• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Runes grammofoner

Tre plateutgivelser fra The Last Record Company - strøkne i både form og innhold.

Bjørn Hammershaug 

Del på Facebook19.05.09

Rune Kristoffersens nystartede LP-etikett The Last Record Company havnet i vårt søkelys tidligere i år, med et ordskifte på bakgrunn av at Motorpsychos kommende utgivelse der kun blir tilgjengelig på LP. Den debatten lar vi ligge her, og konstanterer heller at selskapet nå har sluppet sine tre første utgivelser: Stian Westerhus: Galore, Ultralyd: Rendition og nummer i tre i rekken: Maja Ratkje: Cyborgic. Motorpsycho følger i juni.

Alle platene består av ferskt materiale og kommer i nummerert opplag (/500), med utbrett og en 16 siders booklet i hver. Det er altså deluxe greier vi her har med å gjøre, garantert å bli ettertraktet hos platesamlere såvel som lyttere av moderne norsk kvalitetsmusikk. Platene er i seg selv lite informative, bookletene likeså. Dette er mer som små kunstverk å regne, alt designet av GrandPeople (som tidligere har jobbet med relevante navn som Safe As Milk, Borealis, Ekkofestivalen og en rekke andre).

De tre første artistene på TLRC har til felles at de alle har et etablert navn innen norsk - og tildels internasjonal - improvisasjonsmusikk. De er alle artister som ikke bare befinner seg i grenselandet, men som aktivt nærmer seg og utforsker grensetraktene - være seg mellom jazz og moderne komposisjon, samtidsmusikk og støy, eller improvisasjon og elektronika. Med andre ord det som enkelte vil beskrive som "vanskelig" musikk. Ingen av de tre gir akkurat ved dørene her heller, men alle deler et egenartet uttrykk og nettopp en vilje til å utforske gammelt verktøy med nye infallsvinkler som er svært givende.

Stian Westerhus: Galore
Det gjelder ikke minst Stian Westerhus, en gitarist jeg i stadig større grad får sans for. Han er hyperproduktiv, kjent fra bl.a Puma, Jaga Jazzist, Bladed og Monolitihic, men her får han boltre seg helt alene. Han radbrekker den elektriske gitaren og setter den sammen igjen med frenetisk innsats og moden kløkt, gjennom brutale riff og tung fuzzglasur et sted mellom Hendrix, Slayer og Lasse Marhaug. Galore er den mest energiske og vågale i denne troikaen.

Ultralyd: Renditions
Ultralyd har tilsynelatende forlatt larmen, og i forlengelsen av sin debut på Rune Grammofon (Conditions For a Piece of Music, 2007) beveger de seg fremdeles fra støyeksplosiver og nærmere elektroakustiske implosjoner. Dette er skummel samtidsdoom, som ikke før et stykke ut på den grønne siden finner et slags groovy fellesdriv. Prosessen dit er ikke uinteressant, men Ultralyd fordrer en smule innsats av lytteren. Det er ment som et kompliment. Dette stjernelaget med Møster, Hana, Brandsdal og Olsen, som samlet har erfaring fra band som Noxagt, MoHa, The Core, Fibo-Trespo (og 1000 andre), har erfaringen og kompetansen som skal til for å holde spenningsnivået høyt. Den benyttes her, ikke til å overgå hverandre, men til å utforske hverandres detaljer i et finstemt samspill.

Maja Ratkje: Cyborgic
Ratkjes vokale og elektroniske oppdagelser vet vi kan ta de villeste vendinger. Så også her, med theremin og diverse leker som hjelpemiddel. De to platesidene utgjør en tettpakket stemningsrapport fra Blå, Oslo, 23. april 2008. Var ikke det Ratkjes første solokonsert i Oslo? Jeg tror det. Det var i så fall konserten som skulle herje et sted mellom rivingen av Hadeland Glassverk og Björk på syre. Disse opptakene viser at det Ratkje serverte denne kvelden ikke var så langt fra det som ble lovt på forhånd. Ekstase, hysteri, galskap og skjønnhet i skjønn - og også uskjønn -forening, i tråd med tittelens hint om at dette er en seanse mellom menneske og maskin.