Konsert: Devendra Banhart
Garage Oslo, 22/5-04
Del på Facebook23.05.04
Devendra Banhart hadde plassert seg selv på en høy trone denne kvelden. Der satt han ganske så rolig i lotusstilling og fremførte låter for oss i nesten halvannen time i strekk. Den unge amerikaneren er i ferd med å etablere seg som en svært egenartet stemme innen den amerikanske psych/folk-scenen, og har med sin andre og ferske plate Rejoicing in the Hands (Young God/XL) vist at han er en låtsmed av det sjeldne slaget. Live benytter han stemmen sin i enda større grad enn på plate, og kunne tidvis minne om både Tim Buckley, Tiny Tim og John Martyn. En annen artist jeg tok meg i å tenke på var faktisk vår egen Thomas Dybdahl. Begge deler det mørke skjegget, den stillferdige fremtoningen og sjelfulle stemmebruken, men Dybdahl faller gjennom der Banhart benytter sin utpregede røst i et langt større register. Han virker ikke bare mer troverdig og utemmet, han skriver og fremfører også mer interessante, særpregede låter. Og ikke minst er de morsomme. Her er tekster om tenner som må ut for å "have a real good time" og en hyllest til dyrene - som albatrossen som skriker "I can't fly!"
Banharts sett dreide seg i stor grad rundt sin siste plate, med et par avstikkere til Oh Me Oh My... (2003) og den kommende platen (som er ventet senere i år). Jeg vil ikke si at han akkurat omarrangerte låtene sine, men naturlig nok ble de noe forenklet i forhold til særlig den siste platen (som har både strykere og trommer). Han tok seg enkelte friheter, men ikke større enn at det var lett å gjenkjenne favoritter som Michigan State, This is the Way og Poughkeepsie. Han var heller ikke uvillig til å ta et par coverlåter, og både Gordon Lightfoot, Neil Young (Pardon My Heart) og Peter, Paul & Mary (Early Morning Rain) ble tolket gjennom mannens underlige sangstil.
Devendra Banhart fremstod som en sympatisk type, ikke altfor taletrengt, men oppriktig glad for den positive responsen de ikke akkurat altfor mange fremmøtte gav ham. At publikum på Garage Oslo også klarer å holde seg noenlunde i ro under en akustisk konsert er en kreditt som bør deles med det faktum at mannen allerede har nok materiale til å fylle en helaften uten problemer. At ekstranumrene aldri tok slutt var bevis nok på det.
comments powered by Disqus
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Jeg har sett dine anmeldelser av platene hans, unge (?) Hammershaug, så jeg vet at du er stor fan av Devendra. Dog - hadde jeg ikke visst det, og så bare lest denne konsertanmeldelsen (uten å ha vært til stede selv), så hadde jeg ikke vært i nærheten av å forstå hvor magisk det faktisk var på Garage på lørdag. Det var jo helt fantastisk fint! Og var det ikke litt overraskende at det var såpass mye folk, kanskje? Og hva Thomas Dybdahl angår så er det selvsagt ikke helt unaturlig å sammenligne dem siden de begge har skjegg og gitar, men det er da søren meg ikke stort mer de har til felles. Jeg syns det blir urettferdig overfor begge to. De har et meget forskjellig musikalsk uttrykk. Jeg er kjempefan av begge to, bare for å ha presisert det.
Uansett, Devendra Banharts konsert på Garage 22.mai 2004 var så utrolig flott at den med tid og stunder kan komme til å få status som legendarisk. Det er sikkert mange som hundre flere enn oss som var der, som vil hevde at de var til stede. Vi behøver ikke skryte det på oss, for vi vet. :)