Konsert: Atomic, Blå, 30/10-02

Svært balansert, disiplinert, og ikke minst vakkert og groovy.

Det er ganske overraskende at Atomic ikke fyller opp Blå. Selv på en onsdagskveld der fotballkampene kan lure folk til å sitte inne. Uansett, man skulle tro at den norske rytmeseksjonen er såpass kjent for mange at oppmøtet skulle blitt større. Men hverken Ingebrigt Håker Flaten, Paal Nilssen-Love eller Håvard Wiik apellerer i særlig grad til Oslo-borgere.
Merkelig nok, fordi Oslo er en av de fremste musikkbyene i Europa, og publikum burde være godt kjent med uttrykk som ikke er rock i 2002. Spesielt et uttrykk som har så mange kvaliteter som Atomic, der blåserrekken består av Fredrik Ljungkvist, saksofon/klarinett, og Magnus Broo på trompet.

Atomic utgjør den mer konservative grenen av hva ihvertfall Håker Flaten og Nilssen-Love vanligvis gjør, og som presenteres av jazzrelatert musikk på Blå. (Det i seg selv skulle forsåvidt tilsi flere publikummere.) Denne kvelden gjorde Atomic ett, langt sett for det meste bestående av låter som skal utgjøre den kommende albumet, etter all sannsynlighet vil det bli sluppet i mars neste år. Dette albumet vil neppe bety noe stort hamskifte for Atomic. De ukjente låtene presentert i går kveld ville føyd seg godt inn i låtrekken på siste album Feet Music, og det skal vi være glad for. Feet Music er et av årets flotteste album, og en vridning vekk fra det uttrykket og inn i et landskap som baserer seg mindre på melodier, i mer fri-improvisatorisk retning, ville gjort norsk jazz litt fattigere. Det er deilig å oppleve et band som bygger melodi og groovebaserte låter, og krydrer med episke og downtempo-partier.

Håker Flaten og Nilssen-Love vokser og vokser på sitt samarbeid, og når Håvard Wiik er tilstede og kan brekke opp med vakre eller heftige og melodiøse partier, blir det nær en perfekt balansert rytmeseksjon. Atomic byr i tillegg på en saksofon og en trompet som utfyller hverandre veldig godt gjennom Ljungkvist og Broo. Soundet i disse blåserne er usedvanlig godt egnet til å veksle på oppmerksomheten.

Atomic tok riktignok aldri helt av. De framsto som et disiplinert og temperert band, og beveget seg sjelden langt vekk fra melodiene kjerne. Til det er de kanskje for lite samspilt, og Fredrik Ljungkvist framsto som en litt vaklende frontfigur i går.

Av kjente låter spilte de blant andre Den Flyktiga Magneten og Fifth Circle. De slo også til med en cover av Radioheads Pyramid Song (fra Amnesiac, 2001). Radiohead har faktisk også blitt brukt to ganger av Brad Mehldau. Radiohead har noe episk over seg som åpenbart apellererer over grenser, og kan gi åpninger til stemninger jazzartister vil formidle. Pyramid Song var en av kveldens vakreste låter.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bonnie Prince Billy & Matt Sweeney - Superwolf

(Drag City / Domino)

Superduoen finn tonen og dukkar ned i det grumsete og blodige, men løftar også hovudet, smiler og er tilfreds.

Flere:

Alamaailman Vasarat - Huuro Kolkko
Fe-mail - Syklubb Fra Hælvete