Konsert: The Magnetic Fields

The Magnetic Fields, Gamle Logen 30. juni: Uten spor av verken skingrende gitarer eller spesielt godt humør, sjarmerte Magnetic Fields atter en gang Oslopublikummet: denne gangen på ærbødige Gamle Logen.

Relaterte sider:

Konsert: Oh No Oh My

Infinitely late at night
Etter en snarvisitt innom våre naboer i Sverige, var de fem involverte i The Magnetic Fields tilsynelatende ganske lei av å være på turné. Ikke nok med det, de var ganske drittlei av å fremføre sitt eget materiale, og ikke minst av rusmidler. Tilsynelatende sa jeg; for en fremføring med dette bandet er mer en teatralsk performance enn én normal konsert – det er mer snikksnakk enn seriøs dialog. Og på samme måte som et improvisasjonsteater var bandets fremføring på Gamle Logen i Oslo først og fremst et spill for galleriet – intet annet sted var det derfor mer passende å la sin omreisende teatertrupp få utspille seg fritt enn i det ærbødige og tradisjonsrike Gamle Logen.

Fra å være et lokale som har blitt anvendt høykulturelle, og småpretensiøse arrangementer som klesvernissager og andre lukkede visninger forbeholdt kultureliten, har nå booking og arrangementsansvarlige tatt en 360 graders vending og satset mer mot en "folkelig" profil. All honnør til de for det, for dette lokalet fortjener et stort publikum, og behøver ikke å være en kuriositet tilegnet kun de mest kulturelt oppegående. Denne mandagen på tampen av juni måned ble et vegkryss mellom det klassisk kulturelt dannede og de som simpelthen beveger seg innom hvor som helst for å oppleve en god konsert; begge grupper fikk hva de kom for.

Long forgotten fairytale
To sett spilte gruppen denne kvelden, og fremføringen igjennom var det knyttet enorm usikkerhet til hva som kom til å hende: backkatalogen til Magnetic Fields er nemlig fylt med så mange ulike twists at det er bortimot umulig å forutse hvilke instrumenter som vil bli hentet frem før neste låt. På tross av at svært mange låter ble hentet fra en av årets desidert beste album Distortion kom det aldri en eneste elektrisk gitar på scenen, det ble derimot en kveld for de små detaljer, og for store stemmer – for merkelige tekster og spontane dialoger.

Første del av kveldens settliste ble i hovedsak fremført av gruppens to kvinner. Den svært karismatiske Claudia Gonson og "nykommeren" Shirley Simms. Begge utstyrt med svært karakteristiske vokaler, som kom til sin fulle rett gjennom det lavmælte og nærmest akustisk anlagte livesettet. Noen avbrudd fra bandets frontfigur Stephin Merritt til tross; første del var damenes aften, og kanskje spesielt Claudia fikk ekstremt mye plass blant godlåtene No One Will Ever Love You, California Girls, Old Fools og I Wish I Had an Evil Twin, for å nevne en brøkdel av låtene som ble spilt.

Till the bitter end
Etter å ha avsluttet første sett med Water Torture og ha gitt publikum god tid til å hente seg mer å drikke, besøke toalettet og nyte en sigarett, var gruppen på plass på scenen igjen. Stemningen var var noe luftigere nå, og selv Merritt smilte litt innimellom sangene, men det aldri var overdrevent mye.

Der første del var mer fokusert mot nyere materiale skulle andre bli fylt med mye godsaker fra 69 Love Songs, I og Holiday, i tillegg til noen digresjoner i form av materialet til sideprosjektene flere av gruppens medlemmer er involvert i som The 6ths og Future Bible Heroes. De to andre medspillerene i gruppen John Woo (gitar) og Sam Davol (cello) ble tydeligere del av lydbildet, samtidig som Shirley Simms forsvant mer eller mindre helt ut.

Noe halvseigt mellomparti tiltross; under publikumsfavoritter som Papa Was a Rodeo og Lovers From the Moon traff The Magnetic Fields oss med full styrke, og applausen var rungende. Ekstranumrene Three-Way (som tydeligvis handler om gruppesex) og The Book of Love, gav de oppmøtte mer enn nok å fundere over. Dette var ikke som en helt vanlig kveld for noen av oss. For selv om mange kanskje hadde forventet, og håpet, å få se gruppen gjøre et livesett med lydbilde av frekk gitarfeed og doo-wop-koring, så var det vanskelig å finne noe musikalsk å utsette på denne fremføringen. Akustikken var perfekt, lokalet var herskapelig og gruppen virket omsider fornøyd.

Noe forvirret vandret vi ut med følelsen av å ha sett et band som er styrt av en manipulerende kontrollfreak; et sært vidunderbarn som ser på livet gjennom mørke brilleglass, men som naturligvis ikke klarer å være råtten tvers igjennom. Til det er motstandskraften i bandets materiale og personligheter altfor sjarmerende.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Television - Marquee Moon

(Elektra / Rhino)

Midt i punkalderen kom det frå New York ei plate som låt ganske så annleis. Så underfundig, så energisk og så visjonær at den aldri kan bli gløymt.

Flere:

The Sea and Cake - Everybody
Bryan Ferry - Frantic