Infernofestivalen, torsdag 9. april

En trivelig førstekveld på Inferno mener vår utsendte, med band som The Batallion og Kampfar blant høydepunktene.

Alle foto: Karolina E. Piwko. Flere bilder i galleriet.

Påsken har de siste årene vært høytid også for de ekstrem metal frelste. Inferno festivalen gjorde nemlig sitt inntog på begynnelsen av decenniet, og den har vokst i popularitet år for år. I år som foregående år blir festivalen arrangert over fire dager, hvorav den første kvelden er en såkalt club night der flere mindre band får holde konserter under Inferno navnet rundt om på flere klubber i hovedstaden. Torsdag til lørdag derimot, foregår festivalen på Rockefeller og John Dee, og det er også disse tre kveldene de store navnene etterhvert dukker opp.

Få store navn
Skjønt, akkurat det har vært problemet i år. Mens de store bandene innenfor den ekstreme delen av metalen nærmest har stått i kø for å få spille her tidligere år, er årets line-up så å si totalt blottet for store navn. Artistlisten er i år dessverre såpass svak at festivalen heller ikke har blitt utsolgt. Dog, man kan også se positivt på dette, og tenke at man da faktisk får sjansen til å stifte bekjentskap med mindre kjente band man kanskje ikke var spesielt familiær med fra tidligere. Slike har jo også gjerne mer å bevise, så for de som faktisk møter opp, tross fraværet av navn som Dimmu Borgir, Enslaved eller Kreator, kan få seg noen positive overraskelser.

Ikke tid for kyllinger og påskeegg
De norske black metallerne i Kampfar virket i allefall til å ville bevise for alle at de fortjener en plass her også til neste år. Under åpningslåten, som passende nok heter Inferno, slo pyroen i været så man nesten fikk hjerteattakk, men man kom seg fort til hektene igjen og kunne bivåne bandets fete driv gjennom låter som Vettekult og ikke minst den überfete Ravenheart.

Bandets energiske frontmann Dolk leverte en imponerende opptreden, og ga 100 % i samfulle 45 minutter. Han hadde publikum i sin hule hånd da han ropte ut: ”Det er påske, for faen. Dette handler ikke om kyllinger og påskeegg! Er dere klare for mer black metal?” Kampfar leverte utvilsomt varene, og serverte også ved flere anledninger pyro effekter som kunne skremt vannet av den skumleste black metaller.

Før Kampfar gikk på scenen på Rockefeller, hadde man imidlertid også vært igjennom Negura Bunget som fikk god respons med sine fløyter og trefjøl slagverk. Publikum fikk også servert Cradle of Filth-aktige Kraanium og noe mer kaotiske Episode 13.

Ut i striden
Siden headliner Meshuggah kansellerte i siste liten, ble Sceptic Flesh flyttet opp som headliner mens bergensbandet The Batallion steppet inn på kort varsel og fylte Sceptic Fleshs opprinnelige spot. 21.15 gikk gutta på scenen, og det skulle bli 45 minutter som resten av bandene denne festivalen virkelig skal få jobbe med å overgå. Anført av vokalist Tore Bratseth, satte bandet i gang med sin blanding av skitten black’n’roll og mer klassisk heavy metal. Bandet fremviste en herlig attitude, og spillemessig var det også mye å glede seg over.

De stormet gjennom låter som Man to Man Warfare, My Nice Death og March of the Veterans, og publikum var med så til de grader. De fete gitarharmoniene runget gjennom høyttaleranlegget, og Bratseth hadde publikum med på notene til enhver tid. Til ære for de mange tilreisende, pratet han på engelsk hele veien. Best ble det da han gjorde følgende klart før han introduserte Hate at Last Sight: ”We don’t write love songs. Love songs are boring. We only write songs about hate!”

Morsomt med band som ikke tar seg selv så altfor seriøst, men allikevel er dønn seriøse med musikken de spiller. Etter hvert måtte imidlertid også The Batallion runde av, men ikke før de hadde servert den fete Twenty Paces to Death og ikke minst Born in the Rain. Begge låtene var så groovy at man nærmest vred seg i spasmer. Bandet takket publikum på ekte Batallion vis: ”We are The Batallion, and you are dismissed!”

Indeed, og The Batallion skal ha all honnør for at de stilte opp på så kort varsel og leverte kveldens feteste opptreden.

Tilbake etter 16 år
Ramesses leverte en helt grei opptreden på John Dee, men bandets seige metal ble etter hvert litt for langdryg for denne anmelderen, selv om det var lite å sette fingeren på.

Dermed gjorde man seg klar for et interessant comeback. De nederlandske death metallerne i Pestillence har vært borte fra manesjen i 16 år. Men som kjent lukter gamle sirkushester før eller siden sagmuggen, og dermed var comebacket et faktum. Med nytt album i bagasjen, Resurrection Macabre, skulle bandet vise at de ikke er noe dårligere enn da de ga ut Testimony Of The Ancients i 1989. Ifølge kilder som kjenner bandet bedre enn undertegnede, har de dessverre ikke klart dette.

Bandet leverte allikevel en solid opptreden, og publikum ble helt klart mer og mer med utover i konserten. Til neste år har nok bandet satt seg enda bedre igjen.

Trivelig kveld
Til sist skulle greske Sceptic Flesh avrunde kvelden for Oslo publikummet, og som ventet leverte de en heftig opptreden som omfavnet deres snart 20 år lange karriere. Undertegnede kjenner ikke bandet noe videre fra tidligere, men at de har et relativt stort navn innen ekstrem metalen hersker det ingen tvil om. Således var det helt greit at de endte opp som headlinere torsdagen.

I det hele tatt var det en trivelig kveld, og det var vel ingen direkte ulempe for oss som faktisk var her at det ikke var helt stappfullt. Ikke bare kunne publikum bivåne mange bra band, de kunne i tillegg forlyste seg med varm mat og god drikke, dog til noe stive priser. I tillegg var det flust med stands, og de som ønsket kunne til og med anskaffe seg ny tatovering. Det er således bare å glede seg til de to resterende kveldene, hvorav den første, altså i dag, inneholder blant annet Keep of Kalessin.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Diverse artister - St. Thomas

(Racing Junior)

Enestående, varm og rørende. St. Thomas hylles ett år etter sin bortgang og tidenes fineste norske musikkboks er et faktum.

Flere:

The Fiery Furnaces - Gallowsbird's Bark
Silverchair - Diorama