Inferno Metal Festival 2010

Paulo Velasquez denger til vanlig løs på trommene i Turdus Musicus og lager smooth elektropop med F.A.C.E. Nå også gjesteskribent for groove.no, les om hans opplevelse av Inferno her.

Tekst: Paulo Velasquez
Foto: Øyvind Rones


Lysene dimmes, Shining entrer scenen, og publikum utsettes for det massive trøkket som er The Madness And The Damage Done. Galskap, mørke, jazzkaos og metall settes i system i form av suggererende, tunge riff og frenetisk synth, gitar og saksofon. Jørgen Munkeby veksler mellom gitar/vokal og saksofon, og fremstår som det naturlige samlepunktet i galskapen. De spiller for det meste låter fra nyskiva Blackjazz, men et par låter fra forrige plata, Grindstone, blir det også plass til. De eldre låtene pakkes inn i det nye og mange lysår hvassere lydbildet, og føyer seg uten problemer inn i settet. Når konserten drar mot slutten og akkurat når du ikke tror et riff kan bli tyngre, glir de direkte over fra beistet Helter Skelter til deres helt enorme versjon av 21st Century Schizoid Man.

Shining er over, og publikum er tydeligvis klare for death’n’roll lokomotivet som er Kvelertak. Tre gitarister som bytter på å duellere, posere og gitaronanere gjør at Kvelertak strengt tatt framstår mer som et rockeband med deathvokal, enn et metallband. Ikke at det er en hindring, da det er pent lite som kan stanse Kvelertak i kveld, og publikum er med fra første brøl fra frenetiske frontmann Erlend Hjelvik. Blytunge bluesmetall-riff avløses iblant av, i mine øyne litt unødvendig, blasting - og låter som Mjød og Ordsmedar Av Rang sparker godt fra seg. Svett og fett!

En rask forflytning til Victoria og den amerikanske avantgarde artisten Jarboe. Bandet kommer på scenen og starter en repetitiv intro til noe som har tendenser til storhet men som går en anelse på kjeften av elendig lyd og slurvete spilling. Halvveis inn i konserten tar det seg dog betraktelig opp da Attila Csihar får fart i lydbildet med sin infernalsk dype vokal som befinner seg et sted mellom guttural visking og strupesang. Men akk, det varer kun en låt og Csihar etterlater seg et enormt tomrom når han går av scenen som Jarboe og bandet ikke makter å fylle. Det er jævla synd da jeg hadde sykt lyst til å bli revet med og jeg kan se for meg at Jarboe med rette stemningen og en kompetent lydmann kan være en fantastisk konsertopplevelse.

Siste stopp denne aftenen er Monolithic i kjelleren på Revolver. Det er i utgangspunktet ikke dritgod plass der nede, og enda mindre blir det av at bandet har spesifisert at de ikke spiller på scenen, men derimot på hvert sitt scene-element ute blant publikum. Det viser seg å være en helt sykt bra idè, og gjør dette til en utenom det vanlige intim seanse. Å stå 15 cm fra settet til Kenneth Kapstad er en brutal opplevelse, og symbiosen mellom Kapstad og barytongitarist Stian Westerhus er noe som hele tiden løfter konserten til nye høyder. Låtene bukter og vrir seg i Meshuggah-land, og jeg lar meg hele tiden forbløffe av de stadige vendingene og de sinnssyke ferdighetene bandet besitter.

Det er så brutalt, så kompromissløst kjapt, så vanvittig tight og så utrolig vakkert! For en åpning på Inferno 2010! Og dette var bare klubbdagen?!!?

Hell awaits...

Med en iskald repareringspils i handa ramler jeg inn på Eyeyhategods ukristelige feelgood sludge. Helt siden de kravlet ut av Louisiana-sumpene (er bombesikker på at det er slik de ble til!) har de holdt på sin kompromissløst bakpå, bluesbaserte metall som henter like mye fra Black Flag som fra Black Sabbath. Sjarmtrollet og gitarist Jimmy Bower oppfordrer til inntak av et relativt vidt spekter av narkotiske stoffer og publikum klapper og hoier henrykt med! Bower Power!

På John Dee får jeg se noe så uvanlig som et indisk metallband. Demonic Ressurection smeller til med en noe cheesy introtape som nok minner mer om nå-kommer-skumlingene-musikk i en Disney-film en noe annet. De klarer vel ikke helt å overbevise med sin litt pompøse, melodiøse death ispedd synth og jeg labber rett og slett videre for en pust i bakken.

Finntroll disker opp med underholdene ompametall og når gromlåten Trollhammaren sparker i gang er det ikke en eneste knyttneve som ikke hugger mot taket og ikke en eneste strupe som ikke brøler med, TROLLHAMMAREN!!!

Nachtmystium viser seg å være et aldeles utmerket band. Det som tidligere har vært et ganske primitivt black metal-sound har utviklet seg til et noe mer progressivt og spennende lydbilde. Dette mye takket være gitarist Jeff Wilsons effektive og melodiøse innspill i det ellers ganske kalde lydbildet. FETT!

Det har vist seg å bli et Inferno farget av utrolig mange forskjellige sjangere. Jazzband som spiller mørk, kaosmetalljazz. Jarboes performance art-seanse, bluesmetall fra New Orleans og på fredagen er det banda med en fot i hardcore og en i death som imponerer mest. Blodspor serverer death metal med hint av punk og hardcore frontet av en energisk og dyktig Audun Mehl. Soundet er kanskje noe man har hørt før, tankene mine går i alle fall rett til Shai-Hulud, men det hindrer ikke bandet i å framstå som en tight og imponerende liveopplevelse.

Og fra første stund med Benediction, som var på sitt første besøk i Norge, er det tydelig at det skjer noe utenom det vanlige bak trommene, og jeg kommenterer til min sidemann at han trommisen ser jo ut som en blanding av Nicholas Barker, Paul Booth og Kerry King, og får et tørt ”det er vel fordi det ER Nicholas Barker din løk” i svar. Mannen er jo en maskin! Frontet av en genuint takknemlig, dedikert og utrettelig Dave Hunt er dette ganske nært en perfekt konsert! Det at Barker to timer før konserten lå under nålen i en av de mange tatoveringsbåsene på Inferno, hindrer han ikke i å dominere, ikke bare med sin tilstedeværelse men også med sitt helt ute av denne verden fete trommespill! Når det er som hardest, kjappest og jævligst kan man ikke annet enn å slenge djevelhornene i været og smile!

Metalprofessorer og blodige prester

Forventningene før en Ihsahn konsert er alltid store da dette er en mann som har vært med å forme hele black metal sjangeren. At han har med seg Leprous som backingband gjør det hele bare enda mer interessant, og de innfrir til de grader! Han kombinerer den monumentale orkanriffingen sin som man kjenner igjen fra Emperor, med mer progressive partier som er med på å gjøre konserten til en meget dynamisk affære. Leprous-trommis Tobias Ørnes Andersen, som ikke ser ut som han er en dag over 16, imponerer med sitt vel planlagte og enda bedre utførte trommespill. Ihsahn selv, er en selvsikker og karismatisk frontmann som for anledningen er iført lesebriller, noe som bare styrker inntrykket av professoren bak dette enorme, episke soundet er nettopp Ihsahn! I dette infernoets ånd løftes konserten til et enda høyere nivå ved at Jørgen Munkeby (Shining) entrer scenen og supplerer med sinnssyk saksofontraktering som munner ut i et nydelig jazzkaos.

Så. Sceneteppet trekkes til side, røyk velter ut og et fullstappet rockefeller hiver djevelhornene i taket for det som må være verdens mest gjennomførte scenedekorasjon. Det henger dyrekadavre og blødende kjøttbiter fra gulv til tak. Kjettinger, beinrester og dyreblod rammer inn det enorme trommesettet til Hellhammer og Mayhem, flankert av to skjelettvakter med øks, kommer illevarslende til syne.

Attila Csihar kommer på scenen iført noe i grenseland mellom tvangstrøye og prestekjole dekket i blod. De moser i gang i et helt sinnssvakt tempo, og det er tydelig hvorfor Jan Axel Blomberg går under pseudonymet Hellhammer. Akkurat idét man tror man har taket på noe som kan minne om tilgjengelighet får man en rett på kjeften i form av et heseblesende tempo og Attilas vokal som er hentet rett opp av de dypeste gravkammer! Det er en monumental oppvisning i helsvart metal slik bare Mayhem gjør det. Attila på et trekors, pyroeksplosjoner og flammer så varme at man kunne stekt pølser på/fra Youngstorget med de, gjør dette til en verdig og ytterst ukristelig avslutning på min Inferno opplevelse.

På grunn av andre oppdrag ble jeg hindret i å delta på den avsluttende lørdagen og gikk derfor glipp av godbiter som The Kovenant, Sarkom, Taake og Death Angel. Men jeg sitter allikevel igjen med et inntrykk av at der andre festivaler stagnerer og booker crowdpleasers og gamle travere, er Inferno en av de få stedene der man som publikummer blir utfordret. Der arrangør og artister sammen lager en ramme hvor man kan dyrke sin higen etter god gammaldags metal samtidig som man får servert uante og kullsvarte perler som pirrer både musikkinteresse og maner til en voldsom lyst til å besøke festivalen også til neste år for en fandenivoldsk påskefeiring.

If you are not into metal, you are not my friend!

Koz & klemz, Paulo Velasquez.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Deathprod - Deathprod

(Rune Grammofon)

Denne boksen presenterer et flott utvalg av Helge Stens produksjoner, og skisserer et bilde av en obskur, men viktig figur i norsk musikk.

Flere:

Monster Mike Welch - Cryin' Hey!
Band of Horses - Everything All the Time