Konsert: Harmonisprengt og flerstemt triumfferd

Eksaltert moro fra morgen til kveld med Carl Newman og Kathryn Calder. John Dee, Oslo, søndag 7.mai 2006

Sent, muligens godt - undertegnede har i hvert fall fått summet seg etter et velfylt koldtbord av flerstemt sang og jublende koringer, satt seg ned i skinnet fra ei svaktblussende skrivebordslampe, bannet svakt, og forsøkt rekapitulere New Pornographers slik de viste seg foran et gledelig stint John Dee.

Først må det forresten bemerkes: Det er ikke bare-bare å ta luven av en mann med mollstemt kassegitar. Spesielt ikke når han spiller i etasjen over deg i det du går på scenen klokka ti over ti en søndags kveld i en fjerntliggende by, heter Josh Rouse og har forvillet seg til denne fjerntliggende byen på en kveld da du trodde du hadde den helt for deg selv.

Dog fins det flere gode måter å ta en Josh ved hornene på. Det beste er selvsagt å ha en gnistrende samling låter i bånn, og det har da også New Pornographers, så andre alternativer trengs således ikke. Det eneste man egentlig behøver er å spille lenge nok, og resten går av seg sjøl. Selvsagt har man muligheten til å kunne framstå som både fraværende og snurt, gjøre konserten til et uengasjerende pliktløp for så vel en selv som publikum, og dra videre til neste by. Eller man kan la være å bry seg med ting man likevel ikke får gjort noe med, koste på med det man måtte besitte av hooks, og la det stå til, briste eller bære. Carl Newman og hans kumpaner i kanadiske The New Pornographers var innom begge tilnærmelsesmetodene, avsluttet med den siste og stod således igjen med størsteparten av æren i behold, selv om jeg fortsatt står på at konserten ikke var en betingelsesløs triumfferd. Uklanderlig, javisst. Eksepsjonelt? På sin måte, men med et par reservasjoner. Tidvis bar den litt for mye preg av en grei arbeidsøkt, trass i en horde ekstranumre. Muligens, ja kanskje ganske sikkert, ligger feilen hos skribenten, som forventet et fullstendig frislipp av pur, krakilsk energi (etter å ha sett Carola i årets Eurovision Song Contest er jeg nå ganske klar på at dette ikke er stort å trakte etter likevel) heller enn den tradisjonelle standardpløyingen gjennom settet som vi faktisk av og til ble vitner til. Til bandets forsvar skal det sies at de har vært på veien lenge, med og uten Belle and Sebastian (stor buss påkrevd), med og uten Neko Case og Dan Bejar, som begge er opptatt med respektive soloutgivelser (Bejar gidder uansett ikke turnere). I følge Carl Newman hadde de dessuten "stått opp for tre timer siden." Spørsmålet melder seg dessverre ugjenkallelig: Kan man egentlig forsvare noen som ikke står opp før Sportsrevyen?

Det kan man. Jeg, i hvert fall. Derfor: Alle reservasjoner kastes herved over bord. Euforien får fritt spillerom, og jeg gir meg ende over til rødhårete Carl Newman, denne gudbenådede popsnekker fra Pop Heaven, den mer utagerende trommis Kurt Dahle bakerst i rommet på noe som mer høres ut som pauker enn trommer, gitarist Todd Fancey, den noe eldre, dog distingverte bassist John Collins, helt til venstre. Nesten på nippet til å dette over scenekanten; Blaine Thurier, som gjennomgående ser mest ut som en av rakkerungene, nettopp tatt på fersken med hånda godt nedi kakeboksen, innful og lur, og ytterst til høyre; ørlille Kathryn Calder fra de nesten like herlige og akk så sjarmerende Immaculate Machine på tangenter og tamburin; med Calder glemte vi helt at Neko Case var fraværende. Oppå dette tre elleville heisaturer av noen album å hente låter fra. Selv blir jeg aldri enig om nøyaktig hvilken heisatur som er best, eller hvorfor, men jeg lander som regel på Twin Cinema.

Mye på grunn av The Bleeding Heart Show, denne rabiate berg-og-dalbaneturen av en låt som låter som en krysning av Cheap Trick, ELO, Ten-sing, Alle fugler i kano, Buffy Saint Marie og jeg vet ikke hva. På forhånd fryktet jeg som aller flyktigst at den skulle miste punch i live-tapning uten Neko Case ved roret, hvilket var en ubegrunnet frykt - Kathryn Calder sang den med slik lutter glede og medrivende innlevelse at glisene spant rundt skallen mens man nesten sprakk av lykke og beina oppførte seg som gelé, alt mens latteren klukket i brystet og ville ut.

Star Bodies kom tidlig i settet, uten at det gjorde all verden, da New Pornographers sitter med trumfkortene uansett: Use It, Twin Cinema, Sing Me Spanish Techno, Streets of Fire, alle fra fjorårets Twin Cinema; hver for seg kunne de vært andre bands momentum, her er de bare deler av en usannsynlig sterk katalog. Jackie Dressed in Cobras og Bones of An Idol satt også mer eller mindre der de skulle. Dog gikk de vel ikke direkte gjennom taket, en anelse mer behersket som de engang er. Men hva gjør vel det, med et nesten like perfekt album i Electric Version å fyre ytterligere opp med: The Laws Have Changed, Tenstament to Youth in Verse i seksstemt sang med fyrbøter Newman på sjefsskuffa (the bells ring no no no no no no no no no no no...), Miss Teen Word Power, en rystende lekker All for Swinging You Around, elleville It's Only Divine Right, uhyre grymme The End of Medicine, deres muligens sterkeste kort rent tekstmessig sett, samt en stripe låter fra debutalbumet Mass Romantics hvor Slow Descent Into Alcoholism var den som fikk størst gehør fra et fanget publikum. Den, og Letter from an Occupant, som kanskje led litt i Neko Cases fravær. Dog falt man nesten til jorden og takket sin skaper etter Fake Headlines og tittellåten Mass Romantics. Bandet returnerte to ganger, spilte noe slikt som seks eller sju ekstranumre, og avsluttet på en høy note med Jackie og Execution Day fra Mass Romantics, noe jeg fortsatt svever himmelhøyt på, lykkelig seilende på en liten rosa popsky. Summa summarum en eventyrlig hitparade av ikke-hits, og man ravet løftet ut i den varme mainatten.

To uker senere, og minnet er fortsatt nesten like friskt. Det eneste jeg ønsker meg fra dem nå er at de faktisk er like glade live som albumene gir inntrykk av. Dessuten låt det kliss likt som på plate, hvilket vel kanskje er naturlig i et så stramt popformat som New Pornographers. Det er jo uansett ikke gitarsoloer man ønsker av Newman & Co. Nei, et saftig, triumferende glis er egentlig alt vi håper på neste gang. Så mye mer har de nemlig ikke å bevise.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Loch Ness Mouse - 11-22

(Perfect Pop)

The Loch Ness Mouse redefinerer seg i det norske musikklandskapet. Med bravur.

Flere:

Frank Sinatra - The Christmas Collection
The Low Frequency in Stereo - Futuro