Quartfestivalen 2004: en rapport

Fra hardcore og stoner til psykedelia og spacejazz. Erik Hovland rapporterer.

Tirsdag 6. juli
Dillinger Escape Plan og Slipknot: Hardcore-eksplosjon og horror show

Dillinger Escape Plan var et band i konkurranse med Slipknot om å være det sinteste bandet på årets Quartfestival. Dillinger Escape Plan leverte det en kan forvente av et hardcoreband; brutal, aggressiv og utagerende trash-punkmetall ihendegitt på en særdeles oppmerksomhetskrevende måte. De greide å formidle aggresjon på en skikkelig måte, og det var egentlig helt fantastisk at de greide å være så tighte midt i all hoppingen og akrobatikken. De kommuniserte bra med et underholdningshungrig publikum, men om personen som fikk vokalistens mikrofonen kastet mot seg med full styrke var like fornøyde er ikke sikkert. Det er et velkjent fenomen at hardcorekonserter medfølger en viss risiko. Men entusiasmen stod ihvertfall i høysetet, og hadde de gitt mer denne kvelden ville nok diverse bandmedlemmer havnet på sykehus.

Dette var Slipknots første tur til Norge, det var samtidig deres siste konsert på en syv uker lang turne. Veien til stjernestatus startet med Feed Kill i 1997, og nå er de kjent som et av nu-metallverdenens sinteste band. Bandet er en del av den nye generasjonenen av band som bygger på Kiss sine ekstravagante holdninger og skjulte identiteter.

At bandet vekker oppsikt er ikke rart; showet er viltert og eksplosivt brutalt. Her snakker vi bokstavelig talt om basballkøllers møte med instrumenter, akkompagnert av en svært aggressiv headbanging. Men hva med musikken? Slipknot pøste på med låter fra de tre nyeste albumene, deriblant Wait & Bleed, Spit It Out, Duality og Surfacing, og de viste frem låtene i en brutal og aggressiv innpakning. Det tok spesielt av da bandet startet Spit It Out, en av de største hitene de har hatt så langt. Vokalist Corys gode evne til å kommunisere med publikum gjorde det enda mer interessant å være tilstede, og i alt kaoset holdt han showet sammen. Men selv med hans støtte haltet showet litt.


Onsdag 7. juli
N.E.R.D og The Darkness: Dancefloor rock og glam patrol

N.E.R.Ds konsert onsdag kveld i Bendiksbukta kan ikke tolkes som noe annet enn en folkefest, og Bukta var på sitt absolutt fulleste. Låtene Don't Worry About It, Fly Or Die, Backseat Love, She Wants To Move, Breakout, Wonderful Place, Drill Sergeant fungerte godt på mange måter, men det var viktige elementer som kom svakt frem. Pustingen og stønningen som er integrert i noen av låtene virket hakkete, og flere av dem mistet all den opparbeidede grooven. Men det var også låter som virket godt totalt sett. De rockinspirerte låtene med de sterke hiphop-influensene var klare og tydelige, fungerte fantastisk godt live, og gav noen ganger fålelsen av at bandet har vårt gjennom tre låter mens de egentlig bare har spilt en. Konklusjonen er at N.E.R.D musikalsk sett er best på CD, og at de på scenen mer gir folk muligheten til å danse. Hadde det ikke vært for at de er så selvsikre på scenen og at de har et par solide dansegulv-hitter, så ville konserten vært særdeles meningssløs.

Det var intet mindre enn glamorøst da The Darkness entret scenen på Idrettsplassen. En av festivalens headlinere ble mottat av enorme pyroeffekter, og det 80-talls nostalgiske mørket senket seg over Idrettsplassen. Det kunne virke som de fleste publikummerne hadde kommet hovedsakelig for å høre hiten I Belive In a Thing Called Love. For da vokalist og gitarist Justin Hawkins gikk ut på scenekanten og tok en liten strofe av denne låten, tok publikum helt av. Men det var bare en teaser, det gikk ti minutter før låten faktisk startet. Det er akkurat dette som ble det store problemet utover konserten, det var mange pauser og Hawkins tynte hele tiden publikummets tålmodighet.
The Darkness sterke fokus på deres image-dominerte blikkfang stjal all oppmerksomheten vekk fra musikken. For The Darkness kan det faktisk virke som om det er viktigere hvordan en står med gitaren enn hvordan låtene høres ut.

Onsdag 7. juli
Wibutee og High Lamas: Space jazz og trøtte menn

Wibutee var nest siste band ut onsdagen, og konserten startet så sent som kl. 02:00. Med saksofonist Håkon Kornstad i spissen har Wibutee blitt et fenomen av et band. Det ser ut som bandet trives svært godt å spille live, og de utstråler stor entusiasme for musikken de spiller. På den elektroniske-jazz-funk-bølgen, som også preger deres siste album Playmachine, kom Kornstads John Coltrane-inspirert saksofon gjentatte ganger ut fra intet, og skapte et helhetsbilde som gikk direkte inn i sjelen. Soundet deres er veldig krevende, og måten de gjennomførte denne konserten viste at dette er et svært talentfullt band.

Etter Wibutee fulgte High Lamas som det siste bandet ut onsdagen. De entret ikke scenen før kl. 03:00 og skulle føre publikum inn i morgenen. Vokalist Sean O’Hagan introduserte også låtene med at de skulle gjøre det lettere å få sove. O’Hagan blir ofte sammenlignet med navn som Burt Bacharach eller Brian Wilson, men denne kvelden levde han ikke opp til disse karakteristikkene. For det virket som om O’Hagan ikke hadde kontroll i det hele tatt. Han var svært nølende, og det virket som om musikken hvert øyeblikk ville bli avbrutt midt i en låt. Og det var akkurat det som skjedde i tredje låt; han stoppet og sa at han ikke husket hvordan låten fortsatte. Stemningen hos publikum og resten av konserten ble preget av dette. Men det tok seg opp veldig mot slutten, og konserten fikk en romantisk og fin avslutning selv om O’Hagan ikke lykkes med alt denne kvelden.


Torsdag 8. juli
The Pixies og Franz Ferdinand: Indierockfest og groovy vibes

Det var store forventninger til Pixies, som nylig er gjenforent. Anført av Black Francis leverte bandet en forrykende konsert og signaturlåter som Wave Of Mutilation, Here Comes Your Man og Gigantic kom på løpende bånd At Black selv ikke er i like god form som før er lett å se, for det var minimalt med bevegelser og kommunikasjon med publikum fra scenen. Men musikken til Pixies trengte ikke utagerende bevegelser eller overflødig prat med publikum for å engasjere publikum. Pixies' utstråling ligger i låtene, og der finnes den i ubegrensede mengder. Og til tross for det værste regnværet under festivalen var Bendiksbukta stappfull av mennesker.

Det spesielle med Franz Ferdinands nye plate er at nesten alle låtene har hitpotensiale. Da de slo an hiten Matinee fra deres siste plate, virket det nesten som et frieri til publikum. Og frieriet fungerte; stemningen kunne ikke ha vært bedre. Å spille konserter med låter fra en skive full av ”hits” som Tell Her Tonight, Take Me Out, Matinee, Cheating On You burde være en lett sak. Vel, FF dro i land konserten mye av den grunn. Og hadde det ikke vært for de helt superbe groovye låtene ville konserten blitt svært lite underholdene. Bandet bare stod der, de gjorde ingenting uventet eller spennende på scenen. Som sagt er det de sterke låtene som er deres våpen, og ettersom konserten skred framover forsvant preget av deres kjedelige scenepersonligheter i følelsen av å ville bevege seg til musikken. Franz Ferdinand er definitivt et vinnerband som har mye godt i vente.


Fredag 9. juli
Gluecifer og Monster Magnet: Slitne konger av rock og innøvd monster rock

Gluecifer er døpt kongene av rock i Norge, og med god grunn også. De har gitt ut fem sterke skiver, turnert Europa og Norge flere ganger og er kjent for å levere drivende rock'n'roll shows. Det er bare at når frontmann Biff Malibu og resten av bandet entrer scenen for å levere showet, får en straks inntrykk av at bandet bader i sin egen glans. De leverte en typisk Gluecifer rock'n'roll-pakke, som inkluderte å servere hits fra de fem albumene (en spesielt vellykket låt var I Got War), innøvd sceneakrobatikk og litt impulsiv snakk om regnværet. Dette virket som ren rutine for Gluecifer, rutiner på repetisjon i Bendiksbukta. Når det er sagt må det også sies at uansett autopilot er Gluecifer-rockpakken verdt å få med seg. Det som reddet dem denne kvelden var deres solide repertoar av lynsterke låter (Here Come The Pigs var helt fantastisk!), som hadde groovet fantastisk selv om de hadde stått bak scenen og spilt dem.

Monster Magnet er et band i en egen klasse, de har holdt ut i nesten tjue år med et sterkt image som kåte rockere med et høyt heroinmisbruk. Imaget har tydeligvis fungert svært bra, og de har etablert seg som et solid band kjent for å levere spektakulære sceneopptredener. Med frontmann Dave Wyndorf i spissen hoppet bandet ut på scenen, Wyndorf selv ikledd trange skinnbukser og en Vietnamveteran-lignende overdel. Det første som slår en er Wyndorfs nevrotiske, impulsive og nesten på grensen til paranoide oppførsel på scenen. Wyndorf er også tydelige bevisst på hvordan han står og hvordan han ser ut, og hans konstante justering av maskinen som blåste vind i håret hans var påfallende. Men uansett hvor jålete denne mannen måtte være ligger det en høy underholdningsfaktor i bunn. De andre i bandet så ut til å bare la ham styre showet, og på denne konserten stod de gjerne å snakket litt med hverandre mens Wyndorf ålte seg langs scenegulvet og simulerte samleie. Det kan virke som Monster Magnet ikke er veldig godt etablert i Norge. Hoveddelen av publikum observerte et tilsynelatende ukjent band. Men alt dette endret seg da bandet slo i gang Space Lord fra Powertrip. Publikum rev seg for første gang med i konserten, men det ble dessverre litt for sent til å heve inntrykket fra konserten som helhet. Låter som See You in Hell og Listen Listen Listen greide heller ikke å løfte denne konserten nevneverdig.
Som alle spektakulære rockeband må en avslutte på et ordentlig vis, og det er Wyndorf mester i: Han gikk av scenen et lite øyeblikk, returnerte med en gitar i handa, holdt den pekt opp i været, for så å tenne på den med en lighter. Deretter; intens beining rundt på scenen mens han skrek og bar seg. En verdig avslutning på et strålende show, men samtidig beskrivende med henblikk på konsertens mangel på det musikalske fokuset.

Lørdag 10. juli
We og The Hives: Syretripp i stonerrockens himmel og selvgod musikk av selvgode musikere

De om lag to hundre tilskuerne utgjorde en trist tom Idrettsplass lørdag ettermiddag. Spesielt trist siden We hadde stelt i stand et udiskutabelt gjennomtenkt show. De stilte med to syngedamer, keybordist, saksofonist, magedanser og selvsagt de faste medlemmene.
Vokalist Thomas Felberg stilte i årets dristigste kostyme; de grå nylonstrømpene, korsettet og den faste indianerkronen gjorde hans utseende interessant nok i seg selv. We er et band som har holdt på i ti år og gitt ut åtte mer eller mindre store utgivelser, og da skulle man tro bandet vet hva de driver med. Og joda, det gjør de helt tydelig. Etter år med eksperimentering har bandet kommet frem til et show som kan ligne en syretripp i et av Apollo-skipene på kurs ut av atmosfæren.
Felbergs overdramatisering av en tripp var det man hovedsakelig la merke til. Han gjørde showet svært underholdedne, og det er egentlig ingen grunn til å ta syre for å oppleve We - de tunge stoner-riffene tar deg dit uansett. Konserten var svært engasjerende til tross for det skuffende oppmøtet. Tunge, seige riff, elektroniske spaceeffekter og bandets entusiasme for psykedeliske retrorock fra 70-talls gjør We til en tungvekter. Ikke bare som plateartister, men også som sceneartister.

Bandet som alltid har matchende dresser, gjerne i 50-talls stil inntok en fullsatt Idrettsplass som siste band på årets Quartfestival. Det er selvsagt The Hives det er snakk om. Lørdagens headlinere på Idrettsplassen fikk en velkomstjubel de fleste artister bare kan drømme om, og de hadde strengt tatt "bare" igjen å innvilge publikummets forventninger.
Bandet er like stilsikre musikalsk som i klessveien, og deres svært nære forhold til The Rolling Stones og The Stooges er unngåelig å lgge merke til. Vokalisten Howlin' Pelle Almqvist har tatt over rollen til Mick Jagger, og bevegelsene hans er nesten identiske. Ikke et negativt trekk i seg selv, men deres svært arrogante og selvgode sceneimage er en annen sak; den er mer lik den kvalmende typen. Mellom hver eneste låt får man servert gode og langvarige doser med selvskrytsom til en viss grad ødelegger hele gleden med å nettopp ha hørt utdrag fra bandets rike utvalg av kule låter Hate To Say I Told You So, Main Offender og Walk Idiot Walk.
The Hives byr sjelden byr på overraskelser, verken på plate eller live, men de har en katalog stappfull av solide . Og det ble bandets vinnerlodd denne kvelden, da den tydelig innøvde sceneopptreden ble lite underholdene i lengden. Og det hjalp ikke at de skrøt mer av seg selv enn selveste inspirasjonsfedrene deres The Rolling Stones ville ha tillatt seg å gjøre.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Prince - One Night Alone ... Live!

(NPG Records)

Prince har aldri vært i bedre konsertform enn på One Night Alone-turneen i 2002. Mannens storhet presenteres over hele tre skiver.

Flere:

Mulatu Astatke & The Heliocentrics - Inspiration Information
Diverse artister - If I Make It Through Christmas