Øya 4: Enkelte engelske jenter er tøffere enn andre (og kansellerer ikke)

Skumle rockere fra Seattle, en høyst minneverdig blokkfløytekonsert , en positiv overraskelse fra Canada - og en suveren Lady - det var noe av beholdningen på Øyas siste dag i 2007.

Det er aller siste dag av Øyafestivalen. Regnet har høljet ned hele formiddagen, og det før så hvite dekket som er lagt ut over hele Middelalderparken har nå antatt en langt mindre kledelig, skittengrå farge. Været til tross, Øyafestivalen venter i følge sine egne nettsider rundt 14 000besøkende denne dagen. Man trenger kun et kort blikk på programmet for å skjønne hvorfor.

Øyafestivalens bookere har i år vært flink til å lete seg fram til artister og band med høy kultfaktor, og en av lørdagens første band faller definitivt i denne kategorien. På tross av en over 20 år lang fartstid i bransjen, har amerikanske the Melvins enda til gode å oppleve den helt store mainstream-suksessen. (Det betviles her også sterkt at dette er noe bandet har hatt en gang en forbigående interesse for.) For fans av amerikansk grunge, og da især Nirvana, vil de imidlertid være mer enn velkjente, da som en av sjangerens "gudfedre", og Kurt Cobains absolutte favorittband. Før Nirvana var et faktum, prøvespilte faktisk en da svært så ung Cobain for Melvins flere ganger, med svært så nedslående resultat, i alle fall for ham selv. Tanken på å spille med sine store helter gjorde nemlig den fremtidige Nirvana-frontmannen så nervøs, at han presterte å glemme samtlige låter. Hver gang. Cobain endte i stedet for opp som rodie for Melvins, og fikk den store æren av å kjøre bandets instrumenter til og fra konsert. I dag står de altså på Enga-scenen, og igjen, all ære til Øyas bookere for det.

Visuelt sett fremstår Melvins som høyst merkelige. Frontmann Buzz Osborne går på scenen med et hår som vekker mer enn bare vage assosiasjoner til filmklassikeren The Bride of Frankenstein. Passende nok er han kledd i grå fotsid kjole, overstrødd med hodeskaller og edderkopper. En mann i kjole innbyr gjerne til dårlige vitser, og middelmådige poenger. Imidlertid tror jeg det er få av de som så Melvins live på Øya i år som tør å spøke med Osborne. På scenen fremstår han nemlig som et skadeskutt, vilt dyr, og tar uten tvil prisen for Øyas mest karismatiske frontmann. Deres massive, brutale grunge-punk/heavy-metal er i tillegg egnet til å ta pusten fra hvem som helst. Det som derimot gjør aller størst inntrykk er synet, og lyden av to perfekt synkroniserte trommeslagere. Melvins har for anledningen utvida den vanlige line-upen på tre med en ekstra trommis, noe som gir deres auditive angrep på publikum enda større slagkraft.

Noe av det mest interessante og morsomme med årets Øyafestival, er den store spredningen i sjanger mellom de ulike artistene, og veien er lang fra Melvins til festivalens neste artist ut. Som en norsk en-kvinnes CocoRosie går underskjønne og underlige Rockettothesky på scenen på Sjøsida. Godt hjulpet av to keyboardister, Playstation, en lang rekke keyboards i ulike størrelser ("keyboard is the new guitar") og en enslig halv-akustisk gitar, leverer hun det som skal bli en av Øyafestivalens mer minneverdige konserter.

Hennes merkelige, vindskjeve elektronika-influerte pop kler liveformatet overraskende godt, og i tillegg til flere låter fra debutplata To Sing You Apple Trees, får vi også høre nytt materiale, blant annet en hjerteskjærende vakker låt med tittelen Grizzlyman. Et av de mer morsomme øyeblikkene kommer imidlertid under Box of Crayons. Før konsertstart gikk det nemlig opp for Rockettothesky, eller Jenny Hval om du vil, at hun manglet et instrument til å spille solo på. Hun ba da Øyafestivalen om å skaffe henne ett, noe de da også gjorde. Dette er grunnen til at Hval nå står på scenen med en neonrosa blokkfløyte i hånda, og skal traktere instrumentet foran et publikum for første gang siden tredje klasse på Tvedestrand barneskole. Når sant skal være sagt, har jeg en viss anelse om at hun låt bedre sist gang hun trakterte blokkfløyta i all offentlighet, men hun sanker masse ekstrapoeng på spontaniteten i stuntet.

En av dagens store positive overraskelser er Canadiske the Besnard Lakes, som i år spilte på den lille scenen i Vika. Selv på tross av å være plaget av en noe dårlig og grøtete lyd, var deres drømmende, psykedeliske shoegazerinfluerte rock så overbevisende at deres siste plate The Besnard Lakes Are the Dark Horse var innkjøpt ikke lenge etterpå.

Så er det endelig klart for the Biggest Midget in the Game, Lady Sovereign. I en oversize t-skjorte, med påskriften Ding Dong Special Delivery og iført ikke mindre en to par solbriller, entrer det som må være verdens minste rappartist scenen. Mye har vært skrevet om Lady Sovereigns størrelse, og jeg skal ikke dvele lenge ved den her, ut over å slå fast at damen er intet mindre (eller større) enn en rapper i lommeformat. I tillegg er hun også den eneste engelske jenta som ikke har kansellert sin konsert under årets Øyafestival, noe publikum etter hvert skal bli svært så takknemlige for. I et intervju gjort i forkant av Øya lovet Ladyen å gi 300 prosent under konserten. Jeg vil imidlertid våge å påstå at Lady Sovereign her undervurderte seg selv, for på årets Øyafestival gav hun i alle fall 400 prosent. Minst.

Med publikum i sin hule hånd, og ved hjelp av en lang rekke av låter fra debutalbumet Public Warning, beviser Lady Sovereign hvorfor hun hadde null problemer med å bli signa av selveste Jay-Z og hans Deaf Jam Records. Dama har skills som rapper så det holder. Og vel så det. På Blah Blah demonstrerer hun en frenetisk flow, som sender selv Twista rett inn i skammekroken. Og, i motsetning til den selvtitulerte verdens raskeste rapper, har Lady Sovereigns mitraljøse-rapp på høygir en faktisk funksjon i låta, ut over å bevise hvor fort hun klarer å få ord til å fly ut av munnen.

Munnen til Lady Sovereign går på høygir også mellom låtene. Hun har lite positivt å si om det norske ølet hun har fått servert på scenen, men er derimot langt vennligere innstilt til sine egne pupper, som vi får høre mye om i løpet av konserten. Trommisen blir også et offer for Ladyens talegaver, da hun oppdager at han har skadet håndleddet, og gir seg ut i en lengre fantasifull forklaring med seksuelle under- og overtoner på hvordan han har skadet seg, og hvorfor det er nettopp håndleddet det har gått ut over. Den som derimot må tåle mest fra Lady Sovereign, er en av Øyafestivalens sikkerhetsvakter, for anledningen utplassert foran scenen. Mannen tar oppgaven sin svært alvorlig, og passer på at ingen filmer Ladyens sceneopptreden. Dessverre for han ser personen han er sendt ut for å beskytte sitt snitt til å vise han fingeren hver eneste gang han snur ryggen til. Litt senere får hun nok av den overivrige sikkerhetsvakten, og forklarer han fra scenekanten at hun ikke har noe i mot å bli filmet og tatt bilde av, til høylydt applaus fra publikum.

Mot slutten av kvelden demonstrerer Øyas bookere igjen sitt talent for å få tak i legendariske kultband, når ingen ringere en Primal Scream inntar scenen. I løpet av sin mangeårige karriere har bandet fra Skottland vært innom det meste som finnes av sjangere. Under årets Øyakonsert har de imidlertid valgt å gi rocken, og kanskje ikke uventet, det årsgamle albumet Riot City Blues hovedfokus. Allikevel, dette er Primal Scream, og ikke uventet finner en rekke dronete elektronika og rytmiske elementer veien inn i lydbildet, og vi får heldigvis også servert låter fra bandets kanskje aller beste album, Screamadelica fra 1991. Tradisjonen tro representerer vokalist Bobby Gillespie det ultimate innenfor sjangeren rockestjernecool, og er ikke den mest meddelsomme på scenen. Faktisk går han gjennom hele settet uten å si et eneste ord til publikum. Den rollen overlater han til bandets bassist, som i en liten sjarmoffensiv dedikerer en av låtene til Ole Gunnar Solskjær. Konserten avsluttes med allsang og et aldri så lite publikumsfrieri i form av deres kanskje mest kjente låt, Rocks.

Primal Screams Øyakonsert går neppe inn i historiebøkene som deres beste noen sinne. Til det inneholdt den alt for lite av den intensiteten og aggresjonen som kjennetegner bandet på plate. Imidlertid er det hevet over en hver tvil at det å se det nærmest legendariske bandet live nok var et høydepunkt for mang en sliten festivaldeltaker. Det står da som noe av et paradoks at bandet var ”forvist” til scenen på Sjøsida, mens BigBang fikk avslutte Øyafestivalen på den langt større Enga-scenen.

Dette lille feilskjæret til tross, etter å ha vært fast gjest på Øyafestivalen over flere år, våger jeg å påstå at årets utgave representerer et foreløpig høydepunkt i Øyas historie, med et helt fantastisk program. Ekstrapoeng utdeles også for å ha inkludert så mange norske artister. For meg personlig kom de største høydepunktene i form av Rockettothesky, Architecture in Helsinki, Lady Sovereign, Gogol Bordello og New Violators.

Allikevel, Øyafestivalen 2007s store vinnere og sjarmtroll? Matt & Kim. Er du som meg, og enda ikke har fått nok av lykkepillene fra New York, anbefales det sterkt å ta en tur innom nettet og søke opp deres video til Yea Yeah. En moderne klassiker.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Koop - Waltz for Koop

(Superstudio Blå)

Svenske Koop imponerer med sommerlett og sval jazz, i det som trolig er den mest behagelige utgivelse så langt i år.

Flere:

Giant Sand - proVISIONS
TV on the Radio - Dear Science