The Antlers, Blå 15. mars

The Antlers fremførte den kritikerroste Hospice og vekket følelser man frykter og helst vil ignorere.

Relaterte sider:

The Antlers

Foto: Silje Eide. Klikk på bildet for å gå til galleriet

Det er ikke hver dag en konsert fremstår så levende som den gjorde med The Antlers på mandag. Hvert eneste kontante slag fra basstrommen rykket i kroppen som kraftige pulsslag, og hver ringende tone fra bassen fikk klærne til å vibrere. Et paradoks til tematikken, og virkemidler som fikk Hospice, The Antlers' fortelling om den siste tiden ved sykesengen til en kreftsyk kjæreste, til å få en ekstra dimensjon. For det var fjorårets kritikerroste plate, Hospice, denne konserten handlet om. I halvannen time runget kontante pulsslag over Blå i ulike tempo - alt etter som desperasjon og hengivenhet avløste hverandre, før det tilslutt ble helt stille, og folk tuslet hjem.

Hospice er det siste stoppested for en uhelbredelig syk før han blir stedt til hvile, altså dødsleiet. Det er denne tilstanden The Antlers gjenskaper med tekst og musikk. Og til tider gjør de det så bra at man får en ubehagelig følese i hele kroppen; sorg, despersjon, frykt og takknemlighet. På Blå var det nettopp de hengivende og salige partiene som ble avløst av kaotiske, desperasjonsøyeblikk fordekt i støy som flettet konserten sammen. Når det var på sitt mest tåredryppende, kom desperasjonen og sinne og sprøytet inn nok adrenalin til å la basstrommen gå amok. Før man igjen fant hvilepulsen til Peter Silbermans, tidvis maniske, vokal.

Silberman, følelsene og hjernen bak prosjektet, fremstod som en salig blanding av Jeff Buckelys høytsvevende vokal, og Antony (fra Antony & The Johnsons) depressive vibrato. Innslag av klokkespill og kirkeorgel satte seg også fort i respekt, som om hver og en blant publikum var bundet av frykt og hadde sin egen Hospice-historie å reflektere til. Det var nemlig vanskelig å bestemme om publikum var trollbundet av musikken og scenelyset som farget lokalet blå-lilla, eller om det var respekten for temaet som behørig ble formidlet - eller kanskje nettopp blanding, som vekket publikums hengivenhet. Innimellom hørte man til stadighet folk som hysjet på hverandre, noen danset forsiktig foran scenen, og forskjellige kjærestepar, fordelt utover i lokalet, klamret seg tettere til hverandre etterhvert som konserten skred frem.

The Antlers klarte å skape en steming jeg aldri har opplevd på Blå før. Og mange med meg fikk nok følelsen av at tiden til tider stod stille, bortimot i gudfryktighet. Skal noe allikevel problematiseres må det være at konserten varte såpass lenge som den gjorde. Når det drar ut er det lett for publikum å miste fokus, og det er en overhengende fare for at den skjellsettende stemnigen som drar en inn i det hvitkledde rommet og fremtvinger noen tårevåte øyne, forsvinner i takt med de siste minuttene. På en anne side er det kanskje vanskelig, eller bortimot umulig, å kutte i Hospice - om en ikke skal si respektløst.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Devendra Banhart - Cripple Crow

(XL)

Velkommen til skogsfest med Sgt. Devendra's long haired gypsy family band.

Flere:

Okkervil River - Down the River of Golden Dreams
The Samuel Jackson Five - Easily Misunderstood