Serena Maneesh, Garage 2. desember

Noen konserter har en sånn effekt at man føler man må gjøre noe utenom det vanlige for å følge den opp på et vis.

Foto: Bjørnar Håland

Fem år er lenge. Veldig lenge. Trender i musikkbransjen snur nesten før man rekker å få med seg hva som skjedde i utgangspunktet, og mange ganger så er det like greit. Serena Maneesh traff vel litt ved siden av det som var i vinden rundt tiden da debutalbumet kom, men hadde gjennomslagskraft lik få andre norske band før dem. En bølge av unge og håpefulle shoegazerband har dukket opp siden, men Serena Maneesh fremstår, til tross for bare ett album, som et av de mest rutinerte og profesjonelle bandene vi har.

Så i mars da skal det endelig skje, et nytt Serena Maneesh-album skal se dagens lys og et utall mørke konsertlokaler rundt om i verden. Det var mørkt på Garage også, og det var ikke dårlig stemning som gjorde at folk nesten ikke applauderte da bandet entret scenen. Det var rett og slett en spenning tilknyttet denne konserten som utløste en atmosfære som vel var like nervøs som den var et ekstatisk gledesrop.

Og å skuffe var nok ganske fjernt fra Serena Maneesh sine tanker. Fem år er som sagt lenge, og det kjennes nå ut som det er ekstremt lenge til mars og skiveslipp. Likevel var det utrolig godt å få bekreftet at vi har mange flere knallkonserter med Serena Maneesh i vente etter de har fått ut albumet. Dette ble et kort og ekstremt mersmakgivende stykke gromlyd.

Ja, for lyden var skrudd til det perfekte på Garage, og bandet fungerte helt ypperlig sammen. Det har jo skjedd litt med tanke på besetning, og å ha 120 Days' Ådne Meisfjord med på laget var absolutt med på å gjøre dette til en ny og litt annerledes opplevelse med Serena Maneesh. Når det er sagt så virker ikke de nye låtene å vike veldig mye fra 2005-versjonen, men slik det låt her så gjør det ingen verdens ting.

Materialet som ble fremført var stort sett flunkende nytt, og til tider helt glitrende. Serena Maneesh urfremførte en av de nye låtene i Store Studio på NRK1 forrige uke, og under intervjuet der så snakket Emil Nikolaisen mye om de øyeblikkene i musikken som blir satt i system. Om hvordan man forsøker å finne og ta vare på disse øyeblikkene, og ikke minst ta de på alvor. Det surret i bakhodet i takt med gåsehuden da de satte i gang, og varte omtrent hele veien ut. Ikke minst under en helt magisk versjon av Don't Come Down Here hentet fra debuten.

Det var onsdag kveld og klokken hadde akkurat passert midnatt. Serena Maneesh hadde gjort seg ferdige på scenen etter en lang og lekker myk låt, og folk gikk bokstavelig talt rundt og virket som de ikke helt var sikker på hva som skjedde etterpå. Noen konserter har en sånn effekt at man føler man må gjøre noe utenom det vanlige for å følge den opp på et vis. Å gå å legge seg føles noen ganger rett og slett urettferdig mot seg selv, bandet, solen og månen og jeg vet ikke hva annet.

Om noen gjorde noe utenom det vanlige sies ikke, men det er i alle fall godt å endelig kunne ønske Serena Maneesh hjertelig velkommen tilbake.


comments powered by Disqus

 



2009-12-04

en deilig deilig konsert. gleder meg som en unge til plata!

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo