Molde jazzfestival: Wayne Shorter

Bjørnsonhuset, 20. juli 2007. Eldre jazzmusikere som surfer på siste bit av turnélivet med yngre musikere er et vanlig skue på festivaler rundt om, og musikken de spiller kan fort bli satt og til tider uspennende.

Men Wayne Shorter er ikke som andre jazzmusikere, han trosser sine 74 år og ser stadig fremover.

Saksofonistens karriere løper helt tilbake til femtitallet, og namedroppes for det meste i forbindelse med Miles Davis på sekstitallet og Weather Report på syttitallet. Dagens Wayne Shorter Quartet består av Danilo Perez på piano, og den eminente duoen John Patitucci og Brian Blade på henholdsvis bass og trommer.

Konserten fredag var en av disse man hadde sett frem til som et høydepunkt i løpet av festivalen, den ble utsolgt noen dager i forveien, og alt var duket for halvannen time kvalitetsjazz. Men selv om kvaliteten var tilstede under hele forestillingen, gikk ikke alt helt som forespeilet.

Av en eller annen grunn så jeg for meg at dette kom til å bli hurtig amerikansk postbop med grobunn i sekstitallet, noe som altså ikke stemte i det hele tatt. For det første holdt kvartetten en overraskende lav styrkegrad hele konserten gjennom, noe som ga solotoppene enda mer oppmerksomhet. Og med den nedstemte styrken fulgte også tempoet, som ikke bare var sakte, men fremsto som sindig og gjennomtenkt. Det ble en svært fin lyd av konserten etter disse små erkjennelsene.

Deretter var det bare å lytte, øse fra havet av fire store musikeres velvalgte toner. Patitucci og Blade har utviklet nærmest et eget sound på sitt samspill, som passer også denne kvartetten svært godt. Blades bopbomber og ellers fantastiske trommelyd har sammen med Patituccis konsise linjer og fengende groover vært en fryd å høre på plate, og en enda større fryd å få høre live. Sammen med Perez' vide akkorder og ellers delikate komping gjorde de det lett for Shorter å fremføre stor musikk.

Men jeg skal være helt åpen på dette med egnethet for musikkmottak. Personlig fikk jeg ikke helt has på konserten, den ble noe distansert og kanskje for avansert for meg. Dette er jazz av ypperste klasse som ligger på et nivå man kan sammenligne med store komponisters navn innen den klassiske musikktradisjonen, og mulig var det denne sofistikerte og opphøyde innfallsvinkelen som lurte meg litt denne kvelden. Kanskje kunne utbyttet bli bedre ved å høre bandet på plate, kanskje ikke. Men et døgn etterpå sitter konserten fremdeles i bakhodet, og vokser litt og litt for hver gang jeg tenker etter. Ingen skal få lov til å si at Shorter er for gammel.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Dan Sartain - Dan Sartain vs. The Serpientes

(Swami)

Med punkattityde, garasjelukt og ein solid porsjon sterke låtar presenterer den unge amerikanaren seg på eit primitivt og overtydande vis.

Flere:

Fever Ray - Fever Ray
The New Pornographers - Twin Cinema