LOW

Konsert: Low, John Dee, 26/11 (utsolgt)

Det var med visse forventninger jeg ankom et utsolgt John Dee for å oppleve Low. Sist de spilte i Oslo (2001) var det på So What! i forbindelse med den noe skuffende Things We Lost in the Fire. John Dee er større og luftigere, og egner seg egentlig bedre til å presentere sakral pop enn det trange kjellerlokalet i Grensen. Dessuten var årets Trust en solid opptur på platefronten, så alt lå egentlig til rette for en klassisk aften i selskap med Duluth-trioen.

De åpnet med åpningssporet fra Trust; (That's How You Sing) Amazing Grace, som er den best tenkelige måten å åpne en hvilken som helst konsert på. Jeg kan sverge på at det var engler som svevde over oss i noen minutter mens Alan Sparhawk og Mimi Parker sang denne inderlige bønnen av en pophymne. De fulgte opp med en beintung versjon av John Prine, og jeg fryktet at publikum ble satt på prøve under disse mest kompromissløse låtene, men salen fulgte bandet i respektfull stillhet gjennom hele konserten, og det står det faktisk resepekt av i Oslo i dag.

Det skulle raskt vise seg at Low konsentrerte denne konserten rundt låtene fra Trust. De tar ikke av på scenen, kommuniserer ikke særlig med publikum og beveger seg ikke mer enn strengt nødvendig. Live legger de seg også ganske tett opp til studioversjonene, med en noe mer barbert og råere form, så man kan ikke akkurat hevde at de er et veldig spennende liveband. De har heldigvis nok av låter til å trollbinde sitt publikum med, ikke minst på sine mest innsmigrende viser som In the Drugs og Little Argument With Myself. Under slike øyeblikk skapes en magisk stemning som få andre band er kapable til å matche. De viser hardere kanter på Canada og Sunflower, og det er nesten noe ironisk over det hele etter at gitarkaskadene på Canada har lagt seg og Sparhawk sier: "and now, back to the boring music" - og blir møtt med jubel! Selv om det ikke er noen pratemakere dette her, "I don't know what to say, really" (greit nok), så er de ikke humørløse. Som når de introduserer en låt med "by a norwegian band called Pink Floyd", og gjør en low-utgave av Fearless (fra Meddle). Ingen fulgte opp med You'll Never Walk Alone, heldigvis. Når man ikke har muligheter til så mye allsang så er allklapping et godt alternativ, og på sing-a-long vennlige La La La Song var det faktisk tilløp til ekte hallelujah-stemning i noen minutter. Munter og fengende er det en unntakslåt, og jeg gleder meg fortsatt over hvordan Low klarer å skape skjønn pop i takt med rytmen til en dvalende bjørn.

En konsert med Low må være som et rent vekkelsesmøte for de som virkelig forguder bandet. Etter en drøy time var det likevel en viss bevegelse blant publikum, og jeg tok meg selv i å kikke på klokken, klar til å dra fornøyd men ikke overlykkelig hjem. Fire ekstranummer skulle heve helhetsinntrykket betraktelig. Just Like Christmas (fra Christmas) måtte bare komme, og den skapte da også voldsom jubel, sammen med gåsehud-låt #1 Will the Night (fra Secret Name). Nå hadde bandet virkelig tødd opp, og tok villig requests fra salen. De heldige som fikk "sin" låt hadde vær så god å komme opp på scenen sammen med bandet. Dermed ble Dinosaur Act fremført som en kvintett der en av de lettere brydde publikummerne fikk en skrangle i hånden (han gjorde faktisk en riktig så god jobb). Til slutt stod Alan Sparhawk med armen rundt en strålende fornøyd fremmedkar og sang You Are My Sunshine, og da var vi egentlig like fornøyde alle sammen tror jeg.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo