ØYAFESTIVALEN: Cortina

groove.no har det med å la seg sjarmere av band uten platekontrakt. Så også av Haugesund-orkesteret Cortina, vestlandets svar på The Jayhawks.

Relaterte sider:

Cortina

Oslos mennesker har kanskje lagt merke til en ung mann på vei gjennom byen med en kirsebærtrefarget ståbass de siste årene. Navnet hans er Henning Hansen, som regel på vei fra Cosmopolite til Mono, fra Garage til Betong, på vei mot enda en lusent betalt spillejobb, for å spille for en liten mengde mennesker. På disse kveldene arbeider Hansen bak sitt i sannhet imponerende instrument; sammen med seg har han fire andre karer; sin bror Paul Hansen, låtskriver og selve drivreimen i ensemblet, dernest brødreparet Vegard og Torleif Fossum, så Johannes Støle og til sist bandets østlandske alibi, cellisten Thomas Nilsson.

Sammen har de spilt seg gjennom byens lysløype av små konsertscener og sakte, men sikkert arbeidet seg opp som Cortina, et band med rot i Haugesund som drar veksler på Dylan, Ryan Adams, Springsteen og No Depression-aktører som Uncle Tupelo og Jayhawks.

Mye av Cortina kretser rundt Paul Hansen, bandets grunnlegger og primus motor.

- Jeg satt i Bergen i 2000, og besluttet at nå skulle jeg begynne å synge, spille og skrive låter – på én og samme dag. Nøyaktig hvor den tanken stammet fra er litt vanskelig å si, men det lå vel i bunn et slags ønske eller behov for å uttrykke meg på en annerledes måte enn det jeg hadde forsøkt tidligere.

Siden ble det å ringe til sin bror Henning og brødrene Fossum for å stable et band på beina, og etter hvert også reise over fjellet og inn til Oslo. I begynnelsen ferdet Cortina på behørig opptråkkede rockestier, før omstendigheter og mangel på alternativer til slutt resulterte i at det tyngre elektriske uttrykket ble vraket for et mer neddempet og akustisk sound.

- Vi hadde øvingslokale på Sandaker hos den gamle trommisen vår, men så slutta han plutselig, og vi endte opp med å måtte øve hjemme i stua på Bislett, noe som egentlig funka greit, med kort vei til instrumentene. Og da var det vel på et eller annet nachspiel at vi fant Thomas (Nilsson, journ.komm) sittende innerst i en krok, og etter hvert fikk lurt ham til å dra fram den gamle celloen og gnikke litt. I kjølvannet av det parkerte Henning bassen sin og fikk hentet sin gamle ståbass i Haugesund, og så ble det pedal steel og munnspill og ja, du skjønner. Vi kjørte nok på helt uten å egentlig vite hva vi ville i begynnelsen, samtidig som trommisene sluttet i tur og orden, men ting har omsider stabilisert seg nå. Cortinas filharmoniske side er for øvrig ikke den mest opplagte.

- Jeg var himla skeptisk, sier Nilsson. – Egentlig var jeg lei av celloen etter mange års klassisk skolering. Som barn var jeg, kort og brutalt, litt lubben og høyere enn alle andre, og fikk etter hvert, til tross for at fattern spilte fele, krass beskjed om at "nei, nei, nei, du skal ikke spille fiolin, du skal spille cello!" Uansett, nå får jeg gjøre noe innenfor en annen sjanger jeg ikke har all verdens bakgrunn fra, noe som er veldig givende, sier Nilsson, som kan avsløre at celloen kommer fra Jon Mørk, faren til en av Norges mest ansette klassiskutøvere, cellisten Truls Mørk. Uten at det hjalp alt for mye på nervene første gang han stabbet seg ut på scenen med Cortina.

- Første gang var jeg så nervøs at da jeg la den første tonen bare peip det skjærende fra instrumentet. Men vi fikk jo rodd det i land likevel, hehe. Om Nilsson fikk sin cello fra faren til Truls Mørk, har også Paul Hansens hjertebarn en øm historie.

- Jeg kjøpte gitaren i California, delvis etter at en kamerat omtalte min gamle som "den finske dansebandgitaren." Jeg hadde spart opp en del penger til turen, og lagt store planer, men allerede på den første dagen gikk jeg innom McCabes i Santa Monica, hvor jeg satt og spilte og prøvde gitarer i to hele dager. Akkurat da jeg egentlig hadde bestemt meg kom jeg plutselig på noe en kamerat hadde nevnt om en Collings. Jeg spurte eieren forsiktig, og da ble han helt stille og smilte lurt, og kom ut fra lageret med to stykk Collings. Den ene var i mahogni og den andre i indian rosewood. Jeg dro en akkord, og det var det. Jeg var fullstendig blakk etterpå. Men som et tegn fra oven eller noe kom skattepengene da, så det gikk jo rundt på et vis.

Om Cortinas lydbilde kan man kanskje hevde at det er optimistisk regnfullt. Tekster og toner har mye vær i seg. Av og til kaldt regn, gjennomtrengende og hardt, men helst varmt og sildrende, som grått, askefarget regn, som plutselig folder seg ut i alle verdens farger, og som blir rødt, fiolett og jordfarget. I haugesundsensemblet Cortina er alle tings iboende bestanddel regnet, i alle fall på overflaten; det varme regnværet, det lengtende og melankolske, men også trøstende og optimistiske, den type regn som bærer håp med seg.

- Tja, det regner jo mye i Haugesund, og i den siste tiden har det kanskje blitt et økt fokus på regn i låtene våre, som i Western Breeze og In the Rain. Men jeg syns jo regn er fint, det plager meg ikke, sier Paul Hansen

Det er vel derfor ikke helt feil å kalle dere americana med en vestlandsk twist?

- Hehe, nei det kan du gjerne kalle oss.

Bandet har ennå ikke rukket å lansere noe foruten noen spor på Urørt, selv om de mener å ha nærmere femti låter liggende.

- Vi hadde en avtale med et plateselskap om å spille inn fem låter, vi hadde da hatt tre møter og alt var i boks, men da jeg ringte for å spørre om vi kunne komme nedover og skrive under, viste det seg at manageren i selskapet hadde bestemt seg for å ta permisjon for å ta en annen jobb. Det har i det hele tatt vært mye fram og tilbake med oss, både innad og som band. Men i november går vi i Propellerstudioet for å fortsette på det som skal debutalbumet.

Om du nå skulle ha rukket å undre deg over bandnavnet: Det har ingenting med gamle Ford’er å gjøre, men om "en nobel filippinsk sjøkaptein" som Paul engang malte husveggen til i sin barndoms grønne dal, og som siden ble med ham også på russekortet. Men ikke for det; Cortina har ingenting imot bilen.

- Bare ikke la meg måtte mekke på den, ler Nilsson.

- Kort avslutningsvis. Dere spiller som regel for folk som gjerne ikke kjenner dere fra før?

- Det er sant. Responsen har likevel vært veldig god, det er en overraskende stor interesse for å kjøpe plata vår...

- ...Som vi aldri kan si at vi har! Ha ha!

Cortina spiller under Klubbdagene, på Dattera til Hagen, på festivalens åpningsdag onsdag 9.august.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Information - Biomekano

(Rune Grammofon)

Totalt gjennomført plate. Burde vært gangbar som avgangsprøve på Arkitekthøgskolen.

Flere:

Pernice Brothers - Live a Little
Beach House - Beach House