Noah & The Whale, Parkteatret 9. april 2011

En konsert som sendte samtlige ut i den varme Oslonatten blide og fornøyde, etter å ha hørt en fantastisk konsert med et band som smiler – både fysisk og musikalsk.

Foto: Øyvind Rones



Det har gått ganske nøyaktig et år siden sist Charlie Fink og gjengen hans inntok den sexy og intime scenen på Olaf Ryes plass. Den gangen ble undertegnede vitne til et kunstverk av en konsert. Den magiske atmosfæren man får på en såpass fin scene som Parkteatret, var skreddersydd for Noah & the Whale. Fjorårets konsert ble imidlertid avholdt for en noenlunde halvfull sal, og når bandet nå er tilbake med den nye plata Last Night on Earth – for øvrig et mesterverk – så forventet jeg et stappfullt Parkteatret. Det fikk jeg rett i, og etterhvert som det imponerende oppvarmingsbandet Exlovers fikk konsertgjengerne i feststemning ble det snart stappa sjappe.

Rundt klokken halv elleve fikk vi servert en instrumental singalong-versjon av Queens klassiker Bohemian Rhapsody som en siste oppvarmingsinnspurt før gutta entret scenen. Det slo selvfølgelig an, i og med at folk hadde rukket å tømme noen halvlitere under den en og en halv times lange ventingen. Når bandet omsider nonchalant, men smilende spankulerer ut på scenen står jubelen i taket. Folket vet hva de er her for, og der er Noah & the Whale heldige. Jeg har inntrykk av at alle som kommer på konsertene deres kan låtene, har hørt platene gjentatte ganger, og akkurat det bidrar til en vidunderlig ramme rundt det hele.

Konserten starter friskt med låtene Blue Skies og Tonight’s The Kind Of Night, og når den fantastiske Life is Life fra den ferskeste skiva dras i gang, er det rett og slett helt herlig å være konsertpublikum. Den dype, særegne stemmen til Charlie Fink sitter som støpt i veggene på Parkteatret. Gutta smiler til publikum, og det samme gjør musikken.

Det har seg dessverre sånn, at på de fleste konserter vil det være en del småprating i de rolige partiene. Det er selvfølgelig veldig synd at de vakre melankolibombene blir tilgriset av småfulle svensker med munndiaré, men sånn er det nå engang når vi befinner oss på en såpass intim scene som Parkteatret.

Heldigvis vet Noah & the Whale å redde etternølerne som ennå ikke er overbevist over hva de er med på. En av 2000-tallets flotteste låter, Rocks and Daggers, fungerer helt enormt bra live, selv uten Laura Marlings vakre koring. Felefenomenet Tom Hobden stepper utmerket inn i harmoni med Charlie Fink, og på denne låten får han også vist seg frem litt ekstra. Felenummeret her er nemlig av det countryinspirerte slaget, og får publikum til å bryte ut i ekstase. Dette står for meg som konsertens høydepunkt - og noe jeg vil huske i lang, lang tid.

Etter at hovedsettet er avslutta med The First Days of Spring, får bandet som seg hør og bør trampeklapp og stormjubel. Dette fører selvsagt til at de returnerer, og byr noe overraskende på Old Joy, før publikumsfavorittene L.I.F.E.G.O.E.S.O.N, og 5 Years Time. De to sistnevnte akkompagneres selvfølgelig av allsang fra det livlige publikummet, og når gjengen går av, går vi alle ut i den varme Oslonatten blide og fornøyde, etter å ha hørt en fantastisk konsert med et band som smiler – både fysisk og musikalsk.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Television - Marquee Moon

(Elektra / Rhino)

Midt i punkalderen kom det frå New York ei plate som låt ganske så annleis. Så underfundig, så energisk og så visjonær at den aldri kan bli gløymt.

Flere:

William Hut - Versus the End of Fashion Park
Silverchair - Diorama