Built To Spill & Dinosaur Jr, Rockefeller 28. mai 2010

Over tre timer med to av 90-tallets viktigste støttespillere for annerledesungdommen, og over tre timer med fornøyelige påminnelser om at noe kan vare evig.

Foto: Christian Roth Christensen

Evig ung er en benevnelse som brukes alt for ofte om artister og kulturpersonligheter som for lengst har mistet sin relevans. Til eksempel ble Robert Redford omtalt som evig ung til langt inn på 90-tallet, noe som på den tiden var det eneste positive man kunne si om restene av hans karriere.

For mange sliter med å holde seg unge og relevante, og satser i stedet på et autentisk uttrykk og en rutinebasert utøvelse som man vet vil treffe blodfansen. Disse vil jo uansett storme til for både å høre gammelt (og noe nytt) materiale om og om igjen. Men for utenforstående vil dette kun virke som melking av gammel storhet, noe det alt for ofte er.

Dagens musikkscene er breddfull av skrekkeksempler på dette, og denne helgen sto i grunn denne konserten paradoksalt nært knyttet opp til to slike eksempler; sirkuskonserten med AC/DC og ikke minst fjasearrangementet Grand Prix. Begge er de evenementer som vet å utnytte gammel storhet til å smitte iver over på sitt publikum. Begge har de i tillegg en overstilistisk og rutinebasert tilnærming i sin gjennomførelse: Dette er ting folk kjenner igjen, og oppsøker år etter år.

Built To Spill

Dette var tanker jeg bet meg spesielt merke i når jeg entret Sentrum Scene denne kvelden. Både Dinosaur Jr. og Built To Spill grenser jo fint mellom det nostalgiske og rutinebaserte. Fra en objektiv røst vil svært lite av materialet virke veldig forbløffende og eksperimentelt med tanke på at begge har holdt det gående i snart 20 år, og mye høres i grunn ganske likt ut.

Med det sagt er det lite som trekker frem godfølelsen i én som å bevitne livefremføringer av låter man vokste opp med. Og både Dinosaur Jr. og Built To Spill har for mange vært en viktig støttespiller for annerledesungdommen som vokste opp på 90-tallet.

Built To Spill åpnet ballet. Lyssettingen var merkelig dyster under store deler av settet, men frontfigur Doug Martsch virket svært opplagt, og sang med karakteristiske bevegelser og en stemme som bragte mye godlyd og godt lynne hos publikum. Det var øyeblikk under BTS sitt sett som overgikk opplevelsene fra deres forrige Oslo-visitt hvor de fremførte 90-talls klassikeren Perfect from Now On, som i mine ører ble utelatt i sin totalhet fra settet denne gangen.

Built To Spill leverte en knallgod konsert, og spilte i nesten en time før Martsch proklamerte at det var tid for kveldens headliner. Før dette hadde de gått på tvers av diskografien, og servert en rekke undergrunnsklassikere i tillegg til noe nyere materiale, som Goin Against Your Mind og Hindsight.

Dinosaur Jr.

Etter en kort pause sto Dinosaur Jr. på scenen. Det første som skjedde var at vi ble fortalt at Murph hadde reist hjem fra turnéen og var erstattet av Kyle Spence, som også trommer i J Mascis soloprosjekt, J Mascis + The Fog. Dette bød ikke på nevneverdige problemer, da han utførte jobben med eleganse. Og det er jo uansett Mascis og Barlow som er bandets store trekkplastre.

De har imidlertid relativt ulik måte å fremstå på. Der Mascis trekker enda lengre inn i skyggen, begravd i en vegg av forsterkere, er Lou langt mer i bevegelse, og opptrer som det nærmeste Dinosaur Jr. kan være publikumsfrieri. Det er da også på de store hitlåtene at Lou virkelig gnistrer, og energien ser ut til å smitte over på den tilsynelatende mer gretne Mascis som i løpet av kvelden gjorde en gjennomført god vokalprestasjon.

Det var tydelig at begge bandene ønsket å vise frem spekteret i sine diskografier denne kvelden, og hvem kan la være å smelte av å høre en såpass gjennomtenkt og godt spredd setlist som dette. Man må ha vært der for å forstå det, men da jeg etter over tre timer på Sentrum Scene vandret ut i Oslo-natten var det med et smil om munnen og med et konsertminne som var en fornøyelig påminnelse om at noen gruppers materiale varer kanskje evig, selv om bandene ikke alltid forblir like unge og relevante.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo