Konsert: Devendra Banhart

Garage Oslo, 22/5-04

Devendra Banhart hadde plassert seg selv på en høy trone denne kvelden. Der satt han ganske så rolig i lotusstilling og fremførte låter for oss i nesten halvannen time i strekk. Den unge amerikaneren er i ferd med å etablere seg som en svært egenartet stemme innen den amerikanske psych/folk-scenen, og har med sin andre og ferske plate Rejoicing in the Hands (Young God/XL) vist at han er en låtsmed av det sjeldne slaget. Live benytter han stemmen sin i enda større grad enn på plate, og kunne tidvis minne om både Tim Buckley, Tiny Tim og John Martyn. En annen artist jeg tok meg i å tenke på var faktisk vår egen Thomas Dybdahl. Begge deler det mørke skjegget, den stillferdige fremtoningen og sjelfulle stemmebruken, men Dybdahl faller gjennom der Banhart benytter sin utpregede røst i et langt større register. Han virker ikke bare mer troverdig og utemmet, han skriver og fremfører også mer interessante, særpregede låter. Og ikke minst er de morsomme. Her er tekster om tenner som må ut for å "have a real good time" og en hyllest til dyrene - som albatrossen som skriker "I can't fly!"

Banharts sett dreide seg i stor grad rundt sin siste plate, med et par avstikkere til Oh Me Oh My... (2003) og den kommende platen (som er ventet senere i år). Jeg vil ikke si at han akkurat omarrangerte låtene sine, men naturlig nok ble de noe forenklet i forhold til særlig den siste platen (som har både strykere og trommer). Han tok seg enkelte friheter, men ikke større enn at det var lett å gjenkjenne favoritter som Michigan State, This is the Way og Poughkeepsie. Han var heller ikke uvillig til å ta et par coverlåter, og både Gordon Lightfoot, Neil Young (Pardon My Heart) og Peter, Paul & Mary (Early Morning Rain) ble tolket gjennom mannens underlige sangstil.

Devendra Banhart fremstod som en sympatisk type, ikke altfor taletrengt, men oppriktig glad for den positive responsen de ikke akkurat altfor mange fremmøtte gav ham. At publikum på Garage Oslo også klarer å holde seg noenlunde i ro under en akustisk konsert er en kreditt som bør deles med det faktum at mannen allerede har nok materiale til å fylle en helaften uten problemer. At ekstranumrene aldri tok slutt var bevis nok på det.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Information - Biomekano

(Rune Grammofon)

Totalt gjennomført plate. Burde vært gangbar som avgangsprøve på Arkitekthøgskolen.

Flere:

Paganus - Skogsrock
Ed Harcourt - From Every Sphere