Reportasje: Moldejazz 50 år

Siden den spede starten i 1961 har ikke Molde forblitt det samme. Er det mulig å kombinere jazz og folkefest?

Det er fredag på Molde Jazzfestival. Etter fire dager med pøsende regnvær har solen endelig tittet frem. Tirsdag fikk jubileumsfestivalens store stjerne, bop-legenden Sonny Rollins, merke værgudene til gangs. Bare rundt 1500 møtte opp, på en scene med plass til 8000.

Tidlig på formiddagen, i en campingvogn malt i norske farger, sitter Kent Are Kvalsvik og Don Frøsytadvåg fra Fosnavågen. De har vært på festivalen siden mandag, men har ingenting å utsette på hverken festivalen eller det dårlige været.

- Vi har det fantastisk her. Været er alltid fint på jazzfestivalen. Om det er jubileumsfestival bryr vi oss ikke så mye om. Det blir sikkert minst like moro som i fjor, begynner Kent Are, som er på festivalen for andre gang.

Ikke for musikken

De to kameratene er imidlertid enig om at det ikke nødvendigvis er musikken de er kommet for.

- På onsdag var vi på Missy Elliot og Karpe Diem. Det var utrolig kult, og regnet var ikke noe problem. Vi fikk utdelt noen ponchoer, sier Don, før Kent Are skyter inn.

De to innrømmer at de er her for selve festivalen, og ikke er så interessert i konsertene nede i byn.

- Vi er jo her mest for å ”treffe nye folk”, for å si det pent, forklarer Kent Are.

DJ Tiesto

Tross liten interesse for jazz, har de forståelse for festivalens musikkprofil.

- Det er jo jazzfestival. Kjære vene! Vi er jøssere vi (en sunnmørsk variant av en skøyer. journ.merk). Man kan jo ikke forvente annet heller, sier Don.

- Men det kunne jo vært mer som ikke hadde med jazz å gjøre. For det er jo tross alt det som trekker folk, og får festivalen til å gå rundt, skyter Kent Are inn.

Siden det er jubileumsår spør Groove de to kameratene hva som ville vært en perfekt booking. Etter en lengre tenkepause tar Kent Are bladet fra munnen.

-Det måtte jo vært en DJ. Men jeg kommer ikke på hva han heter. Vent litt, sier Kent Are, og forsvinner inn i campingvognen. Tunge beats kommer ut av vognen, og plutselig lyder det;

- Tiesto! DJ Tiesto, for faen!

Sjangerovergripende

Denne fredagen stod det mangslungne spesialprosjektet Sula Art Ensamble/Motorpsycho/Trondheim Jazzorkester/Trondheim Solistene på scenen på Romsdalsmuseet. Ved hovedinngangen møter vi Hans-Olav Solli, markeds- og sponsorsjef for Molde Jazzfestival.

Det tar imidlertid tid før intervjuet kan starte. På få meter møter Solli både venner, familie og bekjente. Alle skal hilses på og prates med. Til slutt innser Solli de mange forstyrrende elementene, og geleider oss inn i en av museets hundreårgamle stuer. Her forteller han at jubileet ikke har vært et påskudd for mimring eller booking av store, kommersielle artister.

- I år har det vært viktig for oss ikke å jage de kommersielle artistene. I steden har vi, som jubileumsfestival, forsøkt å sette fokus på kjerneprosjektene våres. Når det er sagt, så er jo faktisk Sonny Rollins et enormt trekkplaster, og den største nålevende jazzmusikeren. Dette har det vært svært viktig for oss å formidle til publikum.

Han nevner også årets konsert med Karin Krog, som åpnet festivalen i 1961, som et stjerneeksempel på det som kunne vært en mimrekonsert.

- Men hun har fortsatt mye å melde, og generelt har vi også i år forsøkt å peke fremover sjangermessig. Se bare på konserten med Motorpsycho. Trenden er slike sjangerovergripende ting, og i fremtiden tror jeg vi får se mye mer av dette, sier Solli.

Breddefestival

Blues Brothers konserten på Romsdalsmuseet i 1989 blir regnet som en skillelinje i festivalens historie. Den rendyrkede jazzprofilen ble da forlatt, til fordel for kommersielle, pengeinntjenende artister. Siden har storheter som Bob Dylan, Van Morrison og Leonard Cohen vært gjester, og gjort festivalen til en folkefest.

Senest under årets festival hevdet jazzskribent Arild Rønsen at man like gjerne kunne booket Ole Ivars for å gjøre folkefesten komplett. Solli har en mer pragmatisk holdning til dette.

- Det skjedde definitivt noe på 80- og 90 tallet, hvor den endret seg både i omfang og besøksantall. De siste 20 årene har definitivt jazzfestivalen vært en folkefest, men jeg vil fortsatt insistere på at den er begge deler, både jazz- og folkefest.

- Festivalen er rett og slett for alle, og mye av årsaken til dette er at lokalbefolkingen, som kanskje ikke alltid er like interessert i selve jazzen, har tatt festivalen til seg. Mange i Molde og omegn ser på den som Moldes åpning mot verden, forklarer Solli.
In residence

Når Groove møter årets ”artist in residence”, Nils Petter Molvær, bader Moldefjorden i sol, og i horisonten kan man skimte de asurblå sunnmørsalpene, som fortsatt bærer spor av årets kalde vinter. Molvær selv er akkurat ferdig med forberedelsene til morgendagens tradisjonelle konsert, Break Of Day, som begynner klokken 07.00.

- Det er veldig ålreit å få være i den posisjonen jeg er nå, og å få spille masse konserter. Samtidig er det veldig utfordrende å omstille seg i forhold til alle artistene og konstellasjonene jeg spiller sammen med. Men nå begynner jeg å merke kjøret, og i natt var det fest på hotellrommet over meg i tillegg, gjesper Molvær.

Han har all grunn til å glippe med øynene. På fem dager skal han nemlig holde hele seks konserter. Selve konseptet ”artist in residence” er i år ti år gammelt, og artister som Terje Rypdal, Chick Corea og Marilyn Mazur har tidligere fått det ærefulle oppdraget. Allerede for et halvt år siden visste Molvær at det var hans tur.

- Det lå vel mye i kortene at det kom til å bli meg i år, siden både jeg og festivalen fyller 50 år. Derfor har jeg visst om dette en stund, og jeg har brukt de siste fire... Nei, vent. Det siste halve året har jeg brukt til å sette sammen ulike konstellasjoner, og finne artister som jeg ønsker å spille sammen med.

På hjemmebane

Nils Petter Molvær vokste opp på øyen Sula, få timer fra Molde. Jazzfestivalen er derfor noe helt spesielt for han.

- For meg er det litt hjemmebane å være her. Jeg begynte å besøke Moldejazzen allerede i 1975/1976. Musikken og energien fra den gangen var helt unik, forteller Molvær, og mimrer tilbake.

- Jeg husker spesielt jammene på Alexandra, og av en eller annen grunn wienerschnitzlene jeg spiste. En merkelig ting å huske, men det er sånne ting som sitter igjen.

Det tette programmet gjør det vanskelig for Molvær å nyte andre konserter. Litt har han likevel fått med seg.

- Jeg så Puma, vinnerne av Jazzintro i 2006, i går. Det var en utrolig fin konsert. Ellers går mye av tiden til å gjøre soundchecker, skape logisitkk og fokusere på neste konsert.

Folkefestival

Siden Molvær besøkte festivalen for første gang har mye endret seg. Han er likevel usikker på hvordan dette har slått ut.

- Jeg vet faktisk ikke om det er negativt eller positivt at festivalen har blitt større. Festivalen er jo ikke lenger så intim og koselig som før, men de enorme konsertene de siste årene veier på mange måter opp for dette. Tenk bare på at Miles Davies spilte her to år på rad (1984/85), sier Molvær, før han tenker seg om.

- Men det var jo store konserter før det også. Weather Report og Joe Zawinul var her allerede i 1971.

Molvær tror en naturlig utvikling, er årsaken til at Molde Jazzfestival kan feire 50 års jubileum.

- Man ser festivaler gå dukken hele tiden. I Molde har de imidlertid greid å skape en livskraftig festival, som har fått utvikle seg gradvis. Samtidig har de bygd en festival både for musikkelskere og dem som bare er her for festivalfølelsen. For mange er faktisk jazzfestivalen nærmest noe rituelt, sier Molvær, og ser seg rundt.

- Når været er som nå, er Molde Jazzfestival helt unikt, sier Molvær.

Etter den hektisk uken på Molde tar han en velfortjent ferie, før han til høsten starter to nye turneer. Han kan også avsløre at det er flere album på trappene.

- Jeg har vært i kontakt med gutta i Margarets, og håper å få leie studioet deres på Giske i 14 dager. Ønsket er å lage to-tre album som jeg kan gi ut i løpet av et år, avslutter Molvær.

Mageverk

Tore Strøm har fått den heldige, men slitsomme, oppgaven å være artistkontakt for Molvær. Når vi treffer han utenfor Molde Domkirke, hvor Nils Petter Molvær har soundcheck, er han imidlertid mest opptatt av morgenens ”Break Of Day”.

-Helt fantastisk. En sart, mediterende konsert, med over 1500 publikummere klokken 07.00. Det var helt magisk, og Nils Petter har vondt i magen nå, fordi han spilte så lyse toner, forklarer Strøm energisk, og viser hvordan Molvær brukte hele magen for å nå de høye tonene.

Selv har Strøm vært frivillig i 20 år, de siste fem årene som bandkontakt for ”artist in residence”. Blant artistene han har passet på, er celebriteter som Eric Clapton, Gary Moore, Van Morrison og Paul Simon. Han er enig med reklamesjef Hans-Olav Solli at årets trekkplaster er Sonny Rollins.

-Selvfølgelig er det Rollins som er årets store artist. Men vi skal ikke glemme at hele programmet er godt og variert, med både lokale, nasjonale og internasjonale artister.

”Negre” i gaten

Han er ikke i tvil om det er mulig å kombinere jazz og folkefest.
-Jeg tror ikke det er noe enten eller. Selvfølgelig er det en jazzfestival, men det utelukker ikke at det også kan være en folkefest. Festivalen er for publikum, som jo er alle dem som kommer hit.

Likevel mener Strøm at festivalen var annerledes før, og at den har endret seg både på godt og vondt.

- Jeg liker å si at en festival aldri kan bli ferdigskrevet. Da er den plutselig blitt et slags statisk diktatur. Den eksotismen de første festivalene representerte, og ikke minst at vi hadde mye bedre tid til artistene, tror jeg likevel vi aldri får tilbake. I 1961 skrev for eksempel lokalavisen her at man mellom 11.30-12.00 kunne se ”negrer” i sentrum (Dette var ordet man brukte den gang. journ.anm). Det er med andre ord ikke bare festivalen som har endret seg.

Gitarsolo
Gjennom historien har Molde Jazzfestival fått rykte på seg for en unik behandling av artistene, noe som gjør at mange av dem ønsker seg tilbake allerede ved avreise.

Strøm tror dette er fordi at de frivillige på jazzfestivalen behandler artister ikke bare som artister, men gir dem også muligheten til å være vanlige folk. Han kommer plutselig på en av mange historier fra tiden som frivillig.

- I raideren til Ulf Lundell stod det at han skulle hentes på flyplassen i egen limousin. Da han landet på flyplassen var han ikke klar over at managementet hadde satt dette på raideren, og spurte hvem bilen var til. Da vi forklarte at bilen var til han, tok han gitaren sin, la den i bagasjerommet, og gikk inn i den andre bilen til resten av bandet. Sjåføren av limousinen, som hadde sett for seg en berikende samtale med Lundell, følte seg nok litt snytt da han bare fikk frakte gitaren, forteller Strøm lattermildt.

Alle foto: Anette Holth Hansen



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Gerd og Otto - Et Luftslott på Månen - Kapittel 1: 1934-1948

(Normann)

En forbilledlig presentasjon og en bauta over Otto Nielsens talenter som låtsmed.

Flere:

Diverse artister - Do You Know House? - Volume One
Ben Weaver - Hollerin' At a Woodpecker