Konsert: W.A.S.P.

Rockefeller, 18/05-04: Blackie Lawless presenterte gamle godbiter på løpende bånd under sitt Oslobesøk.

Det har aldri vært tvil om hvem som er sjefen i dette bandet. W.A.S.P. har de siste 10-12 åra likevel hatt enda større grad av å være Blackie Lawless + gode hjelpere. Nå er han på veien i Europa igjen. Mange heavy metal-hjerter har gleda seg lenge.

Jeg var litt usikker på hva jeg skulle forvente da jeg entra Rockefeller, fordi jeg nok ikke har fulgt like godt med på Lawless sine utgivelser de siste åra. Min periode som beinhard W.A.S.P.-fan begrenser seg nok til åra 1985-90. Ville de gamle godbitene bli spilt i det hele tatt, eller ville bandet konsentrere seg om den ferske skiva Neon God?

Før dette kunne svares på måtte jeg pines gjennom mesteparten av settet til et britisk band kalt DragonForce. De spilte (i mine ører) intetsigende og uorginal heavy metal fra læreboka. DragonForce virka mer opptatt av å kopiere brorparten av sine forbilder uten å spre noe særlig glede til de frammøtte.

Så var det, etter en litt for lang pause, klart for hovedattraksjonen. Scena var dekorert med omslagsbildet fra den nye skiva og den feteste mikrofonriggen på år og dag. Som en slags mellomting mellom et menneskeskjellett og en metallutgave av Alien ruvet den fremst på scena. At den også skulle kunne klatres i, sittes på og gynges med gjorde det hele enda mer fornøyelig. Lawless var høyt og lavt på stativet sitt. I tillegg lot jeg meg imponere over det usedvanlig breie (!) trommesettet.

Dette skulle vise seg å bli en greatest hits-forestilling av det slaget jeg ikke hadde turt å håpe på. De som kom for å høre nytt materiale ble avspist med noen få låter. Resten av settet besto av slagere fra den tiden W.A.S.P. var i spissen for en stor bølge amerikanske heavyrockband. Her fikk man servert On Your Knees, Inside the Electric Circus, L.O.V.E. Machine, Animal (Fuck Like a Beast), Wild Child, The Real Me, I Wanna Be Somebody og noen til fra storhetsperioden. Lawless veit med andre ord hva store deler av publikum vil ha. Når han i tillegg velger Blind In Texas som ekstranummer er det mange som har grunn til å gå tilfredse hjem.

Lyden var noe uggen helt i starten, men dette bedra seg en del etterhvert. Bandet var i god form og presterte som forventet, selv om jeg tok meg i å lure på om noe av koringene kanskje ikke var live. Ellers virka ikke Blackie videre tynga over å nærme sg 50 år. Han dro fram slagkraftige låter og kjente gitarer fra de 22 åra han har drevet bandet. W.A.S.P. er kanskje ikke det mest spennende rockebandet man kan høre på i 2004 og de har langt fra så ekstremt show som for 20 år sida. De er likevel et meget underholdende heavy metal-band, som gir ny energi til nostalgikere som meg.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Svein Finnerud Trio - The Complete Released Works 1968-1999

(Plastic Strip)

Hvor fri kan man være? Svein Finnerud er evig bundet til Club 7-stadiet i norsk jazzhistorie.

Flere:

Andrew Bird - Noble Beast
The Fall - Reformation Post TLC