Theatre Of Tragedy + Ram-Zet + Entwine – Rockefeller 14/5-02

Tre kritikerroste band, alle med nye skiver av relativt høy kvalitet i bagasjen, skulle vise hva de var gode for live på Rockefeller denne kvelden.

Entwine

Finske Entwine var første band ut, og det var et meget glissent Rockefeller som tok i mot dem Dette syntes dog ikke å plage bandet voldsomt, for de leverte absolutt en god vare. Først fikk vi The Pit fra albumet Time Of Despair, der en elektronisk intro etterhvert glir elegant over i en tung rockelåt, og videre utover i settet kom en god blanding av kutt fra nevnte skive og bandets forrige, Gone, før de avsluttet med nettopp Time Of Despair. Akkurat som jeg ble mektig imponert over hva Ville fra Him fikk til vokalmessig live sist de besøkte Oslo, ble det raskt klart at Entwines Mika Tauriainen er i besittelse av en minst like imponerende stemme.

Grunnen til at jeg trekker frem nettopp Ville er at Him er et band det er umulig å komme utenom når man snakker om Entwines referanser. Tunge gitarer, poprefrenger og en vokalist som skylder like mye til Chris Isaak som til Peter Steele og Andrew Eldritch. En slags popifisert goth-metal med andre ord, og det er ikke få finske band i denne gata som har dukket opp i løpet av 90-tallets siste halvdel (eller forandret seg stilmessig til dette soundet i løpet av perioden) - man kan nevne i fleng: Charon, Sentenced, Babylon Whores, 69 Eyes, Lullacry, To/Die/For osv osv. Saken er jo imidlertid at selv om disse banda har visse sterke likhetstrekk, leverer de alle absolutt sterkt nok materiale til å overleve! Dette gjelder definitivt også for Entwine. Det eneste problemet med dette bandet, bortsett fra at de ble avspist med typisk dårlig supportband-lyd, er at en del av låtene deres er farlig nære ved å havne i metal-ballade bagen. Gitarsoundet er tyngre live og synthpartiene mindre fremtredende, men det var heldigvis bare med Closer (My Love) de satte begge beina ut i hengemyra. Resten av det altfor korte settet var absolutt over godkjent, og jeg kunne godt tenke meg å se en hel konsert med dette bandet.

Ram-Zet

Etter litt kjapp scenerydding var det så norske Ram-Zet som entret scenen. Det er nå rundt et år siden sist jeg så dette bandet live, og jeg skal vel ikke påstå at jeg ble så veldig imponert over det de leverte den gang. Heldigvis bar bandet nå preg av at de hadde fått en del liveerfaring, og de var blitt mye mer samspilte. Imidlertid har Ram-Zet et vanvittig problem, det samme som preger studioinnspillingene; de har mange flotte partier, men ikke en eneste låt. Melodiene henger ganske enkelt ikke sammen, og det blir mye ”spill et parti - stopp - fyll på med litt synth - spill et nytt parti - stopp - fyll på med litt synth” osv. Dette er veldig synd, for når Ram-Zet er bra er de virkelig bra. Kvinnevokalpartiene fungerer godt, det samme med fiolinpartiene (i alle fall de gangene felelyden var skrudd høyt nok - dette varierte gjennom hele konserten). Zets skrikende vokal blir også en fin kontrast til kvinnevokalen, men som jeg også nevnte i anmeldelsen av bandets siste skive (Escape, 2002) hadde lydbildet kledd en slags goth-aktig vokal i tillegg. Det var også en del problemer med de samplede ”industrial” -lydene, de virket som om de hadde en tendens til å ikke begynne der de skulle, noe som jo gjorde lydbildet ennå mer rotete.

Bandet åpnet med de første kuttene fra deres siste plate, men videre utover i settet fikk vi også en del spor fra Pure Therapy, og de avsluttet med The Fall - åpningskuttet fra nettopp denne.

En ting som er veldig morsomt når det gjelder dette bandet er imaget deres, eller kanskje heller mangel på sådan. Vokalist Zet var vel lokalets eneste i hvit bukse og t-skjorte, vokalist Sfinx danser og ser ut som om hun er deltaker i en pornofilm, bassist Solem stiller i bar overkropp og batikkskjørt! En lett broget forsamling med andre ord.

Ram-Zet er et band bestående av meget kompetente musikere, men de har en tendens til å ville putte litt vel mange forskjellige og sprikende elementer inn i en og samme låt. Litt mer struktur og selvdisiplin kunne gjort dem godt, for hadde de fått hele låtene til å sitte og ikke bare en rekke enkeltstående partier kunne de virkelig ha blitt et band å regne med, det er nemlig svært vanskelig å finne andre de kan minne om.


Theatre Of Tragedy

Theatre Of Tragedy har ikke spilt mange konserter i Oslo i løpet av sin karriere, men denne gangen er det faktisk ikke mer enn et drøyt år siden sist. Imidlertid har bandet nå også det nye albumet Assembly å plukke låter fra, og mer poppa og fengende enn på nettopp denne skiva har vel bandet aldri vært. Til ergrelse for metalfansen spilte Theatre i all hovedsak låter fra de to siste skivene, i tillegg til Cassandra og Aæde (begge i lett moderniserte versjoner) og Siren fra Aegis albumet. Sistnevnte ble fremført i en sterkt omarrangert versjon med bare piano, litt akustisk gitar og Liv Kristines stemme.

Bandet sparket i gang med Machine fra sitt forrige album, og man lar seg umiddelbart trollbinde av Liv Kristines fantastiske stemme. Det er ikke mange andre rockevokalister som kan matche henne, det er sikkert! Raymonds ”snakkevokal” blir også en fin kontrast, selv om denne til tider nærmer seg det parodiske.

Som nevnt konsentrerte TOTs seg i kveld i all hovedsak om sine to siste album, men i og med at begge er meget sterke fungerte det meget bra, selv om det selvfølgelig er en og annen eldre låt jeg (og sikkert mange andre av de tilstedeværende) godt kunne tenke seg å høre. Det eneste virkelig merkelige valget må vel være å la industriallåta Reverie avslutte hovedsettet, men bandet dukket opp igjen og leverte et par ekstranummer.

Theatre of Tragedy er et band som har opparbeidet seg mye liveerfaring i løpet av de senere årene, og dette merkes svært godt. Det er noe lekent over konsertene deres, samtidig som alle riff og partier sitter som (unnskyld klisjeen) hånd i hanske. At ikke dette bandet får mer oppmerksomhet her hjemme er veldig merkelig. Men det er kanskje noe med at de er for rocka for pop-publikumet, ikke rocka nok for metallfolket, for syntha for industri- og alternativrockerne og ikke syntha nok for syntherne.

Kanskje... For de av oss som liker god musikk i alle sjangere, er det dog mye å hente hos dette bandet!



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Röyksopp - Senior

(Virgin)

Röyksopp har lagt den lystige Junior bak seg. Frem trer introverthet, minimalisme og briljans.

Flere:

Richmond Fontaine - Post to Wire
Ben Weaver - Paper Sky