Takk te dåkk!

Åge Aleksandersen & Sambandet. Rockefeller, lørdag 16.september 2006.

Åge Aleksandersen og Sambandet feiret 30 år. En liksom-trønder ga seg følelsene i vold, og lot seg overvelde.

Jeg er inne i mitt 27. år, på god vei mot det 28., og Åge Aleksandersen har vært der i alle sammen, selv om jeg bare husker de 22 siste. Og jeg husker ikke helt omstendighetene, men jeg mener at min far kom hjem med Levva livet! en gang i 1984, og at han spilte den fullstendig i fillebiter på sin molefunkne platespiller. Det er på Levva livet! du finner tittelsporet, Fire pils og en pizza, Va det du, Jesus?, Fremmed fugl (tror jeg) og selvsagt Lys og varme, og det er de jeg husker klarest, selv om andre har kommet til i ettertid, både de tidligere og senere innspillingene (pappa kjøpte ellers en god del skrot som jeg måtte lide meg igjennom, deriblant Dire Straits' Brothers in Arms til alle døgnets umulige tider, men det er jo en annen og dystrere historie).

Og det er jo litt det med Åge, at som innflyttet nordlending til Trøndelag, har jeg vokst opp med ham, uten at han egentlig har tilhørt meg, akkurat som med Rosenborg. De blir aldri mitt lag. Bodø/Glimt er og forblir mitt lag. Og når Halvdan Sivertsens Kjerringøy eller Hus ved havet strømmer gjennom transistorradioen, da er jeg plutselig på fotefar mellom majestetiske, spisse tinder, badet i nordlandsk sommerlys. Rosenborg kan aldri gi den samme følelsen som det er å se elleve helgule løpe ut på Aspmyra, og på samme måte har heller ikke Åge maktet fri til mitt nordlandske hjerte. Åge er liksom Namsos, et sted jeg har ytterst lite kjennskap til, bortsett fra at jeg syns Nord-Trøndelag på generelt grunnlag er et ganske nitrist fylke, og stort sett har jeg latt de ordentlige, innfødte trønderne ha ham for seg selv, og ellers nynnet med.

Slik er det ikke lenger. Noe har endret seg. I Oslo defineres jeg nå som trønder, eller som noe nordfra, men mest trønder, trass i at de færreste kan plassere meg helt på kartet på grunn av blandingsdialekt - enkelte lurer sogar på om jeg er møring. I det minste er det ingen som tror jeg er fra Brønnøysund. Uansett kan jeg etter hvert definere meg mer og mer som trønder etter som månedene går, nå som jeg er så langt unna dem alle. Og med det har en ny, uventet heimstadpatriotisme vokst fram, et bånd til regionen som jeg ikke trodde fantes i meg, men som nå blomstrer.

Kort fortalt: Jeg har tatt Åge til meg. Kjøpt en samle-CD kalt Åge Original, hvilket ville vært utenkelig bare et år siden. Tre små kinesere? Ja, så definitivt. Åge Aleksandersen? Overhodet ikke.

Jeg har oppdaget at Åge Original er ånkli fin. Har spilt den rundt klokka den siste uka. Låtene beveger og fengsler meg. Og jeg tror ikke det er patriotismen som gjør utslaget, heller det faktum at disse låtene lever sitt eget liv i dag, at de har blitt så mye større enn Åge selv, at de eksisterer i en stor, offentlig sfære og betyr noe for mange, mange mennesker som sikkert aldri vil møtes, men som likevel kjenner en felles takknemlighet for at noen satte ord på de følelsene de selv ikke maktet å uttrykke. Åge tør kjenne på følelsene, hvor gjengs de enn måtte virke, og fortalt dem på et språk som kan synes enkelt, men som likevel er uhyre effektivt og nært. Eller kanskje det bare kan være at jeg har blitt eldre. Ikke nødvendigvis klokere, bare eldre. Det er sannelig ikke godt å si. Men jeg merker at disse sangene omsider betyr noe. Det er mest av alt bare veldig, veldig fint.

Når Åge Aleksandersen spiller opp til ekstraforestilling på Rockefeller denne kvelden, er det nesten utsolgt, og tar jeg ikke mye feil, var mange av de frammøtte trøndere, unge som gamle, med og uten bart. Oppvarmingen av publikum var som man kunne vente: En litt harry, utdatert, men der og da helt ålreit blanding av CC Cowboys, Dum Dum Boys, DDE, Terje Tysland og Jokkes Øl, selv om jeg vel kanskje tør påstå at det er ganske langt fra "XL-1 og Rett-i-koppen, vi lik itj å bli narra" til "mange tåra, tunge stunda, e æ redd førr at det blir," men Rockefeller om det.

Så uansett, Åge kom med fullt band i anledning 30-årsjubileet til Sambandet, deriblant Gunnar Pedersen, siste gjenværende medlem fra det gamle Sambandet, samt gode, gamle Morty Black fra TNT og nye wunderkind Skjalg Raaen, pluss flere, og når de avslutter vel to timer senere er det i visshet om total seier, etter en maktdemonstrasjon av en forestilling som spenner over tredve års virke, hele registeret av menneskelige følelser, skiftende atmosfærer og stemninger, vanvittig kaos, namdalsk folkpunk med islett av gulasj og Volga, fotballsanger, Lørdagskveill'n og ungdomstid åh Trøndelag du slette tid!

Vi skrålte i flokk, og kapitulerte i flokk.

En uptempo psychobilly-og pumpeorgelversjon av Min dag sparket i gang publikum, hvilket det selvsagt visste å sette pris på – selv innbiller jeg meg at det kanskje var en låt han bare vil ha unnagjort for å slippe mer mas; samtidig har Åge sannsynligvis alt for mye respekt for sitt publikum til å tenke slikt. Nuvel, jeg kjøpte meg mer øl. To skritt frem og fire tilbake ble siden fulgt av Sutteklut'n, og akkurat da trodde jeg et lite øyeblikk at ratti-hai-titti-rai-ti-raittittihai-ta-ta-ra-ri-dai skulle bli høydepunktet i konserten, men det var bare til de kjørte den balkaninspirert folkpunken helt ut i et halsbrekkende og stadig fortere turtall, og dro til med noe som kunne til forveklsing likne namdalsk riverdance på geledd.

Begynnelsen fortsatte med mektige Rosalita, med tilhørende allsang og svulmende gitarhelting i Skjalg Raaens noe overdrevne gitaranfall (noe som gikk som en rød tråd gjennom konserten, men som mest av alt var artig, og de gangene det gikk over styr ble han skyfla tilbake til sin plass på scenen av en morsk og myndig Aleksandersen. Disse ungsauan, så altfor viril...) Siden fulgte Prudences kanskje mest omfavnede låt, Takk te dåkk, med Raaen til å prøve gjenskape Terje Tyslands angivelig vakreste gitarsolo, noe jeg egentlig gir god faen i, da gitarsoloer er noe av det mest meningsløse jeg kan tenke meg. Men spilte'n bra, det gjor'n Skjalg, innhyllet i røyk og mystikk.

Norge mitt Norge (no kjæm vi igjen!) gikk hus forbi i ølkøen, men siden ble det lengre mellom avspredelsene, og på Lys og varme ble det å stå der med svulmende øyne i en inderlig og usigelig vakkert nedtonet versjon med Aleksandersen og Gunnar Pedersen i rørende samspill. "Han Gunnar er den eneste som ikke har forandret seg" klukket Åge etterpå, etter at bilder fra tidlig 80-tall hadde rullet over bakgrunnslerretet, og selv en stein ville felt en liten tåre, hadde den bare hatt øyne.

Deretter bar det ut i allsang og vemod i Va det du, Jesus ("en sørgelig aktuell låt"), allsang og nostalgi i Lørdagskveill'n, og allsang og absolutt galskap i Fotbaill. Rotsekk! Dribleback!

Allsang og skinnende håp fulgte i Dekksguten. Få av oss kain bli kaptein, men mang kan bli no' stort, og dekksgut e æ, rank og stolt, og mytji fikk æ gjort, som det het, og i en nesten pastoral avslutning var det som scene og sal sammen smeltet sammen i en gedigen omfavnelse.

Av alle Åges store øyeblikk i karrieren holder jeg min knapp på Dekksguten. Og det gjør jeg sammen med Tore Strømøy, bare så det er sagt. Midtveis i låten trekker hovedpersonen seg tilbake, stiller seg bakerst på scenen, og lar resten av bandet spille ut alle sine trumfkort. Det er fint, det er stort, det er inkluderende og prov på storsinn og storhet.

Og nå begynner det faktisk å gå i ball for den utskremte, for de store øyeblikkene bare fortsatte å renne på over et allerede bristeferdig og kraftpatriotisk trønderhjerte , enten det var i alles vors-og-nachspielfavoritt Fire pils og en pizza, nesten ugudelig fine Dains med dæ eller de fantastisk livsbejaende Hold fast og Ramp, uten at jeg kan gjøre rede for hvor i settet de kom.

Jeg har kanskje en vag følelse av at La Casita ble spilt, men der kan hukommelsen spille meg et puss, og muligens var det andre låter som også ble spilt, men jeg tror ikke det gjør så mye. Åge hadde etter hvert salen fullstendig i sin makt, kunne gjort hva som helst, og når han i ekstranummeret tilslutt fusjonerer en ytterst vital Levva livet og en nesten like spastisk Twist and Shout, er festen fullkommen og fullbyrdet i Rockefeller, og vi veltet ut, beveget til det innerste.

Man kan bare takke.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Grey de Lisle - The Graceful Ghost

(Sugar Hill)

Ei countryplate med både ynde og tungsinn. Akustisk, vitalt og tett i tett med sterke låtar. Ta vel imot: Grey De Lisle.

Flere:

Fever Ray - Fever Ray
Norfolk & Western - Dusk in Cold Parlours