Intervju: No Age

Vi snakket med kongene av støypop om bandets skjulte sider, folk utkledd som bjørner og den fryktelig rare låtskrivingsprosessen deres.

Relaterte sider:

No Age

Foto: Tor Hernan Floor

Randy Randall og Dean Allen Spunt er nærmest veteraner nå. Selv om debuten Weirdo Rippers kom så sent som i 2007, så virker det sånn i alle fall. Med den har de vært med på å sette standarder innen moderne støypop, som har gjort at et vell av band har invadert sjangeren i etterkant. Oppfølgeren, Nouns, som kom året etter bekreftet at duoen er blant de aller beste når det gjelder bråkete popmusikk.

- Nouns var jo på mange måter den ordentlige debutplata. Det var første gangen vi jobbet med et prosjekt på den måten, og det blir litt annerledes enn å sette sammen et album slik vi for eksempel gjorde med Weirdo Rippers.

Den ferske EPen, Losing Feeling, har beholdt det som har gjort at vi har blitt hekta på bandet til å begynne med, og har gjort at forventningene til det neste albumet har skutt i været enda mer. Er arbeidet i gang?

- Ja, vi jobber jo med et nytt album nå. Vi har ikke begynt å spille inn enda, men vi har vel tenkt å gjøre det så snart vi er ferdige med denne turnéen.

De to bor fortsatt i Los Angeles, et sted de mener har eksplodert når det gjelder undergrunnsscenen i det siste.

- Undergrunnsmiljøet der er i virkelig bra forfatning for tiden, og det er nok en del som ikke har kommet seg opp og ut enda som man kommer til å få høre om etter hvert. Det er i alle fall utrolig spennende og gøy å følge med på det som foregår der nå.

Det var også i Los Angeles at No Age nylig gjorde et prosjekt litt på siden av hvordan vi kjenner bandet fra før av. Prosjektet gikk ut på å lydsette filmen Bjørnen - av Jean-Jacques Annaud - live.

- Vi hadde hatt lyst til å gjøre det lenge, og det var veldig godt å få vist frem en litt mer ambient side av No Age. Vi liker å skrive mye forskjellig musikk, og en stor del av oss har lyst til å gjøre litt saktere og mer ambient musikk, mener Randall. Bjørnen var en god ”unnskyldning” til å få utløp for denne siden av oss. Og ikke minst gjøre det på en måte som...

- ...var perfekt! Som noen ville sagt, mener jeg, avbryter Spunt ubeskjedent.

Har dere noen planer om å gi ut noen av disse mer eksperimentelle prosjektene deres?

- Ikke foreløpig i alle fall. Men vi venter vel egentlig bare på at tiden skal bli moden for det. Også at det kanskje kan møte det vi gjør live til vanlig på et vis. Én del Bjørnen, og én del Ramones eller noe. Men når det gjelder Bjørnen spesifikt, så er det noe som ikke kan høres på uten at filmen er der. Og vi har ikke rettighetene til filmen, men så snart vi kan kjøpe de så kan vi gi ut opplegget, ler Randall.

Eller dere kan jo bare lage deres egen versjon – litt som Be Kind Rewind kanskje?

- Haha. Yeah! Det ville vært fantastisk faktisk. Folk kledd ut som bjørner. Vi kunne spurt Jack Black til og med. Hver kveld på turné kan vi få folk til å spille inn scener backstage.



Og mens vi håper at det prosjektet en gang blir noe av, så kommer det nytt album fra No Age slik vi kjenner dem best i løpet av 2010.

- Det er litt uklart enda, men vi håper at den skal være ute i april eller mai eller noe.

Kan man vente seg noen overraskelser? Dere har jo for eksempel gjort alt selv så langt, har dere vurdert å samarbeide med noen?

- Nei det blir i alle fall ikke denne gangen heller. Vi har en del greier vi trenger å få gjort, bare oss to. Vi har en veldig rar låtskrivingsprosess, og den som hadde kommet inn fra utsiden hadde neppe forstått mye av hvordan vi jobber.

Hvordan da?

- Det er fryktelig vanskelig å beskrive. Spunt ser ut som han ønsker at han aldri hadde begynt å snakke om dette.

Randall bryter inn.

- Vi bare venter på at vi skal gjøre de rette tabbene, slik at det høres bra ut.

- Ja, og bare idéer, fortsetter Spunt. Masse idéer. Musikalske idéer om låter. Og bare det å ha det gøy. Det er bare mye vi vil lage og få ut. Visions to fulfil and concepts to realise. Om du skjønner?

Tja, jeg gjør det. Men jeg er veldig nysgjerrig på hva dette innebærer. Spunt ler og ser på meg som om han har gjennomskuet meg.

- Vel. Vi har begge veldig spesifikke idéer når det gjelder No Age. Og da mener jeg spesifikt ned til små detaljer i låter. Ned til det minste lille klikk. Serier av klikk som ender opp som deler av melodier.

- Yeah, skyter Randall inn. Så hvis han sier til meg at han tenker på et klikk, så skjønner jeg det med en gang – ”aha, jepp, klikk” tenker jeg.

Vi får beskjed om at vi har litt dårlig tid. Og så trøtte og forkjølet gutta var så var det nok greit å få unnagjort intervjuavtaler før de spilte en av de beste konsertene hovedstaden har vært vitne til på lenge like etter.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Joe Henry - Tiny Voices

(Anti / Epitaph)

Ein drøy time med store låtar, stor musikalitet, løpske instrument, eklektisk innstilling og sjel, sjel, sjel.

Flere:

Diverse artister - Hugen leikar så vide - Middelalderballader i Norge
Throw Me the Statue - Moonbeams