• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Konsert: Torun Eriksen

Et godt sted å være: Blå, 03.03.06

Olav Elgvin 

Del på Facebook06.03.06

Oslo, en vinterkveld i det Herrens år 2006: Jeg beveger meg inn på Blå, hovedstadens kuleste jazzklubb, og forbanner vinteren som aldri tar slutt. Det er vått ute, det er vått i skoene, det er grått i sjelen. Noen timer senere beveger jeg meg ut igjen, sammen med to gode venner, og tenker at vinter'n ikke er så ille likevel. Hva hadde skjedd? Vi hadde hørt Torun Eriksen og hennes band. I begynnelsen gikk det trått, men det ble bedre og bedre, og til slutt var det så varmt, så fengende, så funky, at et fullstappet Blå ikke kunne stå stille og ikke kunne slutte å klappe.

Torun Eriksen har gitt ut to plater, og har allerede fått et navn blant kritikere og publikum. Musikken kan vel klassifiseres som popsoul, visejazz eller jazzpop. Alt ettersom. Med innslag av americana. Bugge Wesseltoft har karakterisert henne som et våre største vokaltalent! Undertegnede kjente likevel ikke til Torun Eriksen før denne konserten. Men det gjorde tydeligvis mange andre: Denne fredagen var det helt fullt på Blå.

Denne kvelden kom Torun Eriksen til sine egne. Starten av konserten var ganske streit: Bandet spilte låtene tvers gjennom, uten for mange dikkedarer, med passe mye innlevelse, passe mye energi. Selv var jeg først forbeholden: Er dette egentlig så bra? Noen av låtene var fine, men jeg syntes ikke det var ekstraordinært. Andre reagertre annerledes: Publikum jublet. Hojet. Bak meg sto det en tilårskommen mann som klukklo når det var noe han likte, og pustet meg tungt inn i øret når det var noe han syntes var vakkert. Etterhvert ble det flere og flere latterkuler, og mange våte sukk inn i min nakkegrop.

Etterhvert var det som om publikums positive mottagelse smittet over på bandet. De frigjorde seg fra låtstrukturene, beveget seg inn i lange soli, spilte tyngre og mer funky. Nå ble det umulig å ikke la seg rive med. Eriksens band må nevnes: Kjetil Dalland på bass, Torstein Lofthus på trommer, David Wallumrød på piano og Frøydis Grorud på fløyte og sax – de viste seg etterhvert som et fantastisk band, som ga alt, som mestret både det vare, det vakre og det sinnsykt funky. Og det var først nå Eriksen styrke som vokalist virkelig viste seg: Ekspressiv og glassklar på samme tid, følsom men sterk. Hun og bandet fanget oss inn, holdt oss fast, lot oss ikke slippe unna. Vi lot oss gjerne fange: Eriksens musikk var et sted det var godt å være.

Kanskje er det fordi Eriksen har bakgrunn fra gospel, jeg vet ikke – men i bunnen av Eriksens sanger vibrerer det håp og glede. Selvfølgelig finnes det også mørkere toner, lengtende toner, tristere toner. Men denne kvelden var det fellesskapet, gleden og funken som sto i sentrum. Da vi beveget oss ut fra Blå virket Oslovinteren straks mer levelig.