Ladytron, søndag 7. desember

Det var tydelig at det var siste stopp på en lang turné for Ladytron, men de skuffet ikke av den grunn.

Relaterte sider:

Ladytron

Monomen

Det har alltid vært noe uimotståelig ved Ladytrons særegne mørke form for elektronika, mye takket være de to jentene, Helen Marnie og Mira Aroyo i front som har greid å skape en varm og fløyelsmyk base, i et ellers til tider hardt og svært levende elektronisk landskap.

Men uansett hvor perfekt og balansert det høres ut på skive, så er det et rufsete live-rykte som har forfulgt dem nå og da. Denne turnéen er intet unntak, selv om deres fjerde fullengder, Velocifero, har tatt bandet til enda mørkere steder. Jeg tør til og med påstå at den inneholder noe av det flotteste Ladytron har gjort så langt.

Men aller først ble det klart at Monomen også visste et og annet om å ta oss med til mørke steder, og de viste at de for alvor begynner å få taket på sceneshowet sitt. Det lånes triks fra de fleste av åttitallets storheter, men det er i grunn fascinerende å se og høre det unge bandet sikte så høyt som de gjør med store låter som de har, og faktisk lykkes. Og de endte opp med å være en usedvanlig velplassert support for Ladytron.

Likevel var det var vanskelig å vite hva man skulle forvente seg av et show som dette. Bandet har vært på en eviglang turné siden Velocifero ble sluppet, og Oslo var deres aller siste stopp. Det kunne kjapt gått begge veier, og til tider så gjorde det vel det også. Det startet ganske slapt etter at Aroyo hadde entret scenen med krykker. Vokalen var svært vanskelig å høre under de første låtene, men ble litt bedre etterhvert. Men i takt med at Velocifero fikk sin grundige gjennomgang, fikk vi gjensyn med gamle favoritter, og stemningen ble bedre på scenen og blant publikum.

For selv om hele settet bar preg av et enda tyngre lag lyd enn de gir uttrykk for på skive, så var det til dels svært kledelig. Det var for eksempel interessant å høre en tidlig låt som Playgirl i det som nesten fremstod som en ny drakt. Om det var intensjonen eller ikke vet jeg ikke, men det var i alle fall ikke noe konserten led nevneverdig av. Ikke uventet var det Seventeen og Destroy Everything You Touch som var favorittene i salen. Men aller hyggeligst var nyere låter som I’m Not Scared og Black Cat, som står igjen som høydepunktene fra Rockefeller denne kvelden.

Ladytron leverte langt i fra noen perfekt konsert, men måten det ble gjort på, gjorde at de fremstod som et band som tok av det de hadde igjen og kjørte på det de kunne. Slikt gir inntrykk, og understrekes når Aroyo hopper av scenen med krykkene sine. Det burde være et tegn på at de har gjort noe riktig underveis i alle fall, for det var utvilsomt et relativt utslitt band vi var vitne til.

Nå er det bare å la Ladytron ta seg en velfortjent ferie, og samtidig håpe at neste gang tar de turen til Norge litt tidligere på turnéen.

Alle bilder Bjørnar Håland


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo