• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Konsert: Of Montreal

John Dee, 3. mai 2007: Et av samtidens mest interessante popensembler besøkte John Dee, de leverte årets første store konsertopplevelse.

Tor Hernan Floor 

Del på Facebook07.05.07

Det gikk rykter om en slapp og dårlig koreografert konsert i Bergen dagen før. Men når Kevin Barnes kom til Oslo med resten Of Montreal var det som om han var hjemme igjen. Til tider var konserten så intim at det var som at de spilte hjemme på soverommet for oss. Barnes sin opptreden var som antatt uforutsigbar og psykedelisk, men gikk rett hjem hos selv de mest sjokkerte tilskuere. Låtene ble pumpet ut av høytalerne og beatsene ble regelrett kastet ut på den dansende massen. Det ble en minneverdig kveld hvor Barnes proklamerte at han flyttet tilbake igjen til Oslo i nær fremtid. Han hadde det visstnok altfor morsomt sammen med oss til å holde seg borte.

Morsomt forblir en underdrivelse av kveldens konsert på John Dee. Vi hadde flere diskusjoner i ettertid om hva som kunne vært bedre. Undertegnede var fullstendig solgt og visste allerede da at denne anmeldelsen ville bli ukritisk og komplisert å utforme. Få band i 2007 utstråler nemlig en slik ekstrem spilleglede og kledelig arroganse når de står på scenen. Barnes er et naturlig midtpunkt i et sirkuslignende sceneshow bestående av rare kostymer, transendentale gitarsoloer og en uforutsigbar låtliste. Som allerede hentydet i musikkvideoen til Heimdalsgate Like a Promethean Curse så ville vokalisten gjøre kjappe kostyme skift, og kvelden ble nesten et freakshow eller et karneval, en estetisk badtaste performance.

Låtene kom innledningsvis uten pusterom. Barnes og Co. spant av gårde Heimdalsgate og So Begins Our Alabee som de to åpningslåtene. Publikum var umiddelbart i festmodus. Suffer for Fashion og Sink the Seine fulgte, slik at de som kun hadde fått med seg det siste albumet; Hissing Fauna: Are You the Destroyer skulle få dosen sin allerede innledningsvis. Barnes unnlot å kommunisere direkte med publikum, og gikk i stedet inn i transelignende soloer, hvor det ikke var godt å si hvor han forsvant.

Så forsvant han helt. Spekulasjonene var mange. Luften var klam etter at mesteparten av publikum allerede var gode og svette etter den forrykende partyintroen. Så strømmet tonene fra The Past is a Grotesque Animal ut, hvorav Barnes kom hoppende ut på scenen igjen i nytt kostyme. Denne gangen i nettingstrømper og hotpants og leverte hva som må være årets mest overlegne opptreden. Undertegnede sto med en tåre i øyekroken og var oppriktig stolt av bandet mens dette monsteret av en låt tok form. Live versjonen var tyngre, mer støyorientert, de karakteristiske synth-soloene var borte, byttet ut med lange gitardrevne soloer og en skrikende Kevin Barnes. Et magisk øyeblikk denne kvelden, og selve beviset for hvorfor denne konserten var minneverdig.

Barnes gav nemlig alt. Og han var ikke den eneste. Under låter som Oslo in the Summertime og Bunny Ain’t no kind of Rider var publikum for lengst solgt. Barnes tilbydde oss sjelen sin, vi tilbydde han vår sympati gjennom konstant bevegelse og klapping. Til tider var det direkte vondt å se han vrenge av seg sine desperate linjer mens de überfengende beatsene hvelvet ut over oss. Jeg tenkte for meg selv om det virkelig var noen som hørte på tekstene og så desperasjonen i øynene til vokalisten?

På plate er kampen mellom fengende pop-produksjon og låtmateriale tilgjengelig som en lytteopplevelse. Live drukner mye av teksten i den ekstreme partystemningen som skapes, men som en bonus viser Kevin Barnes at låtene er hans kjære barn, hans plagede tanker gjennom å personifisere låtmaterialet og ha et ekstra nivå i opptredenen med et lerret i bakgrunnen som viser ulike psykedeliske tegnefilmer og liveopptak. Of Montreal forblir teatralsk og majestetisk, annerledes og forvirrende. Til tider var bandet arrogant og ekskluderende, i epoker skremmende inkluderende som ved ekstranummeret; en presisert cover av David Bowies’ Sufragette City.

Når han flytter tilbake til Oslo vil jo alt gå til helvete for ham igjen, sa min konsertsammensvorne. Vi får virkelig håpe det, svarte jeg. For om dette er hva Of Montreal er gode for anno 2007, skal det bli utrolig spennende å se hva som kommer neste gang. Men det er vel litt av poenget her, det er nettopp uforutsigbarheten til Of Montreal som påkaller seg ånden av musikkhistoriens storhetstid samtidig som den er avant-pop, et frampek. For meg blir i alle fall denne kvelden stående som den mest imponerende i år og jeg kan ikke annet enn varmt anbefale fremtidige konsertbesøk.