fra teltoppsetting i campingen kunne høre en mer enn noen gang Björk'sk SARAH BLASKO. Men NYPC var ikke mye å skryte av, bortsett fra under et par låter, som for eksempel supercatchy The Bomb. Synd var det også at et av Australias mest spennende band, CHILDREN COLLIDE ble plassert som festivalens aller første band og dermed gikk glipp av en hel haug folk som satt i bilkø.

Året før var det Basement Jaxx som toppet plakaten på festivalens første kveld, og den gigen har i etterkant omtrent fått status som legendarisk. Ryktene om et minst like forrykende show fra et 12 manns sterkt GROOVE ARMADA sirkulerte lenge, men ble dessverre kjapt avkreftet kort etter at de hadde tatt til scenen. Jeg greide for øvrig heller ikke å telle helt til 12 på scenen, og kom vel aldri høyere enn 7 eller 8. Skuffende på alle mulige måter egentlig, selv om stemningen var på topp, nesten magisk da siste låt ut, Superstyling, ble fyrt i gang. Mer enn Groove Armada kanskje fortjente der og da, men bra for festivalens skyld.

SØNDAG 30 DESEMBER

Det er nesten umulig å ikke bli bitte litt sjarmert når THE PIPETTES står på scenen. Pull Shapes og Your Kisses Are Wasted On Me er perfekt for å starte dagen og få opp humøret. For det er da ikke så mye annet de kan være godt for heller, med sine synkroniserte moves og matchende søte kjoler. Søtt er vel egentlig det mest passende ordet for hva The Pipettes gjorde.

Fra New Zealand kom CUT OFF YOUR HANDS, som enda har til gode å slippe et album. To EPer har det blitt likevel, og at de har blitt sammenlignet med The Futureheads kommer ikke som noe stor overraskelse. Siste EP, Blue On Blue, viste at de har blitt stødigere låtskrivere, noe uimotståelige Oh Girl er et skinnende godt bevis på. Det begynner å komme seg live også, nå som de har noen bedre låter med seg.

Man skulle nesten tro at WHISKEY GO-GO'S var booket som en spøk, siden det bandet de ligner mest på i verden, Kings of Leon, headlinet festivalen. Men i løpet av 2007 slapp Melbourne-bandet sin første skive, en plate som ikke maktet å følge opp en rekke solide liveshow. Men selv om skiva ikke holdt mål, så fortsetter de å levere på scenen.

GOTYE har blitt fast inventar på omtrent alt av større festivaler i Australia siden debuten Like Drawing Blood ble sluppet. Det låter alltid lekkert, og i et par låter av gangen så har han faktisk oppmerksomheten min 100 prosent. Men det er bare 20 prosent av gigen, så den totale oppmerksomhetskurven er ganske lav.

Det er ingen hemmelighet at BLACK REBEL MOTORCYCLE CLUB er et av undertegnedes favorittband de siste årene. At første gangen jeg skulle få se de live var på en festival var altså ikke optimalt, men minst like spennende uansett. Deres fjerde skive, Baby 81, var helt klart ikke like sterk som noen av de tre første, men likevel en bra skive. 666 Conducer fungerte perfekt som et suggererende antiklimaks for festivalens andre dag, og kunne og burde vare minst dobbelt så lenge for å rettferdiggjøre intensiteten dette bandet er i stand til å lage. Settet ellers bestod av låter fra alle fire skiver, men deres kanskje største låt, Whatever Happened to My Rock And Roll ble utelatt. Uansett så var det ingenting å utsette på settet, sånn bortsett fra at det var alt for kort.

Man må til elektronika-scenen for å finne den mest markante identiteten til australsk musikk. Det meste andre har en tendens til å ligne plagsomt mye på sine idoler. THE PAPER SCISSORS må ha hørt en del på Modest Mouse i så fall, men de har til gjengjeld et par sinnssykt tøffe låter å brife med. En undergrunnshit i We Don’t Walk har de også fått seg, fra den ikke så aller verste debutskiva Less Talk More Paper Scissors.

Plakaten til Falls Festival appellerer definitivt til et yngre publikum, men så var det PAUL KELLY. Mannen har vært en av Australias mest konsistente låtskrivere de siste 20 årene, og har fortsatt å levere varene hele veien. Fjorårets Stolen Apples var solid nok, men det er likevel et sett som sprer seg ut over en lang og fruktbar karriere vi får, med Dumb Things som et naturlig høydepunkt.

2007 så DUKES OF WINDSOR nyte stor suksess med remiksen av singelen The Others, gjort av ellers så grusomme TV Rock. Live så slipper man heldigvis innblanding fra TV Rock, og da er The Others en av flere latterlig catchy låter fra de fem fra Melbourne. De er et band det virker som de fleste har en mening om, enten det er dårlig eller bra, kanskje særlig på grunn av vokalen til Jack Weaving. Og selv om debutskiva hadde sine øyeblikk, så var den langt fra så solid som den burde ha vært. En konsert med Dukes of Windsor er uansett alltid gøy, selv om Paul Kelly til tider overdøver de på den andre scenen. I skrivende stund er de også på vei til Sverige for å spille inn sin andre skive hos Tonteknik, slik de også gjorde på debuten.

BLACKALICIOUS konserten ble kortvarig. Første halvdel var noe av det mest underholdende jeg har sett og hørt av hip-hop på svært lenge. Så kom beskjeden om at VÅR camp hadde blitt truffet av et nødbluss avfyrt fra en nærliggende camp. Det nødblusset traff bakruta i bilen vår, gikk rett gjennom og satte fyr på bilen. Et noe merkelig bidrag til festivalen, da å komme tilbake til campen og tre inn i det som virket som et krigsherjet område mens Blackalicious tok av på scenen et par hundre meter unna var passe bisarr. Men så lenge ingen ble skadet, så kan man ikke klage for mye. I etterkant så er det egentlig mer morsomt (det vil si fem minutter senere når en øl var åpnet mens man skuet verket.)

Overgangen fra sånt slags drama til Brightons THE GO! TEAM var relativt forvirrende. Men så snart Ian Partons signatur ”air raid guitars” satte i gang, var det på en måte passende – som om det var en av bombene fra hans gitar som hadde truffet bilen. Alt stemte uansett, og de spilte seg opp til å bli festivalens desiderte høydepunkt. Ikke overraskende, da den nye skiva deres, Proof of Youth, er en av årets tøffeste. Skivas første singel, Grip Like a Vice er så tight at det nesten gjør litt vondt, særlig når vokalist Ninja går helt av skaftet der oppe. Avslutteren Titanic Vandalism er bråkete som bare det, og det kunne rett og slett ikke blitt gjort bedre.

MANDAG 31 DESEMBER

Klokka nærmer seg 7 på morgenen den 31. desember, og temperaturen har allerede begynt å nå et farlig høyt nivå. Sikkerhetsvakter patruljerer campingen og vi blir vekt av en stemme i en megafon som sier alle må komme seg ut av teltene og finne et sted i skyggen. Varmen i teltene var rett og slett dødelig, men heldigvis var det ingen alvorlige hendelser som følge av dette.

THE COPS er ansvarlige for en av de mest catchy poplåtene fra 2007 – Call Me Anytime er så sylskarp at det nesten ikke er til å tro. Så det er litt ekstra synd at det ikke funker live for Sydney-bandet. Låta er hentet fra bandets andre skive, Drop It in Their Laps, hvor de har beveget seg et stykke bort fra debuten, mer rocka Stump on Tripwires. Den nye skiva inneholder også den forferdelige låta The Message, som høres ut som en blanding av Matchbox Twenty og Backstreet Boys. Det er i disse tilfellene digital musikk er hendig og man kan slette uønskede låter fra album. The Message ble kjapt slettet fra den digitale versjonen av Drop It in Their Laps for å si det sånn. Men enkelte liker den tydeligvis såpass at den fikk avslutte for The Cops i dag, og gjorde at ettersmaken ble enda mer bitter enn den hadde trengt å være. Og det er synd, for Simon Carter er kapabel til å skrive vanvittig fengende saker og beviser det gang på gang også live.

Australias største radiostasjon, Triple J, kårer hvert år årets australske skive, en pris som henger høyt i australsk musikk. THE PANICS stakk av med årets pris med sin Cruel Guards, som er pakket med episke poplåter. Disse låtene var med til Falls og hørtes minst like episke ut fra Big Top teltet. Episk betyr uansett ikke interessant, og småpompøse ordinære låter av dette slaget blir kjapt en tålmodighetsprøve.

Har man lest NME de siste månedene, så er sjansen stor for at OPERATOR PLEASE er et kjent navn. Så unge at det nesten er flaut å se på, og vondt å høre på (”Just a Song About Ping Pong”). Det er til tider skikkelig plagsomt, med et par unntak der de rører borti noe catchy – som på siste single, Leave It Alone.

Skandinavias eneste representant, JOSE GONZALEZ, spilte når det var som varmest på dagen. Temperaturen var farlig nært 40 grader, og da er Gonzalez sitt tempo ganske perfekt til å lene seg tilbake i gresset i. Mannen har funnet sin suksessoppskrift i sin måte å lage coverlåter på. Aldri noen overraskelser, men låter som The Knifes Heartbeats og Massive Attacks Teardrop tar seg godt ut i Joses drakt.

Det skal en del til for å imponere meg når det er snakk om hip-hop, svært lite interesserer meg. Men LA-mannen BUSDRIVER viste seg å kjapt ta steget opp i elitedivisjonen der. Han har holdt på i noen år nå, men det er først nå han har fått oppmerksomheten min. Gigen bestod for det meste av materiale fra hans nyeste album, Road Kill Overcoat, et av de tøffeste hip-hop albumene jeg har hørt på svært, svært lenge. Melodisk som fy, absurd barske beats og hysterisk morsom. Sammen med The Go! Team lett festivalens høydepunkt.

Sydneys THE MESS HALL har siden forrige skive gått fra å være to til tre, og slapp nylig sin andre skive, Devils Elbow. Men selv om de er to skiver uti karrieren, så har de ikke nok til å fylle et show med interessant materiale. Noen få killer spor, som Keep Walking, Pills, Pulse og City of Roses, gjør det hele severdig i det minste.

Så til Tasmansk elektro! THE SCIENTISTS OF MODERN MUSIC har blitt spådd en lys fremtid etter sin debut EP. Duoen, som kler seg i helhvitt og helsvart på scenen, er et friskt pust inn i den Australske elektroscenen, en posisjon de forhåpentligvis greier å bevare når debutskiva er klar i løpet av 2008.

BUILT TO SPILL hadde ikke helt dagen i dag, og hadde ikke mange interesserte i publikum. Synd, men slik ble det. Settet ble heller kort, men de virket også som en liten outsider på plakaten. Heldigvis gjorde de opp for dette dagen etter da de spilte på Melbournes East Brunswick Club. Lurer bare på en ting – hvorfor spiller de ikke Center of the Universe live? Eller In Your Mind? Ikke at man kan klage, egentlig, men jeg savnet disse to under begge showene.

Festivalens store headliner var KINGS OF LEON, og de ble tildelt nyttårskonserten i år. Men slappere og mer uentusiastisk opptreden så jeg knapt hele festivalen. Når tiden kom var det nesten som om det var et ork for vokalist Caleb Followill å sette i gang nedtellingen. Og så snart den og de obligatoriske nyttårsønskene var unnagjort (bandet sa ikke godt nyttår til hverandre engang) så var det bare å kjøre på med neste låt. Så den aller første låta jeg hørte i 2008 var altså My Party, fra bandets siste skive, Because of the Times. Rå låt, helt kurant gig, men burde vært en god del bedre.

THE VILLAGE fortjener egentlig en hel artikkel alene, det var litt av et spekter av underholdning som var tilgjengelig der. 15 minutters gange litt utenfor selve festivalområdet så kunne man altså få med seg ting som en intim timinutters fest med tidenes danseløve, og spille i gummikylling-band med ADAM SIMMONS. Episke saker, mildt sagt, og en perfekt avslutning på festivalen.

Det ble en begivenhetsrik festival, selv om det ble lenge mellom høydepunktene på scenen. Et publikum som for det meste var der for de rette grunnene kunne uansett ikke stoppe noen få som ikke helt hadde skjønt meningen med en sånn festival. Stemningen på festivalen er det likevel ikke noe å si på, selv om den kanskje har gått fra å være mer lik Roskilde til å være mer lik Quart siden sist – Så kan man gjøre opp sin egen mening om dette er en positiv eller negativ ting (og gjette vilt om hva jeg synes om saken).


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Simon Joyner - Out Into the Snow

(Team Love)

Ein løyndom verdt å avsløre: Simon Joyner er ein av dei aller beste songtekstforfattarane på denne sida av Blood on the Tracks.

Flere:

Fjorden Baby! - Se Deg Rundt i Rommet
Tord Gustavsen Trio - Being There