Kongsberg Jazzfestival: Poing vs. Dror Feiler

EnergiMølla, 060706. Tre ulastelig antrukkede herremenn, og en mann i svart.

Poing. Den norske samtidsmusikkens ”enfants terribles”. Som vanlig entret de scenen ulastelig antrukket, og med et lite lager med smarte kommentarer mellom komposisjonene. Poings aktualitet er i stor grad basert på deres siste album Planet Poing sluppet på Jazzaway Records tidligere i år.

Poing handler ikke om jazz, men om samtidsmusikk. Linken til jazz består stort sett av tittelen Giants of Jazz, som var tittelen på Poings første album, og en komposisjon av Øyvind Torvund. Det var også denne komposisjonen Poing åpnet sin konsert med på EnergiMølla. Den ble etterfulgt av Jexper Holmens (legge merke til navnet) Tension III;: Disembarrass, som er å finne på Planet Poing. Med et mer støyete og disharmonisk preg skapte Holmens verk en kontrast til Torvunds noe sløyere og enhetlig komposisjon. Tension bar også preg av en større indre dynamikk i den forstand at verket veksler mellom det veldig dynamiske og støyete, og det mer nedtonede.

Dror Feiler. Kledd i helsvart, som vanlig. I hvertfall på norske scenene han har frekventert de siste årene. Feilers sosiale vinkling i verkene han komponerer var ekstremt synlig i hans siste verk komponert for et norsk samtidsmusikkensemble. Det var STORMO og var et maratonverk framført i tre deler over to dager på Ultimafestivalen 2005. STORMO handlet om illegale innvandreres situasjon i Europa.

Feiler entret scenen med sin tenorsaksofon og gjennomførte først en lengre improvisasjonsbasert sak med Poing. Den framsto som et mye mer levende og pulserende stykke musikk enn de to foregående partiturverkene, og Rolf-Erik Nystrøm (altsaks), Frode Haltli (akkordeon) og Håkon Thelin (kontrabass) fikk rom til å vise seg fram som de gode improvisasjonsmusikerne de er, i kompaniskap med rutinerte Feiler. Selv om dette stykket ikke hadde den volumiøse slagsiden, overgikk det de foregående verkene i intensitet.

I lys av Israels aksjoner på Gaza ble Feiler, som faktisk er tidligere fallskjermsoldat i den israelske hæren, introdusert som Israels fiende nr. 1 i Europa av Thelin (les mer i dette intervjuet på groove). Feiler var kjapt på banen med en nyanse som mange betrakter som viktig, først og fremst for palestinere skulle man tro (hvorfor ellers?), nemlig at han er den israelske regjerings fiende nr. 1 i Europa.

Uansett hvem som invaderer Gaza handlet konsertens hovedverk, som er navngitt No Flow, om et audielt bilde krig. Thelin, Haltli og Nystrøm vekslet på å holde lange lyse akkorder som kan minne om flyalarm, som regelmessig ble avbrutt av ekstrem støy, da Nystrøm tråkket på en pedal, for å illudere bombingens, luftangrepenes og de rullende tankenes ekstreme terror. Her er ingen rom for ettertanke og kontemplasjon, ro og behag, heller ingen antydende virkemidler eller skjulte grep som taler til de innvidde. No Flow er full frontal kritikk av krig og Israels (den israelske regjerings) overgrep og brudd på menneskerettigheter, fullt ut forståelig for alle, uansett sosial bakgrunn og smak.

Det er i hvert fall min tolkning.

I lys av det fortjener Poing stående applaus for sin sterke framførelse og uredde holdning, mens Feiler burde hatt pris for sitt livsverk.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo