Festival: Varangerfestivalen, del I

Mens hele landets øyne denne uka er festet på Oslo og Øya, har groove sendt en korrespondent til arktiske strøk - langt forbi polarsirkelen, og omtrent så langt øst man kan komme i Norge - nemlig Vadsø og Varangerfestivalen.

Relaterte sider:

Festspill i Harstad

Denne festivalen er kanskje ikke så kjent for oss "søringan", men den er den største i sitt slag i Nord-Norge. Årets festival er den 24. i rekken, og programmet som presenteres er allsidig og imponerende. Internasjonale storheter, etablerte nasjonale musikere, og lokale helter mingler rundt og setter et sjarmerende preg på den lille kystbyen.

Under åpningskonserten onsdag fremførte Jan Gunnar Hoff Group Magma, Hoffs nyskrevne verk, sammen med gjesteartist Mike Stern. Verket er bestilt av Nordnorsk Jazzsenter, og hadde urfremførelse i Bodø dagen før Vadsø. Dagens band består av Hoff selv på tangenter og programmering, Mathias Eick på trompet, Bjørn Kjellemyr på bass og Audun Kleive på trommer. Og med selveste Mike Stern på laget ble dette en riktig så stor opplevelse.

Magmas seks deler er en reise gjennom rytmiske uttrykk, konsentrert rundt jazz. Uttrykket er nokså norsk, om man kan si det, og er ganske representativt for musikk fra rundt årtusenskiftet. Hoff tillater seg bruk av en del elektronikk, og hans fire forskjellige synther og piano, samt elektronikkbord, ble brukt til det ytterste. Og Kjellemyrs klare og rene basslinjer var en fryd å høre på sammen med Kleives konsise trommespill. Gjennom de forskjellige variasjonene av streite temaer, ballader og muntre beats, fylte Eick og Stern ut med enestående soli. Sistnevnte vet godt hvem han er, og stjal en god del av showet i verket. Men hans mange soloparti, de fleste ganske pompøse og rocka, imponerte veldig, og han ble etter hvert et naturlig midtpunkt. Heldigvis uten å ta hele glansen fra de øvrige musikerne.

Konsertens to ekstranummer var komposisjoner av Stern; Play og What Might Have Been – det lå jo litt i kortene at også hans musikk skulle bli fremført. Og jeg må si at jeg satt der og ble mektig imponert over hva jeg fikk høre. De norske musikerne formet låtene fra det amerikanske soundet på innspillingene til et europeisk og skandinavisk uttrykk, som passet låtene aldeles utmerket. Det ble nesten et nytt høydepunkt i konserten.

Vel vitende om at åpningen levde opp til forventningene, startet festivalruslingen. Neste ut var en finsk saksofonmester ved navn Juhani Aaltonen. Han er en gammel traver både innen finsk og europeisk jazz, og har vært aktiv siden 50-tallet. I sin trio har han de siste fem årene hatt med seg bassist Uffe Krokfors og trommis Tom Nekljudow, begge adskillig yngre, og ga på den intime Black Box-scenen Boksen, en konsert som for meg har vokst i ettertid.

Aaltonen på tenorsaksofon fremviste mange års erfaring og var sikker i hver minste tone han ga fra seg. Ikke bare med tanke på tonene i seg selv, men også i forhold til sine to kompanjonger. De ga hverandre spillerom, var alltid lyttende til hva de andre hadde å si. Nekljudows frie trommer kunne til tider virke litt frastøtende i forhold til Krokfors og Aaltonens mer jordnære ståsted, spesielt i de lavmælte partiene, men trioen hentet seg raskt inn igjen til et kollektivt samspill jeg egentlig i timene etterpå innså var av en høyere kvalitet enn jeg fikk inntrykk av der og da. Det er slående hvor fruktbart det kan være med kombinasjonen ung/gammel i en slik spillesituasjon, det kan da oppstå en energi og magi som biter en i ryggmargen. Og det gjorde det denne timen, og i timene som fulgte.

En onsdag i Vadsø er en onsdag i Vadsø, og etter Aaltonen Trios konsert var det ikke så mye mer å hente. Jeg fikk med meg de siste låtene av Marte Heggelunds tilsynelatende flotte konsert på puben Opticom. Samtidig fremførte den finske poeten, jazzpianisten og dessuten tidligere kulturministeren i Finland, Claes Andersson, egne dikt akkompagnert av Bjørn Kjellemyr i biblioteket. Det er ikke alt man kan få med seg, men en flott åpningsdag for festivalen, det var det.

Torsdag prioriterte jeg hovedsakelig kun en konsert: Johan Sara Group. Jeg visste overhodet ingenting om hva jeg gikk til, annet enn at forventningene var passelig høye. At det var joik i møte med jazz, det var tydelig, men at konserten skulle bli som den ble, det visste jeg ikke. Saksofonist Geir Lysne, trommeslager og perkusjonist Knut Aalefjær, og tangentist Erik Halvorsen, gjorde sitt til at worldgenren både ble tatt igjen og passert.

Alt startet med et synthlydteppe med små smakebiter av Aalefjærs rikholdige perkusjonstrommesett, og da Sara etter hvert startet sin personjoik og Lysne la sin lange bordun, dukket de opp i hodet mitt, alle mine håpløse fordommer om kulturelt mangfold på tvers av musikkgrenser og de forutsigbare sidene ved verdensmusikk. Men bare for en liten stund. De fire gutta overrasket støtt og stadig med utradisjonelle spark innom den rytmiske genren.

Allerede i andre låt fikk vi en liten bakoversveis, da Sara først leste opp noe jeg antar var et dikt, hvorpå han fortsatte på engelsk. Og derfra og ut gikk det bare oppover. Aalefjær la om til beat, Halvorsen lagde et fantastisk bassentrum med Moog-synthen sin, Lysne fikset en frekk ekko i hornet med laptopen sin, og Sara selv runget i sine tre mikrofoner som hver hadde sin effekt.

Kvartetten bar på en måte på fire forskjellige tradisjoner innen musikk, og i stedet for å samle seg til ett uttrykk og derfra pløye seg gjennom det samme pompøse uttrykket det ofte blir av slike band, greide de å finne de spisse utkantene som gjorde at dette faktisk ble spennende lytting. Ricakjelleren var langt fra fullsatt denne kvelden, og bandet hadde virkelig fortjent flere publikummere. Men jeg er sikker på at samtlige fikk en konsertopplevelse de antakeligvis vil huske en god stund utover.

Marit Larsen var allerede godt i gang med settet sitt da jeg ankom festivalteltet etterpå. Et par hundre ville finnmarkinger var i ekstase over å høre et band som trøkka ordentlig fra seg, før den danske bluesgitaristen Thorbjørn Risager avsluttet torsdagen med tilsvarende trøkk og enda mer volum.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Haust - Powers Of Horror

(Fysisk Format)

Jeg vet ikke hvem som stjal kosebamsene til denne gjengen da de var små, men frustrasjonen det ledet til gjør at de fortjener medaljer.

Flere:

Equicez - State Of Emergency - Generation Equiz
Loscil - Triple Point