Ekstranummer #46: Barneplate på ville veier?

Avdekket i historiens støvkammer: En rystende politisk ukorrekt plate kynisk innrettet mot sarte barnesinn! Eller var det egentlig slik?

Språk er rare greier. Noen dyrker dannet tale, andre snøvler og banner. Enten man uttrykker seg i formfullendte sentenser eller raller i fylla, skiller språket oss fra dyra. De firbente går jo stort sett rundt og grynter og breker. Språkets nivåer er uttallige. Det er forskjell i språkbruken mellom en nabokrangel og diplomatiets kodede fraser i oppskalering til f. eks termonukleær konflikt. Språk er blodig alvor! Å redusere verden til et postmoderne semantisk paradenummer og postulere at alt er språk, at bare språket eksisterer mellom oss og den sanselige verden, er unektelig en besnærende tanke. Men den er også farlig, den fratar oss ikke ansvaret for våre handlinger selv om vi tror oss fanget i språkets strukturelle labyrinter. Den politiske ledelsen i en atommakt kan sikkert reduseres til gryntende, uforståelige bavianer, men selv om de ikke kan snakke for seg (husk: “Alt er språk”) er de fortsatt i stand til å smelle av en krysserrakett i hue på langskjeggede fundamentalister i ei fjellhule i Langtvekkistan.

Men at språk er makt er noe historien har vist oss om att og om att. Goebbels’ ravende tale om “Den totale krig”, Tranmæls mobiliserende kampdemagogi på Youngstorget i mellomkrigstida og Martin Luther Kings “I Have A Dream” er eksempler på det talte ords kraft og evne til å inspirere - på godt og vondt.

Eksempler på det motsatte, “språkets avmakt”, er ikke nødvendigvis bare de tapende og undertryktes håpløse bønner om nåde og miskunn. Det kan også være tåkefyrstens rop i tjukke skauen, der de lyttende masser er indifferente gran og furulegger. Eller det kan være Jaglands “visjon” om snudde pyramider og norske hus, Geronimos sjelesukk over den hvite manns “kultur” eller de flammende taler holdt foran USAs invasjon i Irak 2003. At ord som synges, framført i harmoni med en smygende melodi, kan bevege sinnene på det dypeste og mest intense, er noe alle med noenlunde utviklet melodiøre vet godt. Med musikk kombineres ordene med toner som transponerer teksten og transporterer lytteren inn i en egen sfære der det sungne ord blir poesi. Da står det talte ordet tilbake som det sungnes saklige, humørløse fetter. Det talte ord hisser, oppflammer og begeistrer. Men talens beruselse er ofte kortvarig sammenlignet med melodisatte vendingers innsmigrende kvaliteter. Sangen kan leve livet igjennom.

Glemte sanger får liv på nytt gjennom lytterens fornemmelser, minner og assosiasjoner. Ordene kan ved gjenhør etter lang tid signalisere noe nytt, bety noe annet, men ordene vil fortsatt leve og renonsere i mottagerens bevissthet. “Si det med toner” heter det i en munter sang. Rop det fra torget eller syng det ut i skogene, det tonesatte ord har en tendens til å leve lengre i hukommelsen enn den tørre tale. Melodien er både agn og fiskekrok og kan hekte seg fast enten man vil det eller ei, uansett hvor idiotisk teksten er eller hvor infantil og irriterende melodien høres ut. Noen plagsomme låter (alle husker vel Grand Prix-vinneren 2009?) fester seg som en irriterende mental tinitus i hjernen. Idiotlåta spretter plutselig opp i skallen med utsøkt sans for dårlig timing. Akkurat da du står ved alteret og presten ytrer de skjebnetunge ord om å elske og ære i gode og onde dager, ramler plutselig inn i huet ditt den fæle landeplagen “Puttin’ on the Ritz” i åttitalls-one-hit-wonderet Tacos vokalizer-versjon. Du kan ikke hjelpe for det, men blir distrahert og får ikke den helsikes melodijævelen ut av skallen. Blikket flakker, strupen er tørr, ordene setter seg fast i kråsen, svetten renner, presten aner uråd, bruden ser nervøs ut, svigermor skjærer grimaser, brudens far rynker panna og får bekreftet at du er den fjotten han hele tida har tatt deg for.

Musikk – en cocktail av eksplosive ytringer?
Musikk kan i tillegg til å behage også formidle ideer og forfekte synspunkter. Den vokalløse delen av kunstmusikken er god på harmonier og disharmonier, abstrakte ideer og ekspresjoner. Protestvisa framlegger på sin side et eksplisitt budskap. Pønken spytter makta (“klassepurk”, “borgerjævler”, “spis de rike” etc.) midt i trynet. Rocken har lenge forherliget hedonisme, fyll og dop, selv om motsatser som “regnskogrock” og Live Aid finnes. Kall det rockens etiske underskog.

Det er disse rockens mer budskapstunge aktører, sinte politiske multimillionærer som Sting og Bono, som daglig sliter og strever ved bassengkanten med å finne gode metaforer for å beskrive verdens begredelighet. Det gjelder å hamre ut litterære formuleringer, lyriske bilder som ikke blir for eksplisitte. Overtydelighet er en hemsko. Direkte politiske kamprop fremmedgjør den unge musikklyttende konsument som er mer opptatt av om hu nye beib’en i parallellklassen kommer på festen til helga enn av truslene mot artsmangfoldet i regnskogen i Surinam. Dette vet selvsagt en sleiping som Sting, og han klarer ved listig metaforbruk å smugle det biologiske mangfoldets truede kår inn i sine listetoppende popsmygere. Metaforer er lure å ty til, og de virker ofte, langt oftere enn reinhekla politiske budskap. Bare lytt til søttitallets strøm av politiske plater. Hvilke MAI-utgivelser solgte best? Ikke de blytunge forkynnerplatene med titler som Rød Miks og Fram Kamerater, men de snurrige og hit-potensielle Vømmøl-platene. Hans Rotmos fiksjonaliserte klassekamp henlagt til det trønderske svar på Flåklypa, Vømmøl, og dets motsats kapitalistsurdeigen Porselensstrand, solgte i titusener nettopp fordi de var diktninger med overføringsverdi til brede lyttergruppers hverdagsliv. “Høvleriet nedpå Stranda” var en politisk og kommersielt vellykket låt fordi den inneholdt elementer av universelt gjenkjennelig tematikk. Popifiserte sanger om vekst i landbruksproduksjonen på den albanske landsbygda hadde derimot mindre lytteroppslutning og dårlig kommersielt potensiale.

Rockens sterkeste impuls er allikevel ikke storpolitikk og miljøvern, men beruselse, dans, sex og dop. Den rytmiske popmusikken (disko, listepop, voksenpop, dance, trance etc.) handler enda mindre om budskapet og mest om det friksjonsfrie forholdet mellom hovedelementene melodi og tekst. “Love’ya, love’ya baby” er popens hovedbudskap, en ukomplisert melding alle skjønner. Man behøver ikke doktorgrad i komparative kulturstudier for å skjønne at “Struttin’” handler om å vrikke på skinka og bruse med fjæra for å ragge opp et nyp på fredagskvelden. Poptekster er som regel konkrete, poesies concretes, i langt større grad enn rockens ofte ambisiøse pseudo-Dylanske diktninger. Popen besynger de enkle og forståelige gleder, som Love, Kiss, Money for Nothing, Dancin’ The Night away og Lay in My Arms, Baby. Konkret og rett fram formulert ønsketenkning for livets mange virkelighetsøyeblikk. Det er jo dem livet stort sett består av. Pop er ypperlig bakgrunnssus fra radioens musikkanaler mens kjedsomhetens rutiner sleper klokkeviserne av gårde mot arbeidsdagens slutt. Poptekster setter ord på hverdagsdrømmer og de fleste av oss drømmer om konkrete ting som damer, penger, feite biler, lederjobber, tidligpensjon (for øvrig et lite utviklet tema i poptekstuniverset. Hører du, Espen Lind?), sydenturer, lange ferier, evig ungdom, danseløvekompetanse, en natt med Idol-Tone, Kung Fu fighting, ville fester med designersprit og heite beibs osv…

Å uttrykke seg i konkrete vendinger i popen er risikofritt så lenge det handler om ting alle kan enes om at er bra saker, som party og penger. Verre blir det hvis popsmedene begynner å gi uttrykk for meninger om kontroversielle størrelser som dop, islam eller vegetarisk livsstil, for å ta tre eksempler. Hvor mange listetopper har, bortsett fra Claptons “Cocaine”, hyllet tyngre bevissthetsaltererende substanser? Hvem har lyst til å klemme partneren inntil seg i klinedansen til en hulkende, smektende ballade om å sette sila stappfull med heroin i armen en iskald vinternatt i Rådhusstrøket? Eller når hørte vi sist en vaskeekte hit om fortolkningen av sharia i sunni-islam? Og når våknet du sist av klokkeradioen til de hissende rytmer av den nyeste globale superhiten om de potensfremmende virkningene av et makrobiotisk kosthold?

Poenget er at konkret er helt o.k. men vi er selektivt konkrete for ikke å ødelegge stemningen og selve magien i popmusikkens tryllerier. Pop er bevisst unnvikende, tematikken må virke samlende. Vi gjør selvsagt unntak for erklært litterær pop som Pet Shop Boys eller Roxy Music. Rapmusikken fengsler mange (og mange rappere havner i fengsel), men frastøter den store majoritet av folk over tredve. Rappens svært konkrete utpensling av “verdier” og livsstil virker fremmedgjørende for oss, den tause majoritet av streite amøber. “Smack My Bitch up”? Nei takk, Bro’, spill heller den derre gode gamle “Night Fever” med Bee Gees. Vi vil drømme oss bort før vi atter våkner fyllesjuke på søndags-morra’n.

De søte små
Barna våre, disse sensitive kjerubene med sinn som kan formes i alle retninger, utsettes i våre dager for sjenerøse doser tyngre propaganda om kosthold, miljø, resirkulering, fattige barn i Kamerun, Gaza-stripas redsler, integrering og kjønnsroller. Og mye, mye mer. I musikk laget for barn må budskapene veies på gullvekt. Det gjelder å ikke kjede kidza, provosere foreldrene deres eller hisse opp bekymringstanter som Barneombudet eller lederen for Høyres kvinnepolitiske utvalg, den skorpionsjarmerende Øvre Singsaker-fruen Julie Brodtkorb Woldberg, Flettfrid Andresens åndelige lillesøster. Man må for all del unngå “venstrevri” og satse på politisk korrekte holdninger som er gangbare på tvers av politiske grøfteposisjoner (Høyre og RV ser f. eks ut til å være enige om at innvandringa skal foregå etter et slags hunky dory-prinsipp). Ingen popsmed med barnelåter som spesiale ville finne på å klaske i hop en hit som hyller Big Mac-menyens velsignelser eller lage en glad sang om at ukjente frakkekledte menn tilbyr ungene drops over gjerdet i barnehagen. Med barn gjelder det å være både konkret og generell på samme tid. Ikke minst bør sangene lades med en tilstrekkelig dose tull og tøys. Unger elsker fjas. Ordspill og fjollete enderim hører med (“Espen satt på do. Da hørtes et splæsj. Det kom en bæsj“), alt tilpasset tidas krav om driv og øs, hopp og sprettvennlige arrangementer og et frenetisk støyende lydbilde i tråd med NRK Barne-TV-programmet “Barnas Supershow”, podealderens riksorgan for stueren ADHD-oppførsel. Gangbare konkrete tema å lage barnepop om er dyr, dyrevern, lek, alle skal med, alle skal ha en venn, kjærlighet, natur, rock, miljø, fred i verden, u-hjelp, resirkulering, integrering av Ali og Fatima, regnskogen, mobbing og sparepærer. En samtids og samfunnsrelevant barnesang kan f. eks gå slik:

Vi resirkulerer
og resirkulerer
dagen lang.
Med et smil og en latter,
vi sier til fatter:
Ikke i husholdningssøpla,
gamle gutt.
Da havner lysstoffrøret
på Grønmo til slutt.
Nei, ned i beholderen
på Rimi-sjappa nedi veien.
Da blir den resirkulert,
akkurat som den bleien
lillesøster fylte i går kveld.

Ref: Bleier hiver vi i bleiecontainer
Pærer hiver vi i pærecontainer
Shake it, rock it, oh yeah!


En munter, instruktiv sang med fengende rim, konkret læringsinnhold og riktig pedagogisk-ideologisk tendens som spenner vidt over politiske skillelinjer.

Men hva om vi søker sanger for barna om et av tidas mest brennbare spørsmål, nemlig integrering og islam? Dette er et veritabelt minefelt, som mange lærere og pedagoger har erfart. Her gjelder det virkelig å holde tunga rett i munnen og fronte akseptable holdninger. Husk at i Norge er den andre i stor grad for et offer å regne, en stakkar som lider daglig kval under det kolossale trykket av rasisme, islamofobi og statsfeministisk administrert kontroll og styringsiver. Er du fra Iran og er utdannet professor i mikrobiologi, sier du? Da har vi en finfin stilling til deg som vaskehjelp på eggekartongfabrikken. Vi norskinger må slutte å agere Store Hvite Mann og ikke stille for mange krav. I stedet ramser vi opp rettigheter og terper på den gyldne regel å ikke påtvinge den andre norsk kultur og europeisk humanistisk tradisjon for mer enn den tross alt er verdt. Ikke glem kolonitida, Holocaust, korstogene, Inkvisisjonen, sosialdarwinismen, nazismen og fascismen. Vi har så mye å skamme oss over og skal vokte oss vel for å komme trekkende med egen fortreffelighet i møte med mennesker fra kulturer vi ikke har gjort et kvidder for å sette oss inn i. Og dermed basta!

Jeg har sett en negermann
For å vende tilbake til språket og dets fallgruver, er fellene mange og lette å gå i. Det utkjempes en kamp om symbolmakten i språket som tvinger gjennom forandringer. “Sigøyner” er blitt “Rom”, “mongoloid” er blitt “Down’s Syndrom”, en hjerneskade er blitt et “mentalt handikapp” og negre… Ja, hva er de blitt nå, “svarte”, “afrikanere”? Det blir lett forvirring og pinlige situasjoner oppstår når ignorante norskinger forsnakker seg i det offentlige rom. “Det heter ikke “neger” her på Fre-Tex”, ble en intetanende norsking minnet om her om dagen da han spurte pris på en negerdame som hang utstilt på veggen bak disken. Hva skal vi nå egentlig kalle disse orientaliserte nipsfigurene fra femtitallet som Kjetil Rolness gjorde populære med sin bok “Vulgær og vidunderlig” (1992)? Neger er nå et indeksert uttrykk, vi får kalle figurene “svartfargede og implisitt rasistiske nipsfigurer med sterke kulturimperialistiske og etnisk reduktive trekk” neste gang vi spør pris på en av disse avskyelige gjenstandene.

Språket lever i øyeblikket, men fryst i litterær form som diktning eller sakprosa må det underkastes granskende blikk når det får noen år på seg. Beskrivelser av kvinner og etnisitet er særlig utsatt for virkningshistoriske endringer i det likestilte, sekulariserte og kulturrelativiserende samfunnet vi oppfatter som den beste av alle mulige verdener. Hamsuns beskrivelser av gamle folk som lallende, siklende og tannløse senilister faller ikke i smak i dag. Kvinnens plass i romaner fra 1800-tallet virker mildt sagt tilknappet og rigorøst i dagens likestilte virkelighet. For ikke å snakke om omtalen av jøder og afrikanere, arabere og “buskmænd” i mellomkrigstidas underholdningslitteratur.

Her skal vi ta en titt på en barneplate som handler om rase og hudfarge, men som også illustrerer hvordan selektiv gjenbruk etter mange år kan underminere en sangs i utgangspunktet hederlige hensikter.

I 1971 utkom i Norge en singel med barneartisten Darlen (Darlen Bakke): “Jeg har sett en negermann/En liten bavian” (EMI Columbia GL 1855). Darlen var etter bildet på plateomslaget å dømme ei jente på7-8 år, midt i tannfellinga og med et blidt, vinnende smil. Singlen hadde kommet på dansk året før, sunget inn av vidunderbarnet Lille Bo. Han var yngstemann i familien Andersen - mor, far og fem musikalske barn som opptrådte i dansk fjernsyn og fikk en hit med “Negermand”, framført av Lille Bo, en dansk pendant til vår egen Eivind Løberg. Singelen ble utrolig populær i Danmark og skal ha solgt hele 165 000 eksemplarer(!). Sangen inngikk i mange år etterpå i det danske standardrepertoaret av barnesanger og ble gjengitt i sangbøker for skoler og barnehager. Den norske utgivelsen med Darlen solgte betydelig mindre og er nesten helt glemt i dag. Men ikke mer glemt enn at moromannen Are Kalvø gjenutga den som CD-bilag i satireboka “Kunsten å være neger” (1996).

Den norske bearbeidelsen av sangen var ved Fredrik Friis, som antagelig håpet å gjøre Dalen til barnestjerne med låta, slik Lille Bo hadde blitt i Danmark. Friis var en altmuligmann, kjent som komponist og produsent, men også som talentspeider og mannen som lanserte bl.a. Gluntan, Teddy Nelson, Ivar Simastuen og - Eivind Løberg! Sistnevnte ble et mediefenomen og den siste store barnestjerna ved siden av Anita Hegerland. Løberg utga et halv dusin LP-plater, turnerte landet og hadde klippekort i Rikskringkastingen. Friis var for øvrig bare som deltidsarbeider å regne i plate og musikkbransjen. Hans “egentlige” karriere var som velferdsoffiser i sjøforsvaret og sosialkonsulent i Handelsflåtens Velferdstjeneste og Forsvarets Overkommando.

Sangen “Jeg har sett en negermann” er kreditert “Familien Andersen” og handler om at fortellerstemmen har møtt tre mennesker med forskjellige etniske og geografiske opphav. Beskrivelsen av dem faller innenfor det vi i dag ville kalt stereotype og fortegnede. For ikke å si nedvurderende og direkte rasistiske. Det er bare det at sangen har et fjerde vers der teksten tar til orde for å ignorere forskjeller i hudfarge og utseende og slå et slag for forbrødring over slike ytre skiller.

Sangtekstens formuleringer er gammeldagse og unyanserte, men er ytret i beste mening. Den skal liksom ta barnets synsvinkel og betrakter verden fra et barns forståelseshorisont og med dettes begrepsapparat. Vi som har en del med unger å gjøre, vet at deres betraktningsmåte kan være partikulær, egosentrisk og deskriptiv, med rom for pussige sammenligninger og filterfri assosiasjon. Typisk situasjon: Mor og barn på T-banen, afrikaner på motsatt sete. Barnet: “Mamma, hvorfor er den mannen så svart? Har han badet i gjørme?”. Unger har evnen til å la den objektive virkeligheten ta fri innimellom, men deres undring og fabulering er alltid forankret i konkrete hverdagserfaringer. Det er slik de aksler virkeligheten og gradvis gjør verden til sin egen.

Slik lyder første vers, hvor Darlen og Lille Bo møter en neger/svart/afrikaner:

Jeg har sett en ordentlig negermann
tenk han var så sort i hodet som et tjærespann.
Og han sa så mange rare ting
Og i nesen hadde han en kjempering
Jeg spurte han “si hva er du for en?
Og hvorfor har du malt deg sort på dine ben?”
Da lo han litt og sa noen rare ord:
Filli hatt volla tum
lassi tassi bom
Sorte massa var fra ubla duda rom


Det går an å forstå teksten som et barns uforstilte møte med en “farget” person selv om den er skrevet av en voksen. Spørsmålet blir allikevel om hvilke uttrykk teksten velger å legge i barnets munn. “Har du malt deg sort på dine ben” er en helt plausibel og logisk formulering fra et lite barns synsvinkel. Verre er det med ansiktspynten. Har Lille Bo vært i Afrika eller møtt en neger på Nørrebro? Hvis det siste er tilfelle, må vi spørre: Hvor mange “svarte” personer gikk rundt i skandinaviske bygater for førti år siden og hvor mange av disse bar kjempering i nesa? Svaret på det første er svært få, på det andre - garantert ingen! Neseringen er en stereotypi og en grovt generaliserende sådan, på linje med hvordan negerhøvdingen i tegneserien om pøbelfrøene Knoll og Tott er framstilt (digre lepper og kulerunde øyne, piercinger, lat, drikkfeldig og med hang til kortspill). “Negerspråket” i refrenget ligger vel heller ikke på nivå med god tone for konversasjon med den andre i moderne skandinaviske hovedsteder. Uttrykket “massa” er vel i beste fall valgt i ren troskyldighet. “Massa” (master) er tett forbundet med det amerikanske negerslaveriets skjendsler og ble for alvor “allemannseie” her på berget med TV-serien “Roots” en 6-7 år etter at Darlen sang inn singelen. Det er i hvert fall ikke et uttrykk en svart borger anno 1970 ville brukt for å vinne tillit hos et nyfikent barn.

Indianere og kinesere
Alle er forskjellige, men det er utenpå. Noen barn er røde, andre barn er gule… Slik het det i hvert fall i en populær barnesang som muligens ikke synges i småskolen lenger. For er nå egentlig indianere, unnskyld, native americans, så veldig røde? Og er kineserne så veldig gule at det gjør noe? Darlen og Lille Bo møter i sangen en “indianermann” på sin ferd gjennom det fargerike fellesskapet (et uttrykk som rett nok er en anakronisme sangens alder tatt i betraktning):

Jeg har sett en ordentlig indianermann
Tenk han var så rød i hodet som en ildebrann


Videre kommer barna i berøring med en kineser:

Jeg har sett en ordentlig gul kinesermann
Tenk han var så gul i hodet som en løvetann
(…)
Og hans øyne satt helt på skrå…


Versene gjentar spesifikke etniske stereotyper i tråd med det første om negeren, så det har liten verdi å gå dem nærmere etter i sømmene. “Poenget” er allerede belyst. Deres særskilte karakteristika er grovt skisserte og gjenkjennes som stereotype attributter fra filmer og tegneserier. Hadde disse tre versene utgjort hele sangen, ville den etter dagens målestokk kvalifisert til plassering på historiens berømte skraphaug sammen med Egners hottentottvise og Astrid Lindgrens negerhøvding fra Pippi Langstrømpe.

Det interessante er heller at sangens etterbruk illustrerer hvor skjevt man kan utnytte og fortolke slike gamle sanger, særlig tekstene. Den kan lett anvendes både pro og anti rasistisk. Helt glømt er den nemlig ikke heller, selv i tider hvor mye av den gamle sangarven og barnekulturen står i fare for å gå dukken. Hvis ungdommen (eller andre) vil lete opp “Negermannen” i dag, søker de temmelig sikkert på YouTube først som sist. Der vil de få flere treff. En danske har lagt ut klipp fra den første fjernsynssendinga hvor hele familien Andersen opptrer, men hvor opptaket kuttes rett før Lille Bo skal i gang med det fjerde og siste verset. Naturligvis framstår sangen i en slik “redigering” som entydig nedlatende overfor folk som ikke tar seg pære dansk ut. I diskusjonsforumet som følger klippene på YouTube går det forutsigbart nok side opp og side ned med krangel i godt opptrådte retoriske stier mellom antirasister og folk som hyler om “politisk korrekthet”. Kvaliteten på ordskiftet er som så mye annen debatt på internett, ikke alltid særlig koherent og evnen til å ordlegge seg er det ofte så som så med.

Noen forsøker å sette sangen inn i en historisk sammenheng og viser i hvert fall vilje til å forstå den kulturelle rammen og historien rundt fenomenet, men historieløsheten i ordskiftet er så total at alle forsøk på å forstå faller i fisk. Deltagerne er rett og slett for unge og kunnskapsløse til at ordskiftet blir fruktbart. Hva sier dette om sjansene for å lære noe av tidligere generasjoners feilskjær? Skal fragmentarisk informasjon fra nettet danne basis i kommende ungdomskulls dannelse, er “Negermann”-debatten på YouTube et varsku om magre tider for elevert tale og moderering av standpunkter på grunnlag av delt kunnskap. Lykke til, lærere!

En langt heldigere tilnærming til sangen er postet på YouTube av bumerket “Orangutangoen”. Dette er den norske versjonen av sangen med Darlen Bakke og her er alle fire vers tatt med. Dette er en musikkvideo laget av en norsk ungdomsskoleklasse, resultatet av en oppgave der klassen skulle jobbe med temaet rasisme og mobbing. Videoen består av animerte legofigurer som beveger seg rundt og illustrerer teksten etter hvert som den synges. Resultatet er enkelt men slående, en uhysterisk tilnærming som tar luven av stereotypiene og ikke gir sangen mer oppmerksomhet enn den fortjener etter førti års oppbevaring i historiens støvkammer. Den spinkle jentestemmen som akkompagnerer legoklossenes rykkvise vandringer er et blast from the past, og lite annet. Kontrasten mellom bildenes nyanser og det gamle opptaket får fram budskapet: Dette er ikke noe å bry seg med, intet å hisse seg opp over. Det er viktigere ting å fokusere på i innvandrings og integreringsspørsmålet enn å exorsere førti år gamle (og glemte!) spøkelser i populærkulturen. Debatten som følger klippet preges da også av at elevene har lykkes med denne “legoversjonen” av “Negermannen”. Her er ordskiftet nyansert, voksne mennesker deltar i dialog med ungdom som vil vite mer, man setter sangen inn i sin sosiale og historiske sammenheng. Forbilledlig!

Den uredelige redigeringen av det danske fjernsynsopptaket er gjort med hensikt og skaper naturligvis slagside og usaklighet i den oppfølgende debatten. I legoversjonen er hele teksten tatt med, og da oppdager lytteren at sangen tross sine skjematiseringer og etniske fortegnelser, egentlig har et forsonende budskap. Den maler hele verden i samme farge og spør om ikke det hadde vært best for alle. Krig hadde det nok blitt uansett, men kanskje ikke så mange folkemord basert på raseteorier og forestillinger om etnisk overlegenhet?

Her er det fjerde verset, døm selv:

Jeg synes mennesker skulle males blå
for da blir de veldig morsomme å titte på,
og da kunne alle sammen le,
og det ville ikke bli no’ krig av det.
(…)
Det er hjertelaget som har alt å si.


Takk til Olav Gundersen for tips om denne plata og utlån av hans eksemplar, som han vokter som en statshemmelighet.


comments powered by Disqus

 



Bjørn Hammershaug
2011-01-22Bakke?

Er barnestjernen Darlen Bakke identisk med den norske, tyskbosatte pianisten av samme navn?

Igor Dunderovic
2011-02-02Interessant

Mye tekst før man kommer frem til poenget, men da har du gardert deg mot det å han en ukonstruktiv konklusjon. Følgelig, det høres veldig fornuftig ut det du skriver..

Men, selv etter så mye tekst, så har jeg lyst til å spørre deg, som artikkelforfatter, to ting til.. Hvordan gjør jeg det mon tro?

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

...
17.10.17 - 17:35

god jobb, har lurt etter informasjon...
15.10.17 - 22:49

glad for å bli med i...
15.10.17 - 22:48

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo