Kongsberg Jazzfestival: Parish m/Solveig Slettahjell, Kongsberg Kino, 3/7-03

Norsk-svensk improvisasjonskvartett utvidet med vokalist Slettahjell.

Relaterte sider:

Festspill i Harstad

Regissert av Oslo Jazzfestival 2000 ble Mats Eilertsen, bass, Bobo Stenson, piano, og Thomas Strønen, trommer/perkusjon, en trio. De bestemte seg for å fortsette, og trakk inn Fredrik Ljungkvist, saksofonist fra blant annet Atomic. Parish eksisterer i dag som en fri-improvisasjonskvartett, og til Kongsberg i år ble de invitert til et samarbeid med sangerinne Solveig Slettahjell.

I denne settingen tonet Parish ned intensiteten i improvisasjonselementet noe, og fungerte som bakteppe for Slettahjells standardtolkninger når de ikke var på scenen uten henne. Slettahjell åpnet med Moon River fra filmen Breakfast at Tiffany's, skrevet av Johnny Mercer. Fremført med innlevelse og følelse av Slettahjell, med Parish fritt improviserende rundt Henry Mancinis melodi, ble denne vakre åpningen toneangivende for konserten.

Den kraftfulle og energifylte improvisasjonsretningen representert ved eksempelvis Mats Gustafsson og Paal Nilssen-Love, har et motstykke i dette bandet. Parish har et mye mer introspektivt og kontemplativt uttrykk. Samtidig tar de utgangspunkt i en komposisjon for hver låt, som gir en rød tråd via melodien som hele tiden ligger i bunn.

Eilertsen er den klassiske kontrabassisten. Han har en ledig og slentrende stil, men er også svært stødig og kontant, og har en utsøkt evne til å utgjøre en del av kompet samtidig som han kan føre nyanserte og vakre melodier. Strønen, elegant og klangsøkende perkusjonist, slapp aldri bandet eller seg selv helt ut av kontroll, og la til grunn flotte rytmekombinasjoner. Stenson har vært sentral som pianist siden sent på 60-tallet, og gjennomført sessions med Jan Garbarek, Jon Christensen på 70-tallet og senere Charles Lloyd. Stenson har en melodiøs og lyrisk stil.
Ljungkvist, saksofon/kornett, stod litt i kontrast til disse tre ved å ikke ha den samme roen. Han virker litt utålmodig, og savnet etter litt mer dvelende toner meldte seg flere ganger. Ljungkvist markerte seg allikevel med nydelige og kontante melodilinjer og gode improvisasjonspartier.

Med Solveig Slettahjell som vokalist fremsto Parish som et kollektiv fremfor et band ledet av en person. Ingen av de fire var mer dominerende enn det kollektive uttrykket til enhver tid.

Slettahjell har en vakker stemme og fremførte sine sanger på en selvsikker og forførende måte. Hun ga bandet en ny dimensjon og gav fargenyanser til helheten med sin stemme som er som skapt for jazz-settinger. Men når hun improviserte frem melodier sammen med bandet la jeg merke til at hun et par ganger ikke vil følge til de lyseste tonene, det samme gjaldt også Stenson som sjelden brukte hele tangentregisteret. Men dette er bare ubetydelige fotnoter til en vakkert gjennomført konsert med glimrende musikere. Et av festivalens definitive høydepunkter.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo