Konsert: Trondheim Jazzorkester

Trondheim Jazzfestival, Dokkhuset 30. mai 2007: - Det låter rett og slett ufattelig tøft når et så stort band i korte strekk groover gyngende fritonal musikk

Onsdag kveld holdt Trondheim Jazzorkester en riktig så flott konsert i Dokkhuset i Trondheim. Bandleder Eirik Hegdal sto for alt forarbeid, og ellevemannsbandet sørget for en upåklagelig utførelse.

Utgangspunktet var platen We Are?, utgitt i 2005, med vokalist Siri Gjære i front, men denne gang ble alle låter fremført som et helhetlig verk, uten stans underveis. En morsom vri som viste seg å være svært fruktbar.

Rett før spillestart ble Espen Reinertsen og hans Organic Jukebox tildelt Trondheim Jazzfestivals talentpris på kroner 15000,-. Juryen, bestående av Kirsti Huke, John Pål Inderberg og Ernst-Wiggo Sandbakk, la blant annet til grunn Reinertsens utvikling av saksofonens klanglige muligheter og innsats for jazzlinja i Trondheim.

We Are? er en god dokumentasjon på Eirik Hegdals bidrag til den institusjonen orkesteret fungerer som, som har vært under hans ledelse siden 2002. Han har arrangert musikk av både Maria Kannegaard og Joshua Redman, men denne platen er altså hans verk. Konserten onsdag gjenskapte dette Hegdal'ske musikklandskapet, som er en flakkende reise fra kyst til fjelltopp via både sommerlige skoger og barske vintre. Med andre ord nokså variert.

Foruten den spenstige "voicingen" i orkesteret, hvordan akkordstemmene er fordelt utover, lar jeg meg stadig fascinere over hvordan det går an å skrive ut en kollektiv lyd av frijazz. Hvordan dette er notert er ikke godt for meg å si, men det låter rett og slett ufattelig tøft når et så stort band i korte strekk groover gyngende fritonal musikk

Dessuten er også underlagene karakteriserende i Hegdals harmoniseringer, som bygger opp under enkelte soloer, hvor både trombonist Erik Johannesen og gitarist Nils Olav Johansens bidrag gikk fra kjeller til loft på mesterlig vis med et fantastisk orkester i ryggen.

Siri Gjære smøg seg inn blant musikerne og fremsto ikke som bandets viktigste solist, slik vokalister gjerne kan gjøre. Dette er nok for orkesterets beste, vil jeg tro, selv om jeg ikke skal frarøve hennes viktige bidrag til plate og konsert. Hun har en stemme som går svært godt sammen med et storband, og er den orkesterstemmen som tydeligst liver opp. Ellers i besetningen var det noen fornyinger fra platen, hvor for eksempel pianoet var erstattet med Øyvind Brandtsegg på vibrafon, og tre av fire blåsere byttet ut.

Dessverre har ikke undertegnede god nok detaljkunnskap om We Are? til å kunne sette navn på låter underveis, men det virket på meg som at de største mellomrommene og karakterforskjellene i platen ble sydd sammen av enkeltsoloer, hvor en og en musiker musiserte hver sin personlige digresjon. På denne måten fikk man altså ikke følelsen av at bandet spilte låter fra en plate, men en helhet som bød på nye inntrykk og rett og slett opplevelsen av noe større.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo