• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Intervju: Haakon

Popestetikeren. Haakon Ellingsen om plagede tsjekkiske forfattere, livet som musiker, mangel på platesalg, sin siste utgivelse Bounty og viktigheten av The Beatles.

Thomas Karlsen 

Del på Facebook06.12.05

- Jeg skal visst på en eller annen bokklubb og diskutere Kafkas Prosessen. Vet ikke helt hvor mye meg det er, men...

Haakon Ellingsen titter ut av vinduet på Café Sør i Torggata i Oslo. Det regner, folk haster gjennom bybildet. Han skal snart ut i silregnet selv, og har visst lyst til å gjøre helt andre ting enn å diskutere Kafka. Prate om karrieren, for eksempel.

Det er lite i Oslo som minner om verken paradis, tropisk frukt eller skvulpende hav denne november-ettermiddagen, slik Haakons siste utgivelse Bounty gjør. Vi har trukket inn på hva som kunne vært et passende sted for å samtale om sørlige breddekanter og kritthvite strender, men Café Sør kan skilte med bare én stakkarslig palme, og gimmicken svinner mest hen i ikkeno'.

YOU NEVER GIVE ME YOUR MONEY

Ellingsen har nylig gitt ut det fryktelig fine og her i gården bejublede albumet Bounty (Perfect Pop), et album tungt på referanser til steder langt unna, hvor sola skinner og vinden suser i palmeblader.

Han har et overraskende vanlig utseende til musiker å være. I tillegg til sine krøllete lokker er han velartikulert og gjennomtenkt, snakker i et godmodig leie og har masse smilerynker, hvilket kler en kar på niogtredve. Han synes dessuten å kunne alt som er verdt å vite om popmusikk på sekstitallet, og smiler bredt bare Brian Wilsons navn blir nevnt. Sekstitallsinpirert popmusikk er da også hans hjertebarn, og har vært det gjennom tre album på det vesle Oslo-baserte Perfect Pop. Uten at alt for mange journalister har tatt notis av hans musikk hittil.

- Vi bør vel egentlig føle oss privilegerte nå? I min leting etter bakgrunnsinformasjon fant jeg ingen tidligere intervjuer med deg noe sted...?

- Nei, det kan du si... Dette er det første intervjuet for denne plata.

- Hva skyldes det, tror du?

Ellingsen grunner på det, leter etter svar i luften over vårt vesle bord. Han titter ut på gaten.

- Den er jo ikke markedsført så veldig mye, men det er vel kanskje også andre grunner. Perfect Pop har ikke kapasitet til å gjøre så veldig mye, så det har jo litt med det, da. Jeg vet ikke jeg, Bounty kunne jo for så vidt vært en kommersiell plate til en viss grad, men jeg tror nok faktisk det tyder på at folk nå ikke får hørt den. Tuba gjør distribusjonen, men de har jo et skred av plater, så...

I en tid preget av mørke, regn, slaps og spredte snøbyger har Bounty sørget for å varme en del forhutlede sjeler, blant annet Audun Vinger i Natt og Dag som dro til med 'Ukas skive', stort smilefjes og varm omtale av Ellingsen som ’en av våre aller ypperste låtskrivere’.

- De anmeldelsene jeg har lest har stort sett vært gode. Panorama kalte den riktignok en kjedelig båttur, noe jeg vel ikke var så veldig enig i...

GOOD DAY SUNSHINE

- I en søkkvåt måned har Bounty vært et kjærkomment solstreif. Er det bare en tilfeldighet at den slippes nå, mens alt er som mørkest?

- Det var nok mest tilfeldig at platen kom nå. Reelt sett kunne den kanskje ha kommet om sommeren, men når det ikke ble slik passet det vel kanskje.

- Hva satte du deg fore når du begynte arbeidet med platen?

- Det der med Bounty, båter og sjø og sånn, det kom nok litt gradvis, men det var også en kombinasjon av at jeg var i Brasil ganske lenge og at jeg kjøpte en båt til å ha i Oslofjorden. Jeg satt mye på stranda og skrev låter, og da ble det automatisk mer skjell, konkylier og sand og det hele.

- Hvorfor Bounty?

- Altså, jo... Ordet har jo en veldig positiv betydning. Både at det er fruktbart, sjenerøst og gavmildt. Jeg hadde lyst til å lage en plate som var litt "up" på en måte, litt lindrende glad – litt sånn Brian Wilson-filosofisk på en måte, og til å smile av. Tittelen henspeiler på den mer kjente boka fra 1932, men også en diktsamling ved samme navn av Derek Walcott, som også er veldig maritim.

- Vi holdt på med platen i ett år, til og fra, tok noen pauser og kom tilbake. Sånn har vi fått en fin mulighet til å tenke på ting hjemme, flikke litt på ting og legge på tekstbiter og slikt.

COME TOGETHER

- Hva er ambisjonen for platen?

- Først og fremst å lage en bra plate. Jeg vil jo selvfølgelig gjerne at folk skal like den og kjøpe den - man tenker kanskje sånn at hvis jeg liker det så liker kanskje andre det også. Kan hende blir det noen konserter etter hvert, vi får se.

- Albumet virker gjennomtenkt, sånn sett?

- Vi har tenkt ganske mye, altså. Det er ikke tilfeldig det du hører. Vi har brukt mye tid i studio. For å ta sluttscenen i Bounty-låta; der tror jeg vi brukte sammenlagt tre dager i studio for et halvt minutts lyd.

- Hvor fornøyd er du med Bounty?

- Jeg er veldig fornøyd, jeg altså. Det er kanskje den platen som jeg har vært med på som jeg syns holder best hele veien, og som jeg føler jeg liksom kan leve lenge med. Med Minstrel og What Is to Come...? hører jeg allerede svakheter, og noen låter kunne jeg kanskje tenkt meg å ta ut. Men det er ikke noe jeg angrer på med Bounty, eller som plager meg.

- Jeg er veldig fornøyd med måten vi produserte på, og de jeg har jobbet sammen med har vært innmari flinke. Bounty var også veldig morsom å lage; i en fin periode og på et fint sted i livet mitt. Den er produsert i samarbeid med Ketil Vestrum Einarsen og Brynjar Dambo, som har vært en stor og god grunn til at prosjektet ble vellykket. Gaute Storsve, Henning Sandsdalen og Øystein Hvamen Rasmussen har også gjort en glimrende jobb. Sigrun Engs cello har satt fint preg på platen og det poetiske i musikken kommer kanskje med det litt bedre frem. Ikke minst syns jeg det er et bra knippe låter – med et bra knippe låter er det mye lettere å få det til å holde hele veien. Og jeg er veldig fornøyd med lyden vi har fått til; lydbildet, hele atmosfæren. Jeg liker konseptet vi har dratt i havn... med all sin sjøsprøyt og med alle sine metaforer plukket opp langs strandlinjen.

- På siste låten kan man attpåtil høre måkeskrik?

- Det er bare et opptak av meg og en venn fra da vi var tolvåringer omtrent. Han leker måke og plasker med no' vann og sånt, og jeg styrer bak. Det er en skikkelig gammel låt.

THE LONG AND WINDING ROAD

- Du har vært med en stund nå, med flere år i Perfect Pop-stallen på St. Hanshaugen?

- Siden 2000, hvis jeg ikke husker feil... eller er det 2001? Dette er tredje platen. Før jeg gikk solo gjorde jeg to plater med The Last James, én med Lars Lillo Stenberg og en med bare Lars Pedersen og meg. Samt en plate med Gramophones, som var et eget band. Jeg har holdt på siden 1993. Så har du soloalbumene. På den første var jeg bare Haakon, deretter ble det til Sir Haakon and the Popular Musicians, og i år altså Haakon Ellingsen. Sir Haakon ble det mest fordi platen skulle låte litt britisk og gammel-psykedelisk, eller hva enn jeg skal kalle det.

- Er psykedelia en del av det nye albumet også?

- Jeg synes det er ganske lite av det nå, egentlig. Jeg har nok gått for litt mer renhet, kanskje. Psykedelia er et litt mer forstyrret musikalsk uttrykk.

HELP!

- Fortell litt om de foregående to albumene?

- Vel, de to platene jeg tidligere har gitt ut på Perfect Pop opplever jeg selv som ganske forskjellige. Det er likevel ikke sikkert andre vil oppleve det slik når de lytter til dem. Minstrel lagde jeg i tett samarbeid med Kyrre Fritzner i hans studio i Fredrikstad. Den var morsom å jobbe med selv om den nok i uttrykk er ganske trist her og der. I ettertid tenker jeg kanskje at jeg burde holdt melankolien og det sentimentale litt i tømmene og også vært litt mer kritisk til mine egne tekster. Men det var en ærlig plate der og da. Låter som Jenny Kiss'd Me med tekst av Leigh Hunt, Peace Comes to Town og Across the Waves skal jeg være i stand til å leve med en god stund.

- Hva med fjorårets What Is to Come…? Jeg forstår det som om den havarerte fullstendig salgsmessig?

- Salget av platen var visstnok en katastrofe. Det var en periode da jeg lurte på om jeg orket å gjøre noe mer på plate. Lager man en skive bør den helst finne veien til også andre platehyller enn den som er plassert over stereoanlegget hjemme i stua. Coveret er jeg veldig fornøyd med, selv om den umulige sykkeloppfinnelsen på forsiden vel kan være betegnende for hvor mye på trynet platen gikk der ute. Platen kom til i samarbeid med Morten Pettersen i Lydlosjen studio, og den var også den første platen med mange av de samme ypperlige musikerne fra Bounty. Albumet har flere kutt jeg godt kan like å høre om igjen, som for eksempel Don't Disturb the Dreamer, In the Big Picture, Dream About a Princess. Vi gjorde mye av grunnkompet på bare ett par dager, noe som viste seg å føre til mye oppryddingsarbeid før vi hadde ferdige mixer.

- Hvorfor tror du at du ikke har nådd ut til flere mennesker?

- Tja, det kan nok ha med mange ting å gjøre: Markedet er fullstappet. Noen må slutte å lage plater. Ikke jeg, da! Og vi har profilert oss temmelig så forsiktig, markedsføringen har vært beskjeden, og utrykket er kanskje mer beskjedent enn mange ønsker seg? Men å spekulere i dette er nok et blindspor, er jeg redd.

HERE, THERE AND EVERYWHERE

- Graden av anerkjennelse, er det viktig som utøvende musiker?

- Gode anmeldelser og ros blir jeg selvfølgelig veldig glad for, men jeg tenker allikevel selv og gjør det jeg vil musikalsk uten å se meg for mye til høyre eller venstre. Selv om den som regel er svært stille av seg hender det konkylien på det gamle glassbordet hjemme på Grorud gir meg en og annen beskjed om hva som ligger i tiden.

- Hvor viktig er musikk i livet ditt?

- Musikk er veldig viktig i mitt liv. Kanskje er jeg lettere musikkreligiøs? Musikk er en veldig fin måte å bli kjent med mennesker på. Viktigst av alt er det kanskje likevel at den kommuniserer. Musikk bringer evigheten inn i timeligheten. I 2005 er det lyder overalt, og musikk blir brukt til alt og også misbrukt til det meste. For meg selv ønsker jeg meg først og fremst muligheten til å kunne lage musikk.

- Men er det mulig for deg å livnære deg som musiker?

- Nei, det går vel nesten ikke... Jeg underviser i gitar ved siden av. Det er ganske mange bekymringer knyttet til dette yrket, men samtidig har jeg såpass lyst til å lage musikk, så jeg gjør jo det så ofte jeg får tid til det.

NORWEGIAN WOOD

- Er låtskriving din måte å komme deg vekk fra Torggata i Oslo på?

- Det er nok mer for å komme vekk enn for å komme til... Jeg kan nok like å drømme meg bort, fantasere og slikt. Men jeg skriver jo om ting som skjer meg også, om forhold og slikt.

- Er det noe du aldri kommer til å skrive om?

- Politiske tekster ligger nok ikke for meg. En gang i tiden forsøkte jeg faktisk skrive på norsk, men det liknet litt for mye på andre som er veldig mye bedre på å skrive norske tekster, for eksempel Lars Lillo Stenberg, så det ble med forsøket.

- Er det vanskeligere å skrive tekster på norsk?

- Tja, jeg har i hvert fall ikke fått det til. Man kommer jo veldig nært det hele, mens man kan gjemme seg litt mer på engelsk. Og klisjeene er på en måte mer tillatt også, på norsk faller de bare igjennom. Det burde jo egentlig ikke være sånn. Samtidig syns jeg ikke det er noen vits i å ha noen agenda om at man skal synge på norsk og ikke på engelsk, slik Jan Eggum har. Vi er såpass påvirket av engelsk og amerikansk og all verdens kulturer, så det er helt naturlig for meg å bruke engelsk.

TOMORROW NEVER KNOWS

- Hva kommer til å skje fremover med Haakon? Er du i gang med nye ting?

- Jeg har låter som jeg holder på med hjemme, så hvis alt går etter planen skal jeg til Berkely i California og jobbe med låtene der. Kjæresten min skal skrive en masteroppgave der, mens jeg skal spille gitar. Hehe. Jeg er glad i mye amerikansk vestkystmusikk også, så det passer bra å dra dit nå. The Byrds, Crosby, Stills, Nash & Young, litt Jackson Browne... Og Joni Mitchell, selvfølgelig, masse Joni Mitchell. Det er ting jeg har hørt mye på.

- Hvilket er det beste Byrds-albumet?

- The Notorious Byrds Brothers tror jeg faktisk. Den er jeg veldig glad i. Den er litt country, men uten å ta av helt, bare helt på nippet. Jeg er veldig glad i stemningen på den platen, kanskje er den litt beslektet med den platen vi har laget nå.

WITH THE BEATLES

- Vi trakk fram Paul McCartney i vår anmeldelse. Er du stor Macca- og Beatles-fan?

- Ja, jeg er nok det opprinnelig. Jeg prøver å ikke la det skinne så mye igjennom, men det gjør det sikkert her og der. Det er en måte å skrive låter på som også jeg bruker. Det er samme oppskriften i boken, for å si det sånn.

- Så hva er den beste Beatles-låta, for en som har latt seg inspirere så mye av dem?

- Vel, In My Life syns jeg er en fantastisk låt. Eleanor Rigby, Penny Lane. Jeg tror jeg foretrekker dem slik de var mellom 1965 og 1967. Beatles ligger i bunnen av utrolig mye popmusikk, ingen som lager vers-refreng-låter kommer helt unna dem og måten de lagde låter på. De første årene jeg hørte på popmusikk kjøpte jeg bare Beatles-skive eller soloskiver fra medlemmene.

- Det er mulig det er en link mellom The Beatles og Franz Kafka. Jeg skulle dratt den her. Men akkurat nå ser jeg den ikke. Vuggende snekker, sand mellom tærne, kokosmelk og skjellsanking, derimot... Se det hadde vært noe. Men enn så lenge får Torggata i Oslo duge.