Proviant Audio, John Dee 11. juni 2011

Proviant Audio sprenger alle karakterskalaer. På John Dee viste de hvorfor.

Relaterte sider:

Proviant Audio

Foto: Håvard Engedal (klikk på bildet for tilgang til galleri)

Jeg må innrømme at jeg nærer en viss skepsis når artister får full pott på anmelderskalaen. Toppkarakteren skal liksom være uoppnåelig, forbeholdt skiver som Kind Of Blue, Revolver og Sticky Fingers. Sagt rett ut så mistenker jeg rause anmeldere for å være mer opptatt av selve anmeldelsen enn artisten. I Proviant Audios tilfelle, når artisten er debutant og fortsatt i tenårene, næret jeg derfor en dyp mistro. Mulig albumet er godt, men burde Real Love Tastes Like This, Proviant Audios debutalbum, score full pott?

Anmeldelsen trigget uansett nysgjerrigheten min. Så mye at jeg flere ganger lyttet gjennom albumet, og altså valgte å dra på John Dee. Der fikk jeg se at tross usedvanlig gode anmeldelser, har mange fortsatt har til gode å bite seg merke i Proviant Audio. Et glissent, ikke engang halvfullt John Dee, tok imot Stubø og hans orkester. Det syntes ikke å plage dem nevneverdig.

Tidvis kan Proviant Audio minne om Røyksopp. Men hvor Røyksopp er noenlunde forutsigbare og repetitive, er Proviant Audio det stikk motsatte. Musikken sneier innom både jazz, disco, soul og funk. I bunnen ligger inspirasjon fra modal-jazz, artister som Miles Davies og John Coltrane, og ECM. Likevel er dette aldri et introvert opplegg. De dype groovene og beatsene, med inspirasjon fra 70-talls funk, disco og bossanova, fungerer nærmest magisk på publikum.

Muligens er det merkelig å sammenligne Proviant Audio med jubilanten Bob Dylan. Og rent musikalsk er det ikke så mye å hente. Dylans mantra gjennom hele karrieren har imidlertid vært konstant endring. Lenge før fansen har gått lei, skifter Dylan beite, stil og uttrykk. Irriterende for mange der og da som vil ha mer av det de liker, og ikke nytt og fremmed. I ettertid skjønner likevel de fleste at stilendringen kom til helt riktig tidspunkt.

Slik føles også en konsert med Proviant Audio. Orkesteret har publikum i sin hule hånd. Alle danser til heftige beats, og kunne sikkert holdt på slik lenge. Ut av det blå kommer et momentant tempo- og stilskifte. Det tar noen nanosekunder for å forstå hva som skjedde. Alt var jo perfekt. Hvorfor dra på med noe nytt allerede nå?

Å se Proviant Audio live, er rett og slett et stilstudie i god timing. Lenge før noen ønsker endring, har skiftet allerede kommet. På denne måten ligger de alltid foran publikum. De venter aldri til publikum selv gir uttrykk for kjedsomhet. Bruddet kommer som lyn fra klar himmel. Nytt tempo, ny stil, fra disco til funk, til jazz. Ingen visste de ønsket endring. Men så går det opp for publikum at timingen var perfekt. Da blir det også umulig å kjede seg et sekund.

For min del beviste konserten at det finnes artister som fortjener full pott på terningen. Proviant Audios konsert er en av veldig få hvor jeg ikke en eneste gang så på klokken. Og en ting kan jeg si med sikkerhet. Neste gang spiller ikke Stubø og Proviant Audio for et glissent John Dee. I mellomtiden er det bare å kose seg med Mathias Stubøs første soloalbum 1979, som er rett rundt hjørnet.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Atomic - Boom Boom

(Jazzland Rec.)

Vandrende mellom forskjellige disipliner med en slentrende form for intensitet.

Flere:

MJ Cole - Back To Mine - A Personal Collection For After Hours Grooving
Solveig Slettahjell Slow Motion Quintet - Pixiedust