Peter Brötzmanns blues

- Alle unge jazzmusikere må lære seg å kjenne bluesen, sier Peter Brõtzmann. Det er uventet å høre fra denne 60-årige frijazzeren, skriver Audun Reithaug Rasmussen i dette intervjuet som ble gjort på Kongsberg Jazzfestival i sommer.

- Alle unge jazzmusikere må lære seg å kjenne bluesen, sier Peter Brötzmann.

Det er uventet å høre fra denne 60-årige frijazzeren, for det er neppe blues man tenker på første gang man møter Brötzmanns musikk. Men denne varme sommerdagen på Kongsberg Jazzfestival viste han seg som en overraskende tradisjonsbevisst musiker.

Brötzmann hadde akkurat avsluttet en formiddagskonsert med Paal Nilssen-Love og Michiyo Yagi, og unnet seg en feit og god sigar i sommersola. Imens bydde de to gamle vennene hans Paul Lovens og Paul Lytton opp til dans med det umettelige impro-publikummet på Kongsberg.

Brötzmann oppdaget trommeslageren Paul Lovens på en jazzklubb i Tyskland for snart 50 år siden, og synes fortsatt det er interessant å høre ham spille sine fri-improviserte trommesoloer. Denne dagen nøyet han seg imidlertid med å høre de fra utsiden, mens han nøyt sin sigar.

Globe Unity
Dagen før hadde Globe Unity Orchestra hatt heftig konsert på Kongsberg Jazzfestival. Brötzmann begynte sin karriere med dette smått legendariske orkesteret. Blant den besetningen bandet hadde på Kongsberg i år var det flere som har vært med fra starten av, men hvorfor var ikke Brötzmann med lengre?

- Jeg skilte lag med Alexander von Schlippenbach og Globe Unity tidlig på 80-tallet. De bevegde seg bort fra den musikken jeg liker når de begynte å eksperimentere med å spille låter. Nå virker det som de er tilbake i det sporet de begynte i, og von Schlippenbach vil prøve holde bandet samlet en stund, men det vil ikke være naturlig for meg å bli med nå. Jeg har min egen Chicago Tentet og andre godt etablerte konstellasjoner hvor jeg får spille den musikken jeg ønsker, så det blir nok aldri aktuelt å bli med i Globe Unity Orchestra igjen.

Forberedelser
En av pionerene innenfor engelsk fri-impro, Derek Bailey, pleide å sove så tett opp til konserten som mulig for å komme i den sløve tilstanden man er i rett etter å ha våknet. Først da følte han at han kunne spille ren intuitiv musikk. Senere denne dagen skal Brötzmann spille konsert med Han Bennink og det kan være passende å spørre Brötzmann hvordan han forbereder seg til konsert.

- Jeg gjør i alle fall ikke som Bailey. Av og til kunne det jo virke som om han sov under konsertene også. Jeg har kjent Han Bennink i 45 år, og vet hva han gjør og kan og vi har absolutt ingen plan. Vi gjør ikke duokonserter så ofte, så vi står ikke i fare for å gjenta oss selv heller.

Samme språk, ny låt
Brötzmann har holdt på med denne musikken i en mannsalder, og den har ikke forandret seg radikalt siden 60-tallet. Allikevel er det mye utvikling å spore i spillet til Brötzmann og også musikken har forandret seg.
- Selv om språket er det samme som det alltid har vært, låter det annerledes nå enn før. Jeg har fått bedre teknikk på instrumentet, større omfang, flere uttrykksmuligheter og jeg har lært masse om denne musikken opp igjennom årene. Det er fascinerende at jeg fortsatt kan oppdage nye måter å anvende instrumentet på. Jeg har et mål om å unngå å etablere idiomer, men hele tiden prøve å fornye uttrykket mitt litt.

Jazzutøvere har alltid anvendt faste fraser og licks i sine improvisasjoner. Ofte kan man høre den samme melodilinjen spilt over den samme akkordprogresjonen i forskjellige låter. Bruker også fri-impro utøvere som Brötzmann slike fraser?

- Også i fri-improvisert musikk legger instrumentet føringer for hva man spiller.
Jeg bruker av og til innøvde fraser for å komme i gang, som et hjelpemiddel. Alle instrumentalister gjør jo det, hvorfor skulle man ikke gjøre det i fri-improvisert musikk?

Tradisjoner
- Jeg har alltid ansett meg selv som en jazzmusiker. Jeg liker old-school jazzsaksofonister som Coleman Hawkins, Eddie Lockjaw Davies, Don Byas og Sonny Rollins. Jeg har lært masse fra dem. Det er synd at ingen snakker om Rollins lengre, og Eric Dolphy er glemt. Det viktigste ved å lære av dem er allikevel å tilføye noe nytt. Den musikken Wynton Marsalis spiller låt mye bedre for førti år siden. Jeg hører også mye på Monk, Fats Waller og Miles Davies men jeg prøver ikke å kopiere dem. Det er en innlysende sammenheng mellom tradisjon og avantgarde, uten det ene ville du ikke hatt det andre. Man er nødt til å vite har som har vært og hva som er for å vite hva som kommer til å være.

- Når unge musikere spør meg hva jeg synes de bør lære seg sier jeg alltid blues. Nå for tida kan alle spille bra på hornene sine, og de kjenner bluesen som en form, men de kjenner ikke bluesens sjel. Bluesens feeling er kilden til god musikk, men man trenger ikke være svart for å spille blues, man må bare lære seg å kjenne bluesens sjel.

Politikken
Peter Brötzmann er en klok, gammel mann. Han blir tydelig engasjert når han får snakke om det som interesserer ham mest, nemlig samfunn og politikk. Det var også det som var grunnlaget for musikken han begynte å spille i etterkrigstidens Tyskland anno 1964.

- Musikken var et resultat av tiden vi levde i. Det var stor misnøye og mye sinne rundt politiske spørsmål. For oss tyskere var det vanskelig å akseptere hva våre fedre hadde gjort og vi måtte kvitte oss med arven etter dem. Musikken vi spilte var en del av å slåss for toleranse og respekt for mennesket. Vi trodde aldri det kom til å bli krig igjen så Vietnamkrigen nørte opp en voldsom aggresjon mot samfunnet og musikken vår kommuniserte følelsen av å kjempe mot samfunnet. Vi slåss for borgerrettigheter, Martin Luther King og mot rasisme. Denne kampen var musikkens kilde. Fri-improvisasjon er den eneste kunstformen hvor toleranse og respekt praktiseres fullt og helt. Nå for tiden kan man lukke øynene og la være å reagere, men hvis man åpner dem opp og ser all elendigheten blir man nødt til å reagere.


En bedre verden er mulig
Selv ikke den nesten overdøvende lydprøven fra scenen ved siden av legger en demper på Brötzmanns entusiasme når han beveger seg inn på temaet om en bedre verden, og det er tydelig at Brötzmann har reflektert mye rundt disse spørsmålene.

- Å si som Albert Ayler at "music is the healing force of the universe" er å ta den for langt, men jeg tror at jeg kan gi noen mennesker nye erfaringer, evnen til å se nye muligheter, eller bli mer åpne til sinns med musikken min. Jeg liker ikke store ord, men hvis en person kan få en annen oppfatning om hva som er mulig å utrette her i verden, har jeg lykkes med musikken min.

På Byorkesterets hus den samme kvelden lyktes Peter Brötzmann sin musikk.

Brötzmann og Han Bennink fikk æren av å ha den aller siste konserten i Byorkesterets Hus, og det ble et verdig punktum. På tross av 45 års bekjentskap ble ikke konserten rutine. Bennink slutter aldri å overraske, med burlesk humor og en ufravikelig old-school swingbeat fikk han det til å rykke i dansefoten på selv hardbarka impro-entusiaster. I samspill med Brötzmanns enorme register av uttrykksmuligheter kombinert med en kraft og intensitet som savner sidestykke, frelste og voldtok de publikum på samme tid.

Den kvelden fikk vi noen erfaringer som ga nye perspektiver. Selv om heller ikke jeg er tilhenger av store ord er det ikke umulig at musikken åpnet sinnet vårt en liten smule og økte toleransen vår noen hakk. Uansett var det en fantastisk konsert.

Denne artikkelen var også publisert i Jazznytt nr. 5 2006.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo