Konsert: Zanuzzi Five og Trondheim Jazzorkester

Trondheim jazzfestival, 5. juni: - Det er et kontrastfylt skue å se et snaut dusin musikere nistirre på hvert sitt notestativ og samtidig fremføre innadvendt friimprovisasjon bestående av tilsynelatende tilfeldige toner, lyder og slag.

Zanussi Five kunne fint ha fått navnet Zanussi Twelve sist torsdag, da denne kvintetten og Trondheim Jazzorkester fremførte musikk av Per Zanussi i Storsalen på Studentersamfundet i Trondheim. Besetningsmessig utfyller de to konstellasjonene hverandre, hvor deler av originalkvintetten både har fartstid og viktige stemmer i jazz-Trøndelags mesterorkester.

Det var annonsert som et verk i tolv deler for tolv musikere, for øvrig det andre bestillingsverket av i alt tre på festivalen, men hele konserten fremsto mer som Zanussis klanglige ideologi brettet ut over et større band.

Låtene var nemlig bygget på både nytt og gammelt materiale, gjerne gamle låter tillagt nye deler. Mistanken om kunstneriske snarveier kunne melde seg av og til, men alt i alt var dette et heldig knep. Ofte er det slik at man liker å gjenkjenne musikk. Og for Zanussis del har han kompositorisk gjort det svært godt i kvintett såvel som i små storband, slik som her.

Arrangementmessig er det interessant å bemerke seg hvordan et slikt orkester jobber på scenen. Det er et kontrastfylt skue å se et snaut dusin musikere nistirre på hvert sitt notestativ og samtidig fremføre innadvendt friimprovisasjon bestående av tilsynelatende tilfeldige toner, lyder og slag. Men stilen i bestillingsverket, Zanussis stil, består også av en tonal orkestrering, hvor ofte inndelingen mellom melodi og underlag er ganske tydelig; de har gjerne ikke noe med hverandre å gjøre, men melodiens flytende og dansende karakter er omtrent komplementær i forhold til det stabbende og gryntende underlaget. Sammen blir dette et komplekst lydbilde og – jeg innrømmer det gjerne – usedvanlig god musikk.

Klang. Viktig, for ikke å si vesentlig. Når jeg sier klang, mener jeg egentlig klangflaten forskjellige blåseinstrumenter er i stand til å lage. Dissonerende i sitt vesen sådan. Her er Zanussi god arrangør og Trondheim Jazzorkester et ypperlig instrument.

Hele konserten åpnet slik, helt stille, med kun noen få stemmer som laget en større helhet. Flat struktur, kan man kalle det. Før det bygget seg opp og opp og opp, mot toppunktet. For øvrig i tretakt, men med en gruppering på fire pluss to slag, som altså gir en periodefølelse over to takter, som føles som én skeiv, siden andreslag i andre takt er betont, og ikke det første. Det høres mer komplisert ut her enn det gjorde der, og eksemplet er i grunnen altfor smalt, poenget mitt er bare at sammen med klangidealet er nettopp dette med å tillegge musikken rytmiske finurligheter, enda et typisk kjennetegn ved skandinavisk akustisk jazz.

Det er ikke nødvendig å være nerd og kunne alt dette, men er man kjent og fortrolig med disse fenomenene, fremstår musikken som et formspråk som gir en masse tilbake som lytter. Kanskje var det derfor ikke flere hadde møtt opp i utgangspunktet, for å høre det som for mange fremstår som flinkisjazz, at de ikke forstår seg på det, at det blir for komplisert. Kanskje var det også derfor folk gikk underveis i konserten. Jeg vil likevel si at det som ble spilt denne kvelden, holdt en svært høy kvalitet.



comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo