Sebastien Tellier, Blå 3. februar

Selv ikke det å åpne med en lekkerbisken som Kilometer var nok til å redde denne konserten fra å bli en katastrofe.

Det er ikke alltid like lett å forholde seg til sånne som Sebastien Tellier. Tilsynelatende helt uten skam, høy på selvironi og sin egen utstråling, eller rett og slett kanskje bare lovlig eksentrisk. En liten skrue er han i alle fall uten tvil, og det var svært vanskelig å vite hva man kunne forvente av den skjeggete franskmannen.

Og forventninger var det jo. Det beviste også et utsolgt Blå på en tirsdagskveld i den bitende kulda. Vel fortjent er det også, da hans foreløpig siste album, Sexuality (2008), jo er særdeles flott, og til og med produsert av den ene halvdelen av Daft Punk, Guy-Manuel de Homem-Christo.

Tellier fikk en del oppmerksomhet på grunn av sin spesielle opptreden i Eurovision i 2008, og det må jo sies at låta er mer hørbar enn det aller meste i den konkurransen. Det ble ikke noe golfbil på Blå, men låta Divine kom, og eksentrisiteter var det nok av. Men det aller meste ble dessverre overskygget av noen få katastrofer. Den første var lyden, som var så lav at man nesten kunne ha en helt normal samtale midt foran scenen. Og når det lille, men uunnværlige trykket fra skivene uteble, så ble det hele plutselig en ganske så uutholdelig opplevelse.

Den andre var vel at det virket som Tellier for det meste sang oppå sitt eget vokalspor, noe som i seg selv er litt skandale, og fremstod ikke akkurat mer vellykket når lyden var som den var. Og nå skal det jo også sies at skiver som Sexuality har lagt seg på et svært ambisiøst nivå lydmessig, og resultatet har blitt skammelig lekkert i studio. All ære for det. Og det er mulig de slet med å få dette til å stemme denne kvelden, men det unnskylder ikke den dvaske lyden vi fikk.

Tellier har i alle fall stil, det skal han ha. Og han bruker det for alt det er verdt, noe som gjør han til en severdighet på sin egen måte. Det er en kunst i seg selv å dra i land den litt klysete rollen denne mannen har, rett og slett. Så det kunne blitt så bra dette. Det kunne det faktisk. Men få sekunder etter at den ellers så sexy singelen Kilometer hadde satt i gang så var skuffelsen et faktum.

Så mannen kan jo lage låter, det er det ingen tvil om. Og selv med sin ekstreme tilstedeværelse på scenen så var han svært langt unna å overbevise live. Det luktet lekker elektropop med supersleske og smidige synthriff av dette, men det vi ble servert fremstod mer som en lunken dagen derpå preget av full forvirring, tap av retningssans, en liten blackout og ikke minst en uggen følelse i magen.

Dette må ha vært en usedvanlig dårlig kveld på jobben for herr Tellier.

Bilder Laurent Bocher og Pär Kjelén for Sebastien Telliers myspace-side


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo