• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Islands, John Dee 12. februar

Et lite stopp i tollen var tilsynelatende nok til å sette disse gutta ut av spill under deler av konserten. Men i sine gode øyeblikk var de rett og slett suverene!

Øyvind Rones 

Del på Facebook19.02.09

Popmaestroene fra Islands fra Montreal kom nå endelig til Norge for første gang, og måtte akseptere at det var et glissent John Dee som tok imot de. Mulig det dempet deres visstnok ellers så gode publikumstekke litt, for å si at stemningen var på topp ville vært en ganske solid overdrivelse. Men sånn bortsett fra at man ikke helt visste hvor man hadde bandet mentalt sett, så er det de leverer tidvis bortimot rent gull.

Da the Unicorns la inn årene var det nok mange som ble triste, og det er ikke så rart. Who Will Cut Our Hair When We’re Gone? er en skive utenom det vanlige. Det var et band som hadde en magisk evne til å ta indiescenen, spesielt den amerikanske/canadiske kanskje, litt på kornet, og samtidig levere en praktpakke med noen knallåter attpåtil. Islands fortsatte mye i samme landskap, men markerte en overgang i størst grad på grunn av deres evne til å være episk på toppen av det hele. Og da snakker vi ikke episk på en pompøs og musikalsk sett småvulgær måte slik det ofte blir med indieband og strykere – som regel pinlig. Landsmennene i Arcade Fire er vel et av de få som virkelig får det til å stemme.

Islands gjør det riktignok ikke så storslagent som Arcade Fire, men gjorde like fullt et imponerende førsteinntrykk. Den usedvanlig herlige debuten, Return To The Sea, ble kickstartet av nesten ti minutter lange Swans (Life After Death), og ga nok de fleste litt bakoversveis, om enn av forskjellige grunner for noen. Swans fikk avslutte hovedsettet på John Dee på majestetisk vis, og det etter at de hadde rast gjennom store deler av deres nyeste album, Arm’s Way, samt den latterlig fantastiske Don’t Call Me Whitney, Bobby fra debuten. At en låt med så bra tittel skulle bli så bra er nesten for godt til å være sant.

Og bandets to album er så definitivt veldig forskjellige. Men fellesnevneren er blant annet at det virker som Islands forsøker å utforske forskjellige måter å være beskjedent episk på. Og i prosessen så har de landet på noen poplåter av en annen verden. Og de kommer unna med det hvor enn cheesy de pakker det inn, slik som på supercatchy Creeper. En låt som for øvrig kledde den mer rufsete lyden særdeles godt, og endte opp som et av kveldens høydepunkter. Og de åpenbare hitene fra samme album sitter ikke overraskende som støpt live, inkludert The Arm og Abominable Snow.

Flere ting gjorde at totalopplevelsen ble litt ujevn på John Dee. Fokuset er på riktig plass, men engasjementet er varierende. Det virker som de er svært bevisste på hva som fungerer og hva som ikke fungerer like bra. De virket i alle fall klare over det der og da. Og når da skuffelsen over dette går over i aksept for at det bare ikke ble bedre på dette forsøket, så er man kjapt vitne til en liten berg og dalbane av en konsertopplevelse. For når det virket som de brydde seg minst mulig om omgivelsene og lot seg rive med av sine egne komposisjoner, så var det til tider i særklasse.

Alle bilder: Ole-Tommy Pedersen