Ultima: Keith Rowe/Kjell Bjørgeengen og Afrirampo

Blå, 13/10 og 14/10

Ultima er en av landets mest spennende festivaler – det bør det ikke være noen tvil om. Med et program som spenner over kunstformer, landegrenser og gråsonen mellom scene og sal, leder de an i endringsprosessen alle festivaler etter hvert kunne tenkes kjøre i gang.

Undertegnede har sett litt nærmere på to utøvere som befinner seg i hver sin del av festivalprogrammet – på torsdag lekte Keith Rowe seg i det abstrakte landskapet med videokunstner Kjell Bjørgeengen, mens japanske Afrirampo sauset pønk og avangardisme sammen til en sexy og rød røre på fredagen.

Afrirampo

Jeg forventet meg en spennende kveld med japanske Afrirampo. En rekke ekstatiske rapporter fra konserter bandet har gjort, det faktum at de har bodd sammen med pygméer i Afrikas jungler, og gjort turnéer med Sonic Youth og Lightning Bolt, er bare noen av de årsakene til at undertegnede gledet seg som en unge til denne konserten. Men ingenting kunne forberedt meg på den bomben duoen skulle detonere på Blås scene denne fredagen.

De to jentene kom trallende, hoppende og hinkende inn i salen, ”Sho-sho-sho-sho-shocking paradise / Sho-sho-sho-sho-shocking paradise”. Kledd opp i rødt og sexy undertøy og blodrøde fjærboaer flørtet de seg inn på scenen, og fikk en håndfull friere nesten umiddelbart. Med impulsiv rutine banket de løs med et sett som lånte like mye fra pønkens lovløshet som improvisasjonens vågemot. Dette fikk sitt endelige resultat i ett av de mest eksplosive konsertsettene undertegnede har sett noensinne; kun tangert av det alltid glimrende Lightning Bolt, det rituelt rockende Animal Collective, og den klamme kvelden på So What! i det bob hund viste frem sin unikt presise galskap for første gang.

I løpet av konserten snudde duoen, Oni på gitar/stemme og Pikachu på trommer/stemme, oppned på det jeg forventet å høre denne kvelden. I stedet for å begrense seg til lo-fi pønkidealisme, valgte de seg like godt også inspirasjoner fra soulmusikkens sensuelle tilstedeværelse, støymusikkens atonalitet, og den primale råskapen fra bluesmusikken. Alle disse røde trådene samlet de to jentene sammen til sitt eget unike uttrykk. De holdt drivet gående nesten uten stopp gjennom hele konserten – låtene fra bandets utgivelser ble bundet sammen av hyl, japansk og improvisert frirock.

De holdt seg ikke i ro; de vekslet ustanselig mellom koreograferte detaljer til spontan dans. Før man visste ordet av det hadde Oni gitaren på hodet og flerret løs harde akkorder sittende på gulvet, mens Pikachu sto på trommesettet, korset stikkene, og hylte ut mot et begeistret publikum. Duoens enusiasme smittet over på et halvfullt Blå og responsen ble sterkere for hver låt de hamret ut av instrumentene sine.

Så kom øyeblikket; det minuttet som muligens fjernet noe av den kritiske distansen man prøver å opprettholde som musikkjournalist. Pikachu kom frem på scenekanten med to ringlebånd hun spente rundt armleddene sine og en rull med gaffateip i hånda. Hun vinket på meg og jeg gikk bort til henne. Hun snudde meg rundt og uten varsel satt hun seg på skuldrene mine. De neste minuttene bar jeg henne rundt i den mørke salen mens hun teipet et spor etter seg med søylene som vendepunkter. Mens vi gjorde dette lå Oni på gulvet, vridde og vendte på gitaren og fikk publikum til å trampe på gitarhalsen. Pikachu kastet seg ned ved siden av henne og rev i strengene.

Det endelige klimakset på konserten så ikke ut til å ta noen ende – Oni kastet seg bak trommene og slo ut et stødig og rivende driv, mens Pikachu lette etter lydkilder. Til slutt fant hun lattermildt frem til noen tomme halvlitersglass som til hennes glede strømmet over av feedback mot mikrofonen. Det hele endte med indianerdans og kaosdriv fra de to jentene som slo synkront på det lille trommesettet med stikker, hender og joggesko(!) før de forlot scenen med feedback ulende over anlegget.

Kjell Bjørgeengen/Keith Rowe

Et variert publikum møtte til dyst på Blå denne kvelden; fra de eldre fruer til unge pønkere. Det virker tydelig som avantgardismen griper om seg – det er befriende å se at de mer perifere stilretninger i stadig større grad dras inn i popkulturen. Det skulle da også bare mangle – man hadde et riktig stornavn på plakaten denne kvelden.

Keith Rowe må kunne regnes som en av de fremste utøverne i eksperimentell musikk i dag. Etter å ha vært med å starte improvisasjonsgruppen AMM i 1965 har han spilt inn en lang rekke utgivelser med musikere som Axel Dörner, Toshimaru Nakamura, m.fl. I fire tiår har han vært i front av lydbølgen og i de senere år gjort seg særlig merkbar gjennom utgivelser på det eminente plateselskapet Erstwhile. Uttrykket spenner fra det sakralt stille til det maskinelt monstrøse. I samspillet med Bjørgeengen så han ut til å benytte seg av en laptop, diverse effektbokser og radiosignaler. Kjell Bjørgeengen er derimot et helt ukjent navn for meg – videokunst er for undertegnede et uutforsket territorie – men etter hans sett i samspill med Rowe, står han frem som en idérik kunstner med en interessant stil og godt blikk for eksperimenter. Han vært aktiv verden over siden 1971 og har vært ”artist in residence” ved The Experimental Television Center siden 1982. Denne kvelden kontrollerte han et titalls fjernsynsskjermer som flimret mot publikum fra alle retninger – man kunne ikke unngå å se de flimrende skjermene.

Hva ble resultatet av videokunst og elektronisk eksperimentering? Det spørsmålet er litt vanskelig å besvare på stående fot – man må i stedet forsøke å beskrive den stemningen man faller inn i. Selv fikk jeg en følelse av å være midt i lydsporet til skrekkfilmsuksessen Poltergeist fra begynnelsen av åttitallet; i samme situasjon som den stakkars jenta som suges inn i fjernsynets hvite støy mens resten av familien slåss mot demoner og uhygge for å redde henne.

Mulig dette er en noe søkt assosiasjon, men halvveis ut i settet på Blå glemte jeg at jeg så på ulike skjermer; den konstante og evig forandrede flimringen forplantet seg i veggene, i kjæresteparet rett foran meg, og i flaskene på veggen bak meg. Jeg hadde blitt sugd inn i fjernsynets hvite støy. Jeg så tidvis avtrykk av bilder på skjermene, men det var flimringen som hele tiden var i førersetet. I sterkt samspill med disse signalene var Rowes radiolek og lydlandskap. Innimellom fant man frem til susete radiokanaler fra fjerne land; korpsmusikk og latvisk pop. Men, som jenta i Poltergeist klarte man likevel ikke finne en vei ut av det hvite landskapet.

Men, alt var ikke enestående. Den ensformige flimringen la bånd på noen av inntrykkene – man ble rett og slett sliten av settet. Det var riktignok noe av Bjørgeengens mening med settet; like fullt ødela det noe av opplevelsen for meg. Etter den timeslange konserten var applausen begeistret, men publikum var enten for slitne eller mette etter opplevelsen, for den var samtidig ikke altfor trampende.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Wilco - Yankee Hotel Foxtrot

(Nonesuch)

Dagens tekst: hvis du bare skal ha en plate i år, så er det ingen vits å utsette kjøpet.

Flere:

Fila Brazillia - Jump Leads
Ensemble 96 - Immortal Nystedt