Intervju: The Core & More

2. juli spiller The Core & More på Kongsberg jazzfestival. Vi møtte Espen og Vidar fra bandet som fortalte om besetningsutvidelsen, og musikalsk utvikling kontra tilbakeskuende tradisjoner.

Siden oppstarten for drøye syv år siden har kvartetten The Core etablert seg som et referanseband innen norsk hardtsvingende jazz. Foruten egne plater og turneer, kan vi telle stadig flere samarbeid med musikere og større prosjekter som har løpt parallelt.

Det siste prosjektet er kalt The Core & More. Navnet viser til en utvidet besetning med flere blåsere, hvor Magnus Broo, Jonas Kullhammar og Vidar Johansen spiller i front sammen med Kjetil Møsters arvtaker Jørgen Mathisen, mens kompet fremdeles er det samme med Erlend Slettevoll, Steinar Raknes og Espen Aalberg.

Det har vært en gjennomgående høy kvalitet å se når nye konstellasjoner har blitt satt ut i live, men dette til tross – den flakkende virksomheten får oss til å spørre:

Hva er egentlig The Core?
– Det er oss fire som spiller den musikken vi har lyst til å spille, stort sett til enhver tid, svarer Espen Aalberg, trommeslager og låtskriver i grunnkvartetten. – Vi har tatt med oss og gjort de prosjektene vi har villet ut fra et musikalsk ståsted, så har ting oppstått underveis. Sånn som The Indian Core, hvor vi opprinnelig snakket om at det hadde vært morsomt å bruke tabla.

For kan se ut som at The Core fungerer nettopp som en kjerne, med flere samarbeider rundt?
– Ja, det stemmer. Men det er klart at vi gjør mye, og i fjor spilte vi kun som kvartett, 45 konserter ble det totalt. Alle konsertene er der for å utvikle konseptet, for i utgangspunktet prøver vi å holde på det uttrykket vi har, og tilføye noe nytt til dét i stedet for at vi radikalt skal skifte stil i bandet som kvartett. Derfor tar vi med andre elementer inn i bandet.

Musikalsk inspirasjon, spesielt på de første platene, har vært linket tilbake til sekstitallet?
– Ja, det er sant, og slik er det fortstatt. Det er den musikken vi har til felles, som vi har hørt på alle sammen. Men den linken til Coltrane er kanskje litt overdrevet i forhold til hva vi synes selv.

Blir den nevnt for ofte?
– Det finnes andre inspirasjoner, men han var jo den som satte i gang den litt aggressive spillestilen i kvartett, og fjernet seg sterkere fra akkordprogresjoner og sånne ting. Men man har selvsagt sine inspirasjonskilder, og tidlig Garbarek har også vært viktig for meg, samt Charles Lloyd – men så klart, dette er igjen linket til Coltrane.

Noen timer etter at dette intervjuet fant sted, ble den ferske platen The art of no return plassert i butikkene. Dette er et samlet verk skrevet av komponist og saxofonist Vidar Johansen, som ikke bare har lang erfaring som musiker, men også som bidragsyter for The Core. Han forteller:

– Jeg har skrevet en suite for The Core og tre ekstra blåsere. Forhistorien er at jeg har spilt med alle i andre sammenhenger, så det er ikke noe ukjent – i tillegg til at jeg for tre år siden skrev for Bergen Big Band og The Core i forbindelse med John Coltranes 80-årsjubileum. Da skrev jeg et verk veldig fritt oversatt fra hans Meditations, men det var fri tolkning i og med at det ikke er så veldig mye å ta av selve plata, sier Johansen om inspillingen av dette, kalt Meditations on Coltrane (Grappa, 2007).

– Slik er det også her, men nå står jeg altså helt fritt. Men selvfølgelig, jeg tenkte å lage det ut fra ting jeg vet fungerer veldig bra i det bandet. Så det er egentlig ikke så fjernt fra det de har holdt på med før heller. Men forkledningen er helt annen.

Det har kommet inn forsterkninger fra Sverige, blant annet; er musikken skrevet for den enkelte musiker?
– Selv om jeg hadde hørt alle sammen, tenkte jeg først og fremst på besetningen rent orkestreringsmessig, muligheten med fire blåsere. Så jeg har ikke skrevet så veldig personlig for hver enkelt, men jeg visste jo at det var beinharde musikanter som tar i litt hver, som greier å gjøre det på sin måte likevel.

Er dette også noe dere bare hadde lyst til, slik som med The Indian Core?
Aalberg: – Bakgrunnen min for å sette i gang dette var at jeg tenkte "hvorfor ikke rett og slett gjøre en bestilling, få noen andre til å skrive?" Så var det å spørre de folkene vi ville ha med, og Vidar begynte å skrive. Det var det vi kunne tenke oss. Dette er en plate som kanskje er den mest moderne og den mest tradisjonelle vi har gjort, jeg synes den er veldig innholdsrik.

Hva gjør den moderne og hva gjør den tradisjonell?
Aalberg: – Harmonisk og klanglig sett er den mye mer moderne, mens vi spiller med swing og med litt lengre strekk enn vi gjør vanligvis, noe som gjør den tradisjonell.
Johansen: – Og når du tenker på tradisjonelt, kan det være det at det kommer inn blåsearr i de åpne partiene.

Vil du si The Core er et band som ser fremover?
Aalberg: Ja, det er vi. Vi tenker hele tiden på hva man skal gjøre for å utvikle ting, hva man skal gjøre både for å utvikle oss som kvartett, og hvilke andre konstellasjoner vi kan gjøre. Så det er jo det, vi vil heller bearbeide uttrykket vårt enn å forandre det.

Og hva blir neste prosjekt?
– Ja, hva blir det neste? Vi har jo kalt dette for The Core & More vol. 1, så det er med en mulighet for en fortsettelse på en eller annen måte.

Den som venter får se, og inntil videre kan vi hygge oss med Johansens suite som er å høre på platen The art of no return. groove kommer tilbake med omtale.

The Core & More spiller på Energimølla under Kongsberg jazzfestival 2. juli kl. 19:00. Deres hjemmeside er å finne her.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Scorch Trio - Scorch Trio

(Rune Grammofon)

Ekstatisk og groovy improv av absolutt ypperste klasse!

Flere:

The Knife - Tomorrow, In a Year
Stars - Set Yourself On Fire