• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

The Germs, Garage, 29. november

Både høyt og lavt på scenen fra The Germs, som muligens ble overskygget av en ”Fucking awesome" Euroboy.

Robin Sande 

Del på Facebook30.11.09

Foto: Anette Karlsen

Da Darby Crash, frontfigur og låtskriver, i 1980 døde av overdose, var The Germs i og for seg historie. I løpet av en kort, men hektisk periode rakk The Germs, takket være Crash, å etablere seg et rykte som et legendarisk live-band. Grunnet eksentrisme som næret vel så mye vandalisme, slet bandet med å få spillejobber. Dette til tross for at deres eneste album, GI, ble en undergrunnsklassiker.

I 2005 ble The Germs gjenforent med skuespiller Shane West på vokal. West var da i full gang med innspillingen av filmen ”What we do is secret” (2007), basert på Crash`s liv. Filmen viser hvordan Crash, i ren Iggy Pop stil, utøver sine sceneopptredener. Store doser heroin før konsertene, suicidale glasskjæringssekvenser, matorgier og performace-art, elegant blandet med rask og energisk punk. En tidlig forløper både for hardcore og grunge.

Med et slikt rykte sier det seg selv at forventingene er store og fallhøyden likeså for Shane West. Hans rolle er ikke å videreutvikle The Germs, men å tilnærme seg originalen så nært som mulig. Skoene er umulig å fylle, men West er ingen dårlig kopi. På Garage er han både høyt og lavt på scenen, vandrer blant publikum og inviterer dem med i konserten. Akkurat slik en punker skal gjøre. Hvordan de originale medlemmene, Pat Smear (gitar), Lorna Doom (bass) og Don Bolles (trommer) opptrer er en like stor fornøyelse. Spilleglede og rå intensitet gjør dette til et fantastisk punk-band. Både nå og da.

Nå er det ikke den store back-katalogen The Germs har å støtte seg på, og det meste finnes på samleplaten ”(MIA) the complete anthology (1993). Låtene som blir spyttet ut er korte og aggressive med et tilnærmet skittent lydbilde. What we do is secret og We must bleed er eksempler som sådan. Det er likevel klassikere som Media Blitz, Lexicon Devil og The Other Newest One, som legger seg nærmere CBGB-punken, som gir følelsen av å se et klassisk punkband. Kanskje er ikke dette låtene som har hatt mest å si rent musikalsk, men det er låter som bryter opp lydbildet, trekker inn viktige inspirasjoner fra musikere som Lou Reed og David Bowie og samtidig gir en krypende følelse av harmoni midt i Crash`s forstyrrede verdensbilde.

Men så var det dette med forutsigbarheten da. Shane West har spesialisert seg på Darby Crash, og gjør en fremragende tolkning. Men Crash var eksentriker og i en eksentrikers natur ligger det uforutsigbare. På Garage gjentar historien om The Germs seg uten noen overraskelse, bare en tilnærmet filmatisk opplevelse. Nesten som å se en bra film for andre gang, nettopp fordi man fortsatt tror på en alternativ slutt. Ikke nødvendigvis negativt, men man har alltid sine drømmer og ønsker.

Da er det bra vi har ”Euroboy”, Knut Schreiner. Midt i en låt gir Pat Smear fra seg gitaren til noen publikummere i front, lar resten av bandet fortsette med noen trivelige solopartier, og går selv bak scenen for å tenne en røyk. Frem fra publikum dukker Knut Schreiner opp, river tak i gitaren, spretter opp på scenen, og drar i gang et fem-minutters soloparti fra en annen verden. Bolles og Lorna Doom henger med så godt de kan, Smear får hakeslepp og West går ned i knestående foran Schreiner. Kveldens, kanskje årets, opplevelse. ”Fucking awesome”, ifølge Smear.

Ikke lenge etter dette måtte dessverre undertegnede gå. Konsertstart klokken 00.00 er ikke akkurat publikumsvennlig, spesielt ikke på en søndag. Det er dyrt nok å gå på konsert i seg selv, om man ikke må betale taxi i tillegg. Uansett var dette en fin punkkonsert, godt krydret med en liten dose Euroboy. Man kan imidlertid ikke unngå å irritere seg over å gå glipp av låter som ”Richie Dagger`s Crime”.

Konsertstart en halvtime tidligere er vel kanskje ikke for mye å be om til neste gang?