Melankolske nordlendinger: Et intervju med Madrugada

- Vi er folk som viser våre musikalske ideer og tanker ved å spille plater for hverandre, og på den måten få frem hvordan vi tenker og komme med ideer å spinne videre på.

Uten egentlig å ha altfor mye å berette gjennom sine tekster eller musikk, lykkes den norske kvartetten Madrugada å få følelser i opprør og sinnstemninger til å koke. Være seg Dum Dum Boys' vokalist Prepple Houmb som spytter ut "homo" fordi han føler sin manndom truet, et smeltet kvinnehjerte bedåret av vokalist Sivert Høyems uttrykksfulle vokal eller en musikkfan fascinert av Jon Lauvland Pettersens rytmisk sikre tromming. Sikre tegn på at man har med ekte rockestjerner å gjøre.

Madrugada er ekte stilister som lykkes i å formidle stemninger og atmosfærer som overgår tekstene nedfestet på et stykke papir eller notene plassert etter hverandre. Med suggestiv kraft og repetetive gjentakelse maler de opp tablåer av paranoid angst, redsel for ensomhet, sårt savn og kjærlig lengsel. Overbevisningen er sterkere enn hos de fleste andre norske rockeband, tross en rekke feilskjær både i utøvelse og i regi.

Det som hele tiden blir bæreplanken og det essensielle er den pasjon og formidlingsglede som hele tiden ligger bak de oftest melankolske tonene som nordlendingene skaper. Jeg ville ta og føle på denne følelsen, og beveget meg tett opp til bandet. Stedet er Athletic Studio under en av de første dagene av innspillingen av EPen Dead End Mind.

Bandet tegner frem et bilde av en urban virkelighet i de stille timene mellom natt og morgen hvor folk enten er på vei fra pub til seng eller på etterfest. Et tidspunkt da mange av de sosiale sperrene og lagene er i ferd med å løses opp og ekte følelser er på vei til å skinne igjennom. Individene viser seg som redde, ensomme og sårbare og har lagt av seg det verste laget av kulhet. Vi treffer kvartetten under helt andre forhold.

Det er en svært solrik og varm dag. Mens den resterende trioen er opptatt med instrument og vokalpålegg til låten If I Only Had My Guitar setter vi oss på trappen utenfor Kai Andersens studio i Halden sentrum med Robert Burås, som har gjort sin del av arbeidet natta før. Utstyrt med hver vår kaffekopp og etter hvert også hver vår notatblokk. Det blir et par timers utveksling av musikkopplevelser i allmenhet, glede og fascinasjon og et innblikk i Roberts syn på Madrugada. Stikkord som kommer til å prege store deler av dagen som vi tilbringer sammen med nordlendingene. Man kan sikkert angripe bandet for mangt og mye. Det som man skal holde seg for god til er å betvile deres genuine og oppriktige interesse for musikk.

Fruktbar pasjon
- Vi er folk som viser våre musikalske ideer og tanker ved å spille plater for hverandre, og på den måten få frem hvordan vi tenker og komme med ideer å spinne videre på. Dette er i grunnen ganske naturlig da ingen av oss har noen teoretisk musikk utdannelse eller noe sånn, forklarer trommis Jon Lauvland Pettersen, som også er tilstede.

Respekten og ydmykheten i forhold til andre artister er en viktig del av Madrugadas vei inn i musikken. De føler seg klart som en del av en lengre musikktradisjon og vet å betale tilbake noe av gjelden, enten det er i form av opptredener på bursdagsfesten til Bob Dylan eller i form av medvirkning på Neil Young-tributen Everybody Knows This Is Norway, hvor bandet gjør Thrasher. Burås bidrar også med sideprosjektet My Rhyme (oppkalt etter Roky Ericksons All That May Do Rhyme) sammen med Frode Fivel fra de utflyttede kunstskolestudentene i Hello Goodbye.

En annen måte å markere takknemlighet og gi uttrykk for sin sterke lidenskap for musikk kom til uttrykk da de inviterte det amerikanske bandet The Gunga Din over til å spille support for Madrugada på Rockefeller i desember 1999, og betalte flybillettene for New Yorkerne. En pasjon som er svært fruktbar:

- Om det hadde vært opp til oss så hadde vi gitt ut en ny plate hver niende måned ved siden av EPer med ekstralåter. Det er noe med dette å være på et stort selskap som begrenser utgivelsesfrekvensen, selv om vi ser oss selv som et indie-band, slik vi blir oppfattet i Europa hvor vi har en slags kult-status og spiller for alt fra 3-400 personer i Sveits til 1000 mennesker i Berlin, mener gitaristen.

Den kommende EPen viser et mer variert og mangesidig Madrugada og en lysere utgave av bandet.

Schizofrent sprikende
- Det er et schizofrent uttrykk i bandet som spriker i mange forskjellige retninger. EPer gir oss større musikalsk frihet og mulighet til å vise frem andre sider av bandet og å gjøre ting som ikke passer så bra inn på albumene våre. Her kan vi være musikalsk mer ærgjerrige og modige. Vi vet ikke på forhånd resultatet av en innspilling, men under arbeidet med The Nightly
Disease var bandet preget av mange uforløste konflikter både på det personlige planet og musikalsk, noe som ble forløst gjennom musikken. Det kan være en veldig fin måte å få ut aggresjon og spenninger på, gjennom musikken.

Vi fortsetter med å prate om bandets forkjærlighet for mini-albumet eller den utvidede singelen:

- Det er på mange måter det klassiske rockeformatet. Her får artistene plass og mulighet til å gjøre annerledes ting som ikke passer inn i de større sammenhengene som et album kan være. Album må jo være mer helhetlige. EPen har jo også mange andre fordeler. Det er en bra måte å holde oss i gang på mellom innspillingen av våre fulllengdere, synes gitaristen.

Bandet forteller også om veldig god mottakelse og mye respekt for disse mindre profilerte låtene:

- Vi har mange ganger fått høre fra publikummet vårt at våre beste låter er B-sider på EPer, og har hørt disse låtene spilt flittig på utesteder i både Oslo og Europa. Morsomt var det også å treffe grekere som ville høre vår versjon av Karl Storm Andersens låt (i spissen for Halden-stoltheten Ghost Riders på tidlig 1980-tall, journalistens kommentar). Don't Let the Flowers Down som jo bare finnes på Jeg Gleder Meg Til År 2000-albumet som NRK P3 ga ut for noen år siden. Hvordan de har fått tak i dette kan man jo bare lure, smiler han.

Rett band til rett tid
Om tilegnelse og opptak av den musikalske tradisjonen er en nøkkel til å forstå Madrugada er hardt arbeid, målbevissthet og ærgjerrighet en annen viktig forståelsesmekanisme. Madrugada er av den musikkskolen hvor man snarere ser bra musikk som et slags håndverk, der man kan gradere seg høyere og høyere over tid.

- Mye av den suksessen som vi har opplevd i Norge skyldes nok at vi var rett band til rett tid. Vi kom inn i norsk musikk på et tidspunkt da det var et aldri så lite vakuum etter flere av de gamle store artistene og hadde i likhet med artister som Cave, Cohen og Cash et musikalsk uttrykk som passet den norske folkesjelen veldig bra. Fra våre første konserter rundt omkring i Norge har vi alltid hatt veldig fin oppbygging og progresjon. Du kan ta Trondheim som eksempel; hvor vi først spilte på Stormkjelleren for 50 personer, for så neste gang å spille på Veita Scene for 3-400 personer. Sist vi var der spilte vi på Samfundet for over 1000 mennesker. Vi har aldri vært redde for å satse og har brukt den tiden vi trenger. Jungeltelegrafen har vært et veldig bra instrument for vår fremdrift. Samtidig har det vært utrolig viktig at vi har hatt et plateselskap i ryggen som har vært villige til å satse på oss, og har bidratt med turnestøtte når dette har vært nødvendig, sier han ærbødig.

Nærhet mellom band og publikum
Men det finnes ingen snarveier til suksess verken i norsk eller i utenlandsk platebransje. I stor grad handler veldig mye om nitidige studier i låtskriverkunst, øving og heftig turnering. Den som vil leve av sin musikk må også igjennom en del traurige opplevelser. Burås minnes veldig godt bandets første spillejobb i Oslo:

- Vi skulle få 1500 kroner for en spillejobb litt utenfor Oslo. Når vi kom dit stod bare den ene halvdelen av PAen der, tilt ross for at vi var lovet at arrangørene skulle leie inn fullt lydanlegg. Etter at vi hadde spilt tok den ene arrangøren oss med på en liten omvisning. I det ene rommet ved siden av stod den andre halvdelen av PAen. Honoraret vårt gikk med til taxi til Oslo for oss og publikum som hadde kommet for å høre på, humrer Burås og legger til at de ikke alltid har gått i overskudd eller balanse på alle spillejobber bandet har hatt.

Ingen opptur uten nedturer underveis heller. Foran turneen for deres seneste album la bandet ned mye arbeid og energi i å skape et gjennomarbeidet liveshow. En av de første spillejobbene ble lagt til Studentersamfunnet i Halden, noen få stenkast ovenfor Athelitc Studio. Publikums reaksjonene var til å ta og føle på, og bandet følte de hadde gjort suksess. Dagen etter åpnet de VG og Dagbladet. Kritikerdommen var nådeløs. Madrugada ble angrepet for å ikke være et utadvendt rockeband a la Dum Dum Boys i stedet for å bli tatt på sine egne premisser. Et slag det tok bandet lang tid å komme over.

- Det er vanskelig å forstå eller å skjønne en slik kritikk etter at man har stått oppe på en scene og opplevd en veldig nærhet mellom band og publikum. Halden-konserten var en sterk opplevelse for oss, publikum ga uttrykk for å være rørt og vi var følelsesmessig beveget etterpå og følte vi hadde gjort en veldig bra konsert. Når man så får så sterk kritikk føler man seg misforstått. Til syvende og sist er det likevel publikums dom som er viktigst, innrømmer bassist Frode Jacobsen. Han vil gjerne komme med sitt synspunkt på denne konserten og understreke dette med musikkanmelderens ansvar.

Engasjerte nordlendinger
Bandet flirer over platedirektør Per Erik Johansens følelsesmessige engasjement i anledningen da C.C. Cowboy og nå soloartist Magnus Grønneberg fikk unngjelde for sin brors skriblerier i avisen noen dager i forveien.

- Det er nettopp noe av dette som vi liker med Per Erik og Virgin. De er nordlendinger som oss selv og lever seg inn i det de holder på med og engasjerer seg fullt og helt i det som de gjør, forklarer han, og bekrefter dermed ting Burås har fortalt tidligere på dagen med hensyn til valg av plateselskap.

Kvartetten og deres apparat må gjerne være hårsåre og mislike kritikk. Dette betyr ikke at bandet ikke kjenner sine egne begrensninger eller at bandet ikke streber mot å bli bedre:

Et eget sound
- Det tar lang tid og mye arbeid å skape sitt eget sound. De viktigste artistene har brukt år og dag på å foredle sine musikalske uttrykk. Fremdeles ser vi oss selv bare som læresvenner. Vi har håp om en gang i fremtiden å lage en klassisk rockeplate. Selv om vi selvsagt er veldig fornøyde med vårt siste album og synest den er veldig bra, vil vi alltid se fremover og streve mot å bli bedre. Vi er veldig bevisst på det at om vi gir ut en dårlig plate så forsvinner muligheten til å leve av musikken. Vi må hele tiden jobbe med å bli så bra som mulig og utvikle oss, mener Burås.

Bort fra byen
Vokalist Sivert Høyem som har flyttet tilbake til Sortland kort tid før jeg snakker med bandet, anerkjenner artister som Nick Cave for sitt målbevisste arbeid, og har beveget seg til barndomshjemmet for å komme bort fra mange av hovedstadens fristelser.

- Det er utrolig deilig å komme seg bort fra folk og ting en stund, og bare slappe av litt, mener han.

Men ren ferie er det på ingen måte!

- Jeg har satt meg mål om å lese en diktsamling hver dag, skrive så og så mye og får jobbet ganske mye når jeg er her oppe. Det trives jeg veldig godt med. I hovedstaden er det altfor lett å la seg friste av nattens fristelser, konserttilbud og lignende. Når behovet for denne typen kulturelle impulser blir for trykkende kommer jeg heller på besøk hit, medgir Høyem og berømmer nærheten til naturen og fiske i Vesterålen.

Langsiktige planer
Madrugada er ikke spesielt opptatt eller interessert i den stjernestatusen som følger med det å spille i et rockeband. Mange ganger kan det være mer plagsomt og volde mer bry enn det gir deg glede. De er likevel veldig takknemlige for å få jobbe med det som de liker aller best, nemlig å lage musikk og å få spille den for folk. Fremfor å bli stjerner vil de ha ett langt musikalsk liv:

- Vi vil heller være et litt mindre band som kan leve av musikk over lengre tid som Yo La Tengo eller for eksempel Guided By Voices som nå har holdt på i en 18-19 år, enn å bli store stjerner. "Rather travel in a ditch" som Neil Young uttrykkte det etter at han slo gjennom for alvor med Harvest og ble nødt til å spille for store og upersonlige menneskemasser, funderer gitaristen.

Moll
The Nightly Disease var en svært mollstemt affære preget av meankoli og dårlige sinnstemninger. Her fikk man se Madrugada på sitt aller mørkeste og aller mest desperate. Madrugadas låter har en imponerende flertydighet, men samtidig en nesten intuitiv følelse for vemod og melankoli verken The Walkabouts eller Midnight Choir skulle skjemmes over.

Gamle helter
De er såpass sensitive og følsomme at de får Dum Dum Boys vokalist Prepple Houmb til å gå fra konseptene å kaste ut beskyldningen "homo" til Høyem under en fellesopptreden i forbindelse med Bob Dylans 60 årsdag på Rockefeller Music Hall, rett etter at vi traff bandet i Halden. Hvor kanskje The Rolling Stones kan være en felles inspirasjonskilde for det sene 1980-talls mest kjente norske rockeband - som norske tabloidkritikere ønsket at Madrugada skulle overta rollen og funksjonen til - og dagens helter, er nordlendingene mye mer opptatt av poeter som Cohen, Cave og Dylan, som trønderne var interesserte i Aerosmith eller AC/DC. Burås og Jacobsen må gjerne dele trøndernes interesse for gamle rockehelter som Iggy Pop eller MC5 og legger til gamle garasjehelter som Love, The Cramps og Count Five.

Samtidig har de en annen mer vemodig side eksemplifisert gjennom forkjærlighet for musikken til artister som Gun Club, Giant Sand, Calexico, Palace og Smog. Det er lett å forstå at gutta trives i Athletic Studio med dets blanding av norsk og amerikansk musikkkultur.

Mange aviser har gitt et bilde av Madrugada som et veldig sammensveiset og enet band, både med hensyn til musikalske forbilder og sosiale former. Et bilde som kanskje ikke stemmer til hundre prosent. I øyeblikket bor de alle ulike steder, selv om de er på vei til atter å samles i en av Europas kulturelle sentra. Bandet er i ferd med å flytte til Berlin slik Iggy Pop, David Bowie, Nick Cave med flere har gjort før dem.

- I øyeblikket bor vi alle på forskjellige steder hvilket gjør at kreativiteten virkelig er på topp når vi først møtes. Vi lager hele tiden en masse nye låter og skisser til nye låter når vi først møtes, sier trommeslager Jon Lauvland Pettersen.

Demokratisk band
De timene som vi tilbringer i Madrugadas selskap merker man godt at de fire er barndomskamerater med en god tone seg i mellom. Man merker også at de har ulike funksjoner og roller sosialt og musikalsk som utfyller hverandre:

- Madrugada er veldig mye av et band og et demokrati på det høyeste. Alle har like mye å si for det musikalske sluttresultatet. Sånt er det også sosialt sett. Det eneste feltet hvor noen har mer og si en noe annet er tekstene, hvor Sivert styrer veldig mye selv. Det er naturlig ettersom han skal stå å synge dette. I det siste har også vi andre begynt å komme med noen innspill og forslag på dette området, forteller Burås og bruker låten If I Only Had My Guitar som eksempel på en dugnad mellom ham og Høyem dagen i forveien, hvor de andre har kommet med dagen etter og finpusset og fikset til låten etter deres grunnide.

No depression
De fire gutta fra Stokmarknes, Sortland og omegn må gjerne være ganske tradisjonalistiske og bakoverskuende i sitt utvalg av musikalske inspirasjonskilder og referanserammer, men lar ikke musikken sin stanse opp i dette kulturbeitet. De vil gi musikken sin et mer moderne og kontemporært tilsnitt og føler seg misforstått av de mange som oppfatter dem som et reaksjonært eller bakoverskuende band trygt plassert i et slags Americana og som en del av "no depression"-bølgen.

- Mye av skylden for dette må vel norsk presses misforståelse av at vi ga den ene EPen vår tittelen New Depression og at folk med det oppfattet oss som et no depression band. I Norge har jo den amerikanske musikken alltid stått sterkt og også i Nordland finnes det noen fanatiske tilhengere av amerikansk rootsmusikk som skrives i magasinet No Depression. Vår musikk er mye mer groovebasert og messende en noe av denne og benytter seg av monotone repetetive partier som vi har hentet fra den elektroniske musikken. Dette kan du høre veldig tydelig i låter som Hands Up forklarer trommeslageren.

Jon Lauvland Pettersen er opptatt av den elektroniske musikken som en inspirasjonskilde for bandet og at bandet har nærmet seg et mer samtidig musikkuttrykk siden den mer tydelig Americana-inspirerte debutplata. Her har man skjønt effekten av rytmisk repetisjon som en suggestiv understrekende kraft til å mane frem bilder og sinnstemninger. Den oppmerksomme lytter vil merke seg et mer groovebasert og messende uttrykk på en del av de nyere låtene til bandet. Til og med elektroniske hjelpemidler kan taes i bruk hvis de tilfører musikken vår noe.

- Vi er et organisk band, men ble inspirert til å benytte elektronisk instrumentering og "tankegang" gjennom artister som Death in Vegas, Stereolab og (crossoverartister som) Primal Scream, uten at vi for den del glemte det musikalske utgangspunktet som mange oppfatter som en plass i det tradisjonalistiske Amerika. I forhold til debutplata bærer The Nightly Disease veldig preg av dette som vi lærte av den elektroniske musikken med tanke på oppbygging av musikalske stemninger, forteller Jon Lauvland Pettersen viss bror Tomas - som også er med i Perculator - steppet inn som vikar for Frode Jacobsen på bass under årets Roskilde-festival.

The blues
Burås snakker også om hvordan de ulike bandmedlemmene har forskjellig musikalsk bakgrunn og preferanser, og hvordan de på denne måten utfyller hverandre og gir det musikalske uttrykket som helhet en ny identitet gjennom sammensmeltning av ulike musikalske ideer og -tradisjoner. Selv er han veldig inspirert og opptatt av bluesen:

- Denne formen for musikk har en unik evne til å skape følelser, mener han og nevner Link Wray som et eksempel på en artist som har påvirket gitarspillet hans. Jeg vokste opp på et lite sted - Vassdalen - hvor tilgangen på musikk ikke var den aller beste. Derfor er mye av den musikken jeg har vokst opp med ganske mye klassisk musikk og klassiske kilder som Led Zeppelin og andre platesamler-greier. Det var først når jeg ble eldre at jeg oppdaget den alternative musikken og mindre kjente ting. Min mor var veldig glad i Cohen og det gjorde sterkt inntrykk. Det samme gjorde Billie Holiday og hennes Strange Fruit. En utrolig vakker låt med en fascinerende historie rundt seg. Det samme gjorde Elvis. Min mor var gift med en fyr som hadde en del Kizz-plater. I min barndom fikk jeg for meg at Gene Simmons var farlig og at han hadde noe med Elvis' dødsfall å gjøre. Det fikk meg til å skrive på penalet og en del andre steder "Kizz killed Elvis". Senere fikk jeg en kompis som lærte meg å like Tom Waits og sånn. David Roback fra Mazzy Star har også gjort sterkt inntrykk på meg musikalsk. I en periode når han hadde norsk kjæreste og bodde i Oslo, hadde vi mange inspirerende samtaler om musikk som lærte meg mye. Ellers er det 3-4 store artister som alltid vil stå seg for meg: Cave, Cohen, Dylan og Cash, mener Burås.

Madrugada må låte både spartansk, monotont og tidvis ganske ensidig, men bak den tilsynelatende ganske mollstemte og triste atmosfæren finnes det skimt av håp og en forløsning. De angstridde karakterene til Høyem finner alltid veien videre og klarer seg gjennom både paranoide fryktreaksjoner og redsel for å være ensom og forlatt.

Rimbaud
Det er viktig å skjønne at Madrugada er fire forskjellige personer med ulik innstilling og forbilder innenfor musikk. Dette reflekteres også musikalsk og er en viktig grunn til at Madrugada aldri blir kopister, selv om man ofte kan høre spor av andre artisters musikk eller musikalske ideer. Vi lar Høyems uttalelser om tekslig inspirasjon illustrere metodikken her:

- På samme måte som Rimbaud var en inspirasjonskilde for Dylan og Jim Morrison kan jeg inspireres av forskjellige poeter uten at det nødvendigvis alltid høres like klart og tydelig i våre tekster eller musikk, forteller Høyem.

- Det er mer snakk om en slags inspirasjon. På samme måte som jeg kan settes i gang etter å ha sett en bra film eller å ha vært på fylla. Eksempler på inspirasjon jeg har hentet gjennom film kan være Jarmusch-filmene Ghost Dog og Dead Man som begge har gitt meg mye. Den siste hadde jo også Neil Youngs musikk, forteller han. Hver eneste låt er en eneste musikalsk dragkamp om kontrollen over uttrykket ikke i en egoistisk forstand.

Sivert Høyems uttalelse om at han aldri riktig (selv om dette er en artist han respekterer og liker) har sett storheten til The Rolling Stones fordi bandet ikke har skrevet noen virkelig gode tekster både irriterer og terger Frode Jacobsen og Robert Burås som er barka Stones-fans, og mener at om man vurderer Stones med utgangspunkt i tekstene deres har man ikke skjønt noen ting.

Om likegyldighet
Meningers mot og friksjon er en nødvendighet for den kreative strømmen til et band syns de alle. De er også svært overrasket over norske artisters manglende bevissthet og redsel for å mene noe i tekster, intervjuer eller i offentlighet generelt.

- Mange artister og aktører i norsk platebransje i dag er vel altfor kyniske og opptatte av å ikke støte fra seg noen potensielle platekjøpere og ender derfor opp som ganske likegyldige og intetsigende. Generelt syns vi nok at de fleste norske artister er altfor unnvikende og vage i forhold til å gi uttrykk for politiske meninger eller samfunnskritikk. Som artist bør man benytte seg av den posisjon og mulighet man har til å gi uttrykk for viktige ting og si sine synspunkter på aktuelle problemstillinger og hendelser. Dette sier vi uten egentlig å være noe utpreget politisk band. Det er kun deler av det som følger med ved å være menneske, mener Frode Jacobsen som er overrasket over at bandets utspill mot bruntrøyene i Fremskrittspartiet og deres velgere ble oppfattet som radikalt eller oppsiktsvekkende.

- De fleste er nok altfor redde for sin egen posisjon og mer opptatt av å selge plater enn å være bra mennesker og å gjøre sin samfunnsplikt som borgere, avrunder Jacobsen.


comments powered by Disqus

 



Linda Fjellstad
2006-11-08madrugada

Hei der.Er en nordlenning som har flyttet til sogn og fjordane.Er i gang med og starte eget firma og skulle i den forbindelse hatt kontakt m et av medlemmene i madrugada.Kan dere hjelpe?

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo