Konsert: McCoy Tyner

Moldejazz, Bjørnsonhuset 17. juli 2006: McCoy Tyner Septet: Nok av rutine, manko på magi

Det er med litt ekstra respekt man setter seg i salen før enkelte konserter. Dette var tilfelle sist mandag, da selveste McCoy Tyner åpnet årets Moldejazz med sine seks håndplukkede musikere. Anledningen for septeten er Impulse! Records' 45 årsjubileum, og Tyner reiser rundt som en av de viktige bidragsyterne til selskapet.

Han kan å spille piano, denne mannen. Gammel som han er, fløt han av gårde på uhyre mange års spilleerfaring og viste et lydhørt publikum hvorfor han fremdeles kan dra fulle hus rundt om i verden. Den berømte kvinthammeren i venstre hånd var muligens litt fraværende, men fingrene fungerer fremdeles forrykende godt, og i perioder var det bare å sette seg tilbake og ta imot musikk av en usedvanlig høy kvalitet.

Trommeslager Eric Gravatt og bassist Charnett Moffett utgjorde trioen som ble det naturlige holdepunktet gjennom konserten. Gravatt kjørte unna i høy fart med sikkerhetsbeltet godt festet, for spesielt Moffett var et sprelsk variasjonsmoment, som med sin dansende gestikulering faktisk greide å sjarmere publikum, i tillegg til å basse en pianolegende verdig.

Blåserekken, som besto av trombone, trompet, alt- og tenorsaksofon, gjorde sitt til at dette ble fullverdig amerikansk akustisk jazz. Tendensen til køjazz var der, men flotte soli av for eksempel tenorist Eric Alexander reddet det litt store mangfoldet av musikere.

Publikum viste sin begeistring til det de hørte. Trombonist Steve Turre sjarmerte med sin solo på konkylier under Tyners komposisjon Happy Days, dessuten har bassist Moffett antakeligvis nokså nylig kjøpt seg en effektpedal som han gjerne ville vise oss. Men det er virkelig med vekslende hell hvor passende det er å slå til med billig wahwah-lyd på en kontrabass, rett foran nesa på et ellers så stilrent prosjekt. Innovasjon og forsøk på fremsyn er flott, men dette var på grensen til flaut.

Tyner er nå blitt en gammel mann, og jeg tror jeg ikke er så veldig krass i min penn når jeg mener han har sett sine beste dager. Slik kunne man i hvert fall oppfatte ham og bandet hans denne kvelden, som på tross av godt tempo og fine prestasjoner ikke ga helt etter forventningene. Det kom til meg flere ganger; her var ingen magi, bare en uant mengde rutine, og konserten ble nok en av disse man bare må få med seg fordi navnet er så stort.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


My Dying Bride - The Dreadful Hour

(Peaceville)

My Dying Bride gjør selvforakt, fortapelse og ubesvart kjærlighet til noe fantastisk vakkert.

Flere:

The Watch - Vacuum
Father John Misty - I Love You, Honeybear