Fire! Sound of Mu 26. oktober 2009

Entusiastisk svensk trio med engasjerende triokraft slo fra seg på Løkka sist mandag.

Relaterte sider:

Mats Gustafsson

Fire

Dødjazzpromotørene i Konsertforeninga lokket med at nabovarsel var sendt ut i forkant av mandagens konsert på Sound of Mu i Oslo. Om varskuet trengtes eller ikke får naboene avgjøre, hadde jeg vært dem hadde jeg heller dratt ned og hørt disse tre svenskene.

Konserten var en direkte konsekvens av platen You Liked Me Five Minutes Ago, sluppet på Rune Grammofon tidligere i høst og forhenværende groovissmo her på groove. At musikken er både ny og aktuell er det altså ingen tvil om, selv om Mats Gustafsson på saksofoner vandrer i et landskap mest kjent fra The Thing. Fire! må likevel også ses i sammenheng med hans utallige konstellasjoner de siste ti-femten årene.

Johan Berthling og Andreas Werliin på bass og trommer er på sett og vis et perfekt komp for å stable et fullkomment triosound på beina. Låtmaterialet begrenser seg til ganske kortfattede riff lagt i gromleie for gitar, og på gulvet på Mu spilte Berthling disse linjene så seiglivet og uanstrengt med sin kontrabass at både Werliin og Gustafsson fikk god tid på seg til å gjøre hva de ville. Og det er akkurat her utformingen av Fire!s kløktige særegenhet dannes.

For det første er Werliin/Berthling mildt sagt en killercombo. Werliin er fra duoen Wildbirds & Peacedrums godt trenet i å utfylle fraværet av både en og to og tre medspillere, noe som gjør at han har en selvstendig stil med rett og slett svært mange slag. Men musikalske slag, ikke kvantitative flinkisslag. Sammen med Berthlings her sparsommelige toneutvalg ble han derfor et orkester i seg selv som forsterket de sterke partiene og utfylte i de svake.

Å høre Gustafsson opptre denne kvelden ga ingen store overraskelser etter å ha hørt The Thing noen ganger, men kompet var såpass langt fra Håker Flaten/Nilssen-Love at likheten stoppet ved trioformatet. Her responderte Gustafsson på det langt mer rockpregede soundet og vekslet mellom saksofonens grynt og vræl i alle registre til tidvis boks/forsterker-støy. Denne utvidelsen fra det akustiske lydbildet åpnet opp og ga den dynamiske timen musikk enda mer kjøtt på beinet.

Linken til Miles Davis, som har blitt namedroppet en del etter platen, er like vag som at bandet har samme navn som en kjent Jimi Hendrix-låt. At en del av innspillingen minner om In a Silent Way får så være, men Jimi er like tilstedeværende som Miles, for å si det sånn. Det essensielle er vel mer at opphavet til denne formen for rocka jazz må spores tilbake til nettopp disse siste årene av sekstitallet.

Hva som også må spores tilbake til denne tiden, er utviklingen av det friimprovisatoriske strekket slik vi i stor grad kjenner det i dag. På konserten mandag satt jeg og ble betatt av langstrakte minimalistiske mysterier uttrykt gjennom Berthling og Werliins bunnsolide sentrum, samtidig som jeg følte at den forutsigbare dynamikken fra friimprov gjorde seg gjeldende. I tillegg kom vissheten om at dette er mer et prosjekt enn et band. Likevel ga konserten større opplevelser og selvsagt mye mer nærvær enn hva det gir å høre en ujusterbar innspilling, så vi får håpe Fire! i fremtiden spiller for flere enn oss femogtyve som tilbrakte denne kvalitetstimen nederst på løkka.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Dining Rooms - Numero Deux

(Guidance Recordings Inc.)

Overraskende lekre bølger fra Italia strekker seg over Frankrike og når helt opp til norsk kyst.

Flere:

Umek - Neuro
Supersilent - Supersilent 7