Nattjazz Bergen: Trinity & Shining

Sardinen 27/5 & Røkeriet 28/5-2005

Der Ingebrigt Håker Flaten ferdes, finnes også torden (- gammelt jungelord). Fredag var det sponsorkveld på verftet. Sponsorkveld betyr mye mennesker. Og erfaringer fra tidligere år tilsier at dette dessverre kan innebære en del feststemte kulturelle analfabeter med et støynivå som kan ha en negativ effekt på konsertopplevelsen. Det var derfor med skepsis jeg registrerte at det var stinn brakke på Sardinen da Trinity entret scenen. Men det var gledelig å se at publikum var kommet for å lytte og gi fortjent god respons. Og Trinity var gode som forventet. Treenigheten består av Kjetil Møster (saksfoner), Ingebrigt Håker Flaten (bass) og Thomas Strønen (trommer). Trioformatet i seg selv er spennende da det krever ekstra av hver enkelt musiker. Og disse gutta fylte rollene med stor sikkerhet. Håker Flaten gir alltid full gass og pumper tordenskrall i høyt tempo. Strønen var mer synlig og mer aggressiv enn i Parish kvelden før. Å følge med på hvordan han trakterte trommene hadde i seg selv vært underholdning nok. Jeg opplevde Møster som enda friere i formen enn han er på albumet Sparkling. Vi fikk den harde og improviserte jazzen vi ville ha og vi fikk nok en gang bekreftet at vi er bortskjemte med jazzmusikere her på berget. I en tidligere artikkel beskrev jeg Trinity feilaktig som ”trønder-trio”. Det er de altså ikke. Det kunne heller stått thunder-trio. Trinity-fans anbefales å sjekke ut en annen heftig trio på sjutommeren Action Jazz (Kjetil Møster/Per Zanussi/Per Oddvar Johansen).

Shining er Jørgen Munkeby (gitar, saksofon, klarinett, synth & fløyter), Andreas Hessen Schei (Fender Rhodes & synth) Torstein Lofthus (trommer, perkusjon) og Aslak Hartberg (bass). Da Shining gjestet Kvarteret i Bergen for noen måneder siden hadde ryktene om at bandet hadde orientert seg i retning rocken gått dem i forveien. Allikevel stilte man fullstendig uforberedt da det viste seg hvilket radikalt hamskifte dette bandet hadde gjennomgått. Det skulle derfor bli spennende å se Shining for annen gang etter forvandlingen. Denne gangen forberedt og uten risiko for sjokklammelser. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke er noen fusion-fantast, og at jeg i all min forutintatthet hadde planer om gi bandet tyn for å ha oppgitt et godt prosjekt til fordel for vulgærjazz. Men allerede tidlig i konserten innså jeg at Shining ganske enkelt er et fett band, og at jeg var en hyklersk sau som hadde flørtet med jazzpuritanske tanker. For selv om de tidvis bruker relativt hårete effekter, er de allikevel spennende og modige. Det sjukt høye lydnivået var også helt riktig for dette bandet, og det så ikke ut til å plage et engasjert publikum. Tvert imot. Da Munkeby erstattet el-gitaren med tenorsax og blåste i gang en tung versjon av Hell’s Bells, løftet taket seg i kveldens høydepunkt. Og på Goretex Weather Report låt bassriffet til Hartberg faktisk som Slayers Tom Araya på Skeletons of Society. Hvis jeg ikke hadde kjent til bandet, ville jeg trolig gjettet at denne elektriske og eklektiske kvartetten var fra New York. De nekter å bli satt i bås og det skal bli spennende å se hvordan de utvikler seg videre.
Shining spilte:
You can try the best you can
Wendigo
Redrum
Where Do You Go Christmas Eve?
Romani
Bumper
Switchback
Hell’s Bells
After the Rain
Goretex Weather Report



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Orchestra Baobab - Pirates Choice

(World Circuit)

Afro-cubansk klassiker som endelig er tilgjengelig i sin fulle lengde.

Flere:

Neil Young - On the Beach
The Mormones - Guide To Good And Evil