Månefestivalen 2003 (del II)

25. og 26. juli, FMV i Fredrikstad

På lørdagen ankom jeg festivalområdet litt ut i programmet. Det måtte traskes litt i byen og spises litt før jeg var klar for nye doser med rock. Egentlig var planen å starte med Frode Fivel, men hans konsert var utsatt grunnet noen omrokkeringer i programmet. Dermed fikk jeg med meg slutten av Tommy Tokyo. Han presenterte halvakustisk poprock på det jevne, for et spredt publikum. Et like kort glimt fikk jeg også av Palermo, som spilte anonym og støyete indierock. De klarte likevel å glede deler av sitt publikum. Utover programmet var det klart at det skulle komme noe mer folk lørdag, men ikke nok. På dette tidspunktet så det ganske lovende, i hvert fall med gårsdagen i tankene.

Safariari leverte morsom instrumentalpop fra den store scena. De/han hadde kraft nok til å også tirre rockenerva. Det kan være vanskelig å gjøre instrumental musikk interessant i lengden, men Safariari klarer det stort sett. Bandet besto av gitar, trommer, bass og ferdigprogrammerte artigheter.

Så skulle Frode Fivel endelig spille på kafescena i kroken. Først forsøkte jeg å sitte men dette var umulig da området foran scena var tettpakka og skravlete. Dermed bar det forrest, hvor sikt og lydforhold var bedre. På dette tidspunktet hadde det regna noe allerede, men ikke så mye som under Fivels konsert. Denne anmelderen ble stående klemt opptil en vegg for å slippe å bli klissvåt. En del måtte dessverre gi opp, mens Monos Runar Eggesvik og noen til var oppfinnsomme nok til å plassere stolene sine på hodet! Alt i alt hadde vel denne konserten et av festivalens mest trofaste publikum.

Frode Fivel solo er litt som de roligere sidene av bandet hans, Hello Goodbye. Det var grått på himmelen og ikke så lyst i sinnet heller. Han leverte skyet pop på akustisk gitar. De nære låtene blir styrket av hans behagelige, litt Neil Youngske stemme. Settet manglet selvsagt variasjonen til Hello Goodbye, og gjorde det hele litt likt. Likevel bekreftet han at denne scena er festivalens triveligste.

Så bar det tilbake til den store scena for å se Don Juan Dracula, som jeg unnlater å si noe mer om en at de leverte en av festivalens mest underholdende opptredener. Undertegnede kjenner et par medlemmer litt for godt til at det hadde vært en omtale jeg hadde følt meg komfortabel med.

Litt seinere fikk jeg med meg de tre første låtene til Cadaver, men forsto fort at dette ikke var noe for meg. Publikum så heller ikke ut til å gå amok over Fredrikstads death metal-legender, som i dag har en helt annen besetning enn for 10-12 år siden.

Thomas Dybdahls konsert kokte litt bort i kjentfolk og hygge for min del. Dette var vel ganske typisk for min festivallørdag. Jeg ble løpende mellom scener uten å få med meg hele konserter, men jeg småprata til høyre og venstre. Men noe jeg var virkelig glad for å få med meg var Cato Salsa Experience. De leverte et skikkelig sprudlende show på den mellomste scena. De var, som mye annet, noe forsinka. Dette medførte ingen demper på verken band eller publikum. Bandet leverte sin gourmet-garage så overbevisende at man sto glisende igjen. Nina Bjørndalen var borte, og erstattet av en fyr jeg ikke var i stand til å kjenne igjen. Om dette byttet kun er midlertidig vites ikke.

Dette bandet rister av seg knallgod sommerrock og folk hadde vett på å møte opp. At kvartetten er såpass utadvendt som den er, gjør dem lette å like. Midt oppe i dette regjerer bassist Christian Engfelt med sin underlige dansing. Materialet var en blanding av gammelt og nytt. Det hørtes like fett ut alt sammen. Bandet funker like godt på festival som på klubbscene. De spilte oss varme idet vi mørket kom. Det var total underholdningsmaskin fra første riff til knallutgaven av Deatbeat.

Siste band på utescene var Madrugada. De satset på en del av sine rock'n'roll-låter og fikk fart i deler av publikummet. De fremstår som svært proffe, men dro ikke fram det lille ekstra som kan få folk til å riste av fornøyelse. Uansett er det ingen grunn til å tvile på at Madrugada var et riktig band å hente når Entombed avlyste kort tid før festivalen. Deres mørke uttrykk passer i omgivelsene på FMV og i den begynnende natta.

Fesivalens siste band for min del var The Mormones inne på den voldsomme klubbscenen. Duoen ta ikke akkurat opp stor plass og burde kanskje ha vært plassert et annet sted på festivalen. Scena var jævla svær, men The Mormones tok utfordringa. Mer irriterende var det kanskje at arrangørene hadde satt opp et par DJs som oppvarming. Disse pumpa ut dansemusikk fra en annen musikalsk verden enn bandet en del av de som var inne venta på. Dette ble både forstyrrende og irriterende i lengden.

Når showet endelig begynte ble man fora med primitiv rock’n’roll fra en entusiastisk bassist og en barbeint trommis. Begge virka ganske fornøyde, selv om de ikke hadde de store massene foran seg. De holdt drivet i gang og pøsa på med låter fra skiva Guide to Good and Evil. Akkurat som fredagen besto av tre gode americana-opplevelser (i tillegg til Ricochets), var lørdagens høydepunkt tøff rock med Cato Salsa Experience, Madrugada og The Mormones.

Månefestivalen holdt hva den lovte både av hygge og musikk. Det er derfor trist å høre at arrangørene har gått flere hundre tusen i underskudd. Man får håpe at dette ikke ødelegger for et eventuelt arrangement neste år og at programmet holder samme kvalitet da.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Geoff Berner - Whiskey Rabbi

(Black Hen)

Fordjup deg i Ordet, la delirisk Palinca-rus rase gjennom systemet og kast deg inn i eit sirkus av heftig sigøynardans og sørgmodige klezmer-tonar.

Flere:

Sukpatch - 23
J. Mascis - Several Shades Of Why