Malcolm Middleton, Garage 4. oktober

Garage Oslo 5 år: 'So, it's Sunday, right? Well, you look a bit rough.'

Relaterte sider:

Malcolm Middleton

Foto: Christian Roth Christensen

Fire festivaldager som blant annet sneiet innom alt fra fyrig bluesrock med The Drones, avantgarde-metal med Årabrot, norsk elektrorock med 120 Days og britisk 80-talls punk med Buzzcocks, hadde visst gjort Garages bursdagsgjester litt slitne. Fra scenekanten ble det passende nok ytret "So, it's Sunday, right? Well, you look a bit rough."

Søndag var det, og Malcolm Middleton holdt den siste ordinære konserten i anledning Garages femårsjubileum. Middleton er nok for de fleste kjent som den ene halvdelen av Arab Strap. De siste årene har han også rukket å gi ut hele fem soloalbum som soloartist, og fra dette materialet ble det presentert både nytt og gammelt. Med seg hadde han fullt band, et band bestående av blant annet Johnny Lynch, som i tillegg til å spille gitar og kore med Middleton også varmet opp med soloprosjektet sitt, The Pictish Trail. Lynchs lyse toner fungerte utmerket som et motstykke til Middletons røffe og dype vokal, og var absolutt med på å sette stemningen i det melankolske, triste og smådystre leiet.

Tydelig er det at kulden og mørket har herjet litt med menneskene i denne byen i det siste. På spørsmålet om publikum ville høre glade eller triste sanger, runget det unisont "trist" fra publikum. Og da passet jo sarte og bastante Autumn ganske så bra. Og ikke mist destruktive Devastation, som ble presentert akustisk uten band på scenen.

Konserten foregikk nemlig i to deler. Etter en times tid ble Middleton stående alene igjen med kassegitaren. Devastation var første låt ut, og også den låten som tidligere i settet ble nevnt da Middleton spurte om publikum allerede var deprimert, eller om nettopp den var nødvendig for at de fremmøtte skulle føle seg mer nedstemte. Fra scenen og gulvet var det nok mer fokus på det lettere miserable enn det fine og gode denne kvelden, selv om låter som Love Comes In Waves fikk det til å lure et smil i de fremmøttes munnviker. De fleste ble nok mer varm om hjertet enn triste av låtene til Middleton.

For alt var perfekt arrangert med trommer, tangenter, mollstemte akkorder og finurlig fingerspill. Og både den litt mer støyete første timen, og den totalt strippede siste halvtimen endte som en oppvisning i det paradoksale. Det melankolske og triste var rett og slett så fint og beroligende at en fikk en god følelse i hele kroppen.

Det viste seg dermed som en genistrek av bursdagsarrangørene å invitere Malcolm Middleton til å avslutte bursdagsfeiringens siste ordinære dag. Diverse frynsete nerver fikk en god dose sørgmodig, skotsk pop å roe hjerterytmen med, og for de ivrigste var det nok den perfekte oppladningen til bursdags-nachspielet med Wire påfølgende mandag.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ralph Myerz & The Jack Herren Band - A Special EP

(Emperor Norton)

Nytt skudd på det elektroniske treet leverer fine finesser i kjent bergensk stil.

Flere:

David Thomas Broughton - The Complete Guide to Insufficiency
Terje Isungset - Middle of Mist